hjelp! hvor går veien videre nå?

[covergrl]

jeg har verdens beste kjæreste og elsker ham høyere enn ord kan forklare.. men den siste tiden har han vært avvisende, han har ikke villet tatt i meg, snakker nesten ikke med meg, har ikke ønsket sex, osv. dette er veldig ulikt han da han er en veldig kjærlig og god mann.. jeg har spurt ham flere ganger om noe er galt, om han ikke elsker meg lenger, og for to dager siden kom svaret jeg fryktet: han vet ikke om han elsker meg like høyt som han har gjort.. er usikker på hva han mener med det, da han sier at han elsker meg og er forelsket i meg, han vil ikke alyse bryllupet, han vil dele resten av livet med meg.. men jeg vet ikke, frykter at han bare er sammen med meg fordi han føler han må, at han har et ansvar.. jeg har de siste dagene gått rundt i min egen verden, er helt knust, vet ikke hva jeg skal gjøre..

jeg vil bare gjøre mannen min lykkelig, og jeg trodde virkelig ikke at noen av oss kom til å miste følelsene.. vi har (eller har ihvertfall hatt) noe helt spesielt, og jeg trodde vi var helt stabile. han er også veldig deprimert, men tør ikke be om hjelp, tror ikke noen kan hjelpe ham.. det jeg også frykter er at grunnen til at han tviler på følelsene for meg er fordi alt er svart nå, han klarer ikke se klart, vil ingenting osv..

er det noen her som har noen gode råd til meg..? noen som har opplevd det samme? hva gjør jeg nå, hvor går veien videre?

[Gjest Gjest]

jeg har verdens beste kjæreste og elsker ham høyere enn ord kan forklare.. men den siste tiden har han vært avvisende, han har ikke villet tatt i meg, snakker nesten ikke med meg, har ikke ønsket sex, osv. dette er veldig ulikt han da han er en veldig kjærlig og god mann.. jeg har spurt ham flere ganger om noe er galt, om han ikke elsker meg lenger, og for to dager siden kom svaret jeg fryktet: han vet ikke om han elsker meg like høyt som han har gjort.. er usikker på hva han mener med det, da han sier at han elsker meg og er forelsket i meg, han vil ikke alyse bryllupet, han vil dele resten av livet med meg.. men jeg vet ikke, frykter at han bare er sammen med meg fordi han føler han må, at han har et ansvar.. jeg har de siste dagene gått rundt i min egen verden, er helt knust, vet ikke hva jeg skal gjøre..

jeg vil bare gjøre mannen min lykkelig, og jeg trodde virkelig ikke at noen av oss kom til å miste følelsene.. vi har (eller har ihvertfall hatt) noe helt spesielt, og jeg trodde vi var helt stabile. han er også veldig deprimert, men tør ikke be om hjelp, tror ikke noen kan hjelpe ham.. det jeg også frykter er at grunnen til at han tviler på følelsene for meg er fordi alt er svart nå, han klarer ikke se klart, vil ingenting osv..

er det noen her som har noen gode råd til meg..? noen som har opplevd det samme? hva gjør jeg nå, hvor går veien videre?

Hvis han virkelig lider av en depresjon må du prøve å få overbevist han om at det finnes hjelp. Både i form av samtaler med psykolog/pskiater og medikamenter.

Jeg lider selv av depresjon og har vært i samtale med psykolog. Det fungerte på den måten at jeg hadde en person på utsiden jeg kunne prate med om alt jeg hadde på hjertet. Jeg kunne være den jeg er og vise følelser, banne, gråte, skrike, le og ha det vondt med uten at den personen dømte meg for noe som helst. Venter nå på litt tyngre hjelp i form av psykiater mens jeg har begynt på anti-depresiva og beroligende medikamenter.

Jeg er også av den typen som ikke vil være "avhengig" av piller og ser på medikamentene som en midlertidig løsning inntil jeg får hjelp av psykiater og gradvis kan kutte ut de medisinene jeg går på.

Depresjon er blitt en helt "ufarlig" og vanlig folkesykdom, og det er ikke forbundet med skam å være deprimert. Det er heller ingen som vil dømme deg fordi du er deprimert for noe. Men, den som er deprimert må selv innse at h*n trenger hjelp. Det eneste du kan gjøre er å være der for han, samtidig som du må prøve å få han til å forstå at det finnes hjelp der ute. Det er bare å ta det ene skrittet med å gå til fastlegen sin. Dersom han synes det er pinlig/flaut å gå til fastlegen, kan han bytte fastlege og gå dit for så å bytte tilbake igjen etter en viss periode.

Håper dette var til litt hjelp.

Lykke til videre.

[covergrl]

Hvis han virkelig lider av en depresjon må du prøve å få overbevist han om at det finnes hjelp. Både i form av samtaler med psykolog/pskiater og medikamenter.

Jeg lider selv av depresjon og har vært i samtale med psykolog. Det fungerte på den måten at jeg hadde en person på utsiden jeg kunne prate med om alt jeg hadde på hjertet. Jeg kunne være den jeg er og vise følelser, banne, gråte, skrike, le og ha det vondt med uten at den personen dømte meg for noe som helst. Venter nå på litt tyngre hjelp i form av psykiater mens jeg har begynt på anti-depresiva og beroligende medikamenter.

Jeg er også av den typen som ikke vil være "avhengig" av piller og ser på medikamentene som en midlertidig løsning inntil jeg får hjelp av psykiater og gradvis kan kutte ut de medisinene jeg går på.

Depresjon er blitt en helt "ufarlig" og vanlig folkesykdom, og det er ikke forbundet med skam å være deprimert. Det er heller ingen som vil dømme deg fordi du er deprimert for noe. Men, den som er deprimert må selv innse at h*n trenger hjelp. Det eneste du kan gjøre er å være der for han, samtidig som du må prøve å få han til å forstå at det finnes hjelp der ute. Det er bare å ta det ene skrittet med å gå til fastlegen sin. Dersom han synes det er pinlig/flaut å gå til fastlegen, kan han bytte fastlege og gå dit for så å bytte tilbake igjen etter en viss periode.

Håper dette var til litt hjelp.

Lykke til videre.

tusen takk for svar.. jeg vet alt dette, men vet bare ikke hvordan jeg skal gå frem, føler jeg maser.. er ikke rart elsklingen min ikke føler det samme lenger når jeg maser om hvordan han skal leve sitt liv.. jeg har sagt at det skader ikke å snakke med fastlegen, og at hvis han tror at spykolog ikke hjelper så kan han jo prøve anti-depressiva, men han har ikke troen på at noe hjelper.. sier at han må bare flyte gjennom livet nå og overse følelsene sine..

jeg har så lyst til å være her for ham, elsker ham så uendelig høyt, med det gjør vondt å føle at jeg ikke er god nok, at jeg ikke er elsket.. dermed blir det vanskelig for meg å stille opp 100%..

[Gjest Gjest]

Det beste du kan gjøre for han nå, er å hjelpe ham med depresjonen. Ta en ting av gangen, er han deprimert, så er det ingen vits å begynne andre plasser. jeg forstår at det er tungt for deg, men du må nesten bare være den sterke nå i denne situasjonen.

Å være deprimert er som å sitte i et mørkt hull, omringet av høye murvegger. Du klarer ikke nå frem til han hvis han skal sitte bak denne veggen. Nå pleier depresjoner å gå over av seg selv, men det tar gjerne lang tid.

Jeg trodde at ingen kunne hjelpe meg med depresjonen min, med mindre de gav meg en extreme makeover, en ny jobb, et spesielt talent og et nytt liv. Men da jeg omsider ble så fysisk utslitt av å prøve å være to personer, en glad på jobb, og en deppa hjemme, dro jeg til legen og fikk snakke med psykolog. Det er utrolig hvor godt det er å bare prate. Jeg fikk tilbud av antidepressiver også, men er litt redd medisiner..av en eller annen grunn.

Hverdagen føltes som et helvete, det var bare svart rundt meg, og vet du, jeg begynte å like det. Jeg har alltid vært fansinert av himmelen, himmelen for meg er noe stort og vakkert, men da jeg var deprimert, hatet jeg den. Det høres teit ut å hate himmelen, men hver morgen jeg lå i sengen og så opp, ut vinduet, føltes verden alt for stor og fremmed. Da den var blå følte jeg det var for mye, for lyst, så jeg klarte nesten ikke puste. Var det overskyet var det som en tjukk, grå vegg av tåke og tanker. Følte meg innesperret. Det er utrolig hva en depresjon gjør med kroppen og hodet ditt, og det må du forstå. Så lenge han ikke vil gi opp bryllupet deres synes jeg det er et fantastisk godt tegn. Han trenger bare hjelp:)

"Selv om ord ingen mage metter, kan ord sette tydlige spor".

[covergrl]

Det beste du kan gjøre for han nå, er å hjelpe ham med depresjonen. Ta en ting av gangen, er han deprimert, så er det ingen vits å begynne andre plasser. jeg forstår at det er tungt for deg, men du må nesten bare være den sterke nå i denne situasjonen.

Å være deprimert er som å sitte i et mørkt hull, omringet av høye murvegger. Du klarer ikke nå frem til han hvis han skal sitte bak denne veggen. Nå pleier depresjoner å gå over av seg selv, men det tar gjerne lang tid.

Jeg trodde at ingen kunne hjelpe meg med depresjonen min, med mindre de gav meg en extreme makeover, en ny jobb, et spesielt talent og et nytt liv. Men da jeg omsider ble så fysisk utslitt av å prøve å være to personer, en glad på jobb, og en deppa hjemme, dro jeg til legen og fikk snakke med psykolog. Det er utrolig hvor godt det er å bare prate. Jeg fikk tilbud av antidepressiver også, men er litt redd medisiner..av en eller annen grunn.

Hverdagen føltes som et helvete, det var bare svart rundt meg, og vet du, jeg begynte å like det. Jeg har alltid vært fansinert av himmelen, himmelen for meg er noe stort og vakkert, men da jeg var deprimert, hatet jeg den. Det høres teit ut å hate himmelen, men hver morgen jeg lå i sengen og så opp, ut vinduet, føltes verden alt for stor og fremmed. Da den var blå følte jeg det var for mye, for lyst, så jeg klarte nesten ikke puste. Var det overskyet var det som en tjukk, grå vegg av tåke og tanker. Følte meg innesperret. Det er utrolig hva en depresjon gjør med kroppen og hodet ditt, og det må du forstå. Så lenge han ikke vil gi opp bryllupet deres synes jeg det er et fantastisk godt tegn. Han trenger bare hjelp:)

"Selv om ord ingen mage metter, kan ord sette tydlige spor".

jeg har vært deprimert selv, vet hvordan det er.. men jeg er mer åpen av meg, noe min kjære ikke er.. jeg blir forvirret,han blir forvirret, og nekter å ta imot hjelp..

tusen takk for et fantastisk innlegg, føler du svarte på akkurat det jeg lurte på- og ikke minst ga du meg de svarene jeg ønsket..

jeg går selvfølgelig ingen steder, er bare fortvilet, vet ikke hvordan jeg skal ta tak i tingene, hvilken ende jeg skal starte i.. men en time av gangen og så håper jeg alt går bra med oss begge igjen..

[Gjest Gjest]

jeg har vært deprimert selv, vet hvordan det er.. men jeg er mer åpen av meg, noe min kjære ikke er.. jeg blir forvirret,han blir forvirret, og nekter å ta imot hjelp..

tusen takk for et fantastisk innlegg, føler du svarte på akkurat det jeg lurte på- og ikke minst ga du meg de svarene jeg ønsket..

jeg går selvfølgelig ingen steder, er bare fortvilet, vet ikke hvordan jeg skal ta tak i tingene, hvilken ende jeg skal starte i.. men en time av gangen og så håper jeg alt går bra med oss begge igjen..

Tror ikke han er deprimert, men han er gått lei og ikke vil ha deg lengere. Det jeg kan råde deg til er å la han være i fred finn på ting alene og gi litt faen. da får du se om han bryr seg om deg eller ikke. og jeg mener ikke et pr timer jeg mener at du skal gi faen til du får en reaksjon fra han og ta den praten da! Er jo litt rart en person vil gifte seg når han sier at han ikke vet om han lengere elsker deg! Haddejeg vært deg så hadde jeg reist på en jente tur med noen venninner så kunne han ha sittet der og fått tenkt seg litt om.

[covergrl]

Tror ikke han er deprimert, men han er gått lei og ikke vil ha deg lengere. Det jeg kan råde deg til er å la han være i fred finn på ting alene og gi litt faen. da får du se om han bryr seg om deg eller ikke. og jeg mener ikke et pr timer jeg mener at du skal gi faen til du får en reaksjon fra han og ta den praten da! Er jo litt rart en person vil gifte seg når han sier at han ikke vet om han lengere elsker deg! Haddejeg vært deg så hadde jeg reist på en jente tur med noen venninner så kunne han ha sittet der og fått tenkt seg litt om.

tusen takk for at du gjorde dagen min så mye bedre jeg er ikke naiv og det er jo dette jeg frykter men det går jo an å si ting på en finere måte..

[Gjest Gjest]

tusen takk for at du gjorde dagen min så mye bedre jeg er ikke naiv og det er jo dette jeg frykter men det går jo an å si ting på en finere måte..

Eh!! jaha

Nei det du må gjør er å sitte å mase og mase litt mere masing så går det vel over og at han kommer til å si at han elsker deg igjen!! det hva det du ville høre?

Hvorfor er du her og skriver vis du ikke kan høre på hva andre har å si? alle har sin måte å tolke ting på!! min måte er at du finner på ting alene og lar han sitte der og så får du se om han er gått lei eller om han vil ha deg!! du forstår vel at vis du maser ol så får du han til å kanskje til å føle seg fast og ikke får tid til å tenke igjennom dette!! Lykke til..

[covergrl]

Eh!! jaha

Nei det du må gjør er å sitte å mase og mase litt mere masing så går det vel over og at han kommer til å si at han elsker deg igjen!! det hva det du ville høre?

Hvorfor er du her og skriver vis du ikke kan høre på hva andre har å si? alle har sin måte å tolke ting på!! min måte er at du finner på ting alene og lar han sitte der og så får du se om han er gått lei eller om han vil ha deg!! du forstår vel at vis du maser ol så får du han til å kanskje til å føle seg fast og ikke får tid til å tenke igjennom dette!! Lykke til..

eh.. ble du litt sint eller..? jeg er enig i det du sier men det såret meg mer pga måten du sa det på..

jeg maser ikke, ikke går jeg og henger rundt ham hele dagen heller, langt fra!! men å reise bort med jentene er uaktuelt nå, har ikke ti eller mulighet til å reise.. men jeg holder en viss avstand fra ham.. ikke tror jeg han er lei heller, er jo han som tar iniativet til å finne på noe for tiden.. men jeg får se hvor veien fører oss.. jeg har sagt til han at vil han ha meg så er jeg er, det gjelder både i dag og om 10 år...

[Gjest Gjest]

eh.. ble du litt sint eller..? jeg er enig i det du sier men det såret meg mer pga måten du sa det på..

jeg maser ikke, ikke går jeg og henger rundt ham hele dagen heller, langt fra!! men å reise bort med jentene er uaktuelt nå, har ikke ti eller mulighet til å reise.. men jeg holder en viss avstand fra ham.. ikke tror jeg han er lei heller, er jo han som tar iniativet til å finne på noe for tiden.. men jeg får se hvor veien fører oss.. jeg har sagt til han at vil han ha meg så er jeg er, det gjelder både i dag og om 10 år...

Er ikke i det hele tatt meningen å såre eller noe, men du bør jo se realiteten i det hele og ikke bare til i morgenat han kansje sier den ene dagen at han elsker deg og den andre dagen så vet han ikke lengere. Vis den som jeg hadde vært sammen med hadde kommet og fortalt meg at følelsene eller at h*n var usikker så hadde jeg styrt unna med en gang!! HVORFOR skal man tvinge noen til å elske noen? Han har sagt fra at han er usikke og er sikker på at det er ikke noe som plutselig har kommet, er noe han har gått å tenkt på lenge! Du sier at du ikke maser?? jeg er sikker på at det er nok at du er bare der.. han ser hvor lei deg du er ol...... Og er sikker på at vis du reiser bort så er han ikke der når du kommer tilbake fordi vis en mann har fått disse tankene som han har (at han er usikker på om han er gald i deg) så er det ikke liv laget for dere.......

ps.. du stiller ingen krav til et forhold du hm.... (er der vis han vil??)

[covergrl]

Er ikke i det hele tatt meningen å såre eller noe, men du bør jo se realiteten i det hele og ikke bare til i morgenat han kansje sier den ene dagen at han elsker deg og den andre dagen så vet han ikke lengere. Vis den som jeg hadde vært sammen med hadde kommet og fortalt meg at følelsene eller at h*n var usikker så hadde jeg styrt unna med en gang!! HVORFOR skal man tvinge noen til å elske noen? Han har sagt fra at han er usikke og er sikker på at det er ikke noe som plutselig har kommet, er noe han har gått å tenkt på lenge! Du sier at du ikke maser?? jeg er sikker på at det er nok at du er bare der.. han ser hvor lei deg du er ol...... Og er sikker på at vis du reiser bort så er han ikke der når du kommer tilbake fordi vis en mann har fått disse tankene som han har (at han er usikker på om han er gald i deg) så er det ikke liv laget for dere.......

ps.. du stiller ingen krav til et forhold du hm.... (er der vis han vil??)

må bare si at jeg beklager at jeg tok det du sa på den måten jeg gjorde.. jeg vil du skal vite at jeg fulgte rådet ditt.. jeg reiste ikke bort, men leverte tilbake forlovelse ringen, pakket sakene mine og flyttet ut fra leiligheten vår dagen etterpå.. dette er nå en uke siden og jeg er endelig klar til å snakke om det.. det er over og det samme er livet mitt.. jeg klarer ikke spise, fungerer ikke på noe vis, jeg bare eksisterer.. hele livet mitt, fremtiden min har falt i grus.. nå står jeg på bar bakke og vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre.. regner med å få kritikk nå fordi jeg er en svak person, men jeg innrømmer at jeg er det.. prøver å være sterk og fungere normalt men det er ikke lett.. jeg håper og tror at jeg vil få det bra med tiden, men slik som ting er nå så er jeg bare likgyldig til alt..

[Gjest Gjest_Janne_*]

Jeg vet hvordan det er å gjøre det slutt med en du virkelig bryr deg om. Det er skikkelig tungt, og det er viktig å være lei seg og ikke sperre det inne.

Det hørers kanskje fjernt ut, men tiden leger aller sår.

Når du er kommet over det, kommer du til å skjønne at du gjorde det rette. Og tilogmed være glad for det

[Gjest Betty89]

Seriøst? Når jeg leste det første innlegget ditt tenkte jeg han bare var litt lei og trengte litt tid for seg selv. Forsvant følelsene plutselig?

Nå ble jeg lei meg på dine vegne

Kan du ikke fortelle litt mer hvordan det går!

:/

Endret 12. november 2008 av Betty89

[angeleyes]

Veldig trist å høre Som sagt over her så leger tiden alle sår. Det er helt forjævlig akkurat nå, men det blir bedre.

Og svak er du i alle fall ikke. Det du skriver her viser at du virkelig har tatt et grep.

[covergrl]

ser at det er ønsker om oppdateringer her. jeg tror nok ikke følelsene hans bare har forsvunnet plutselig, og han elsker meg fremdeles, men er usikker på om han elsker meg like høyt som han har gjort.. og med bryllupet om 8 mnd så har han rett og slett fått litt panikk tror jeg..

vi er fremdeles ikke sammen, men vi er veldig gode venner og snakker sammen daglig.. tror nok egentlig at vi har det helt jævlig begge to, men vi støtter hverandre og stiller opp for hverandre uansett.. jeg har alltid elsket og vil alltid elske ham.. men jeg orker ikke gå rundt og vente, kommer han så kommer han, jeg håper virkelig, men er redd for at hvis jeg venter så blir jeg mer og mer såret over lenger tid..