fri oppdragelse

[Gjest Gjest]

Hva er fri oppdragelse? Er det totatalt fravær av oppdragelse, at barna får gjøre som de vil, eller er fri oppdragelse bare noe man sier, uten at det er bokstavelig?

Og hvordan er det mulig å la barna gjøre som de vil? Tror jeg hadde blitt gal om jeg hadde unger som gjorde akkurat som de ville uten at jeg skulle/kunne si i fra.

"ja ja, der gikk tv-en i gulvet i gjen" *smile*

"Hva var det for en lyd? Å, dere knuste bare vinduet. Ja ja, sånt skjer jo. *smile og le*

Sikkert litt overdrevent, men... Er det ikke best med litt regler og grenser?

[Tusenfryd]

Selvsagt er det best med regler og grenser. Alle føler vi oss bedre når vi vet hva vi har å forholde oss til! Det skaper trygghet hos oss voksen å fx vite hvordan vi hilser på folk på jobben om morgenen og hva vi sier og hva vi ikke sier i barnehagen og biutikken. Og selvsagt er dette enda viktigere for barn som har som sin heldagsjobb å finne ut av hvor grensene går og hvordan de skal forholde seg til verden.

Men hvor den enkelte familien setter grensene er jo like individuelt som antall mennesker på jorden. Noen synes det er greit at barn løper fra bordet når det passer sånn, andre synes bordskikk er viktig. Når mitt barn har lært å hilse på andre mennesker, er det uhøflig av voksne å ikke hilde tilbake -. selv om det er på Rema. Synes jeg. Andre er uenige i det.

Men ja, vi har det alle - både voksne og barn - bedre med regler og grenser. Noe annet skaper utrygghet, utrygghet blir ulykkelig menneske som ikke har det bra.

[Far til 2]

Jeg mener at en mellomting bør være best.

På 70/80 tallet ble fri oppdragelse gjeninnført (etter at en franskmann ? ble tilhenger av dette på 1800 tallet), og dette var en oppdragelsesform som var spesielt populær blandt psykologer og sosionomer.

Såkalt fri oppdragelse av barn inkluderte også en trend og gutter og jenter skulle nå være mest mulig like, også mht valg av aktiviteter og utdanning for å unngå "stigmatisering".

Motparten var det religiøse familieregimet hvor "du skal tukte dine barn".

Slik jeg oppfatter det ble fri oppdragelse en oppdragelsesform uten særlig mange grenser, og mange barn ble usikre mht hva som kunne gjøres og hva som ikke kunne gjøres. De manglet ofte veiledning og begrepet "fri oppdragelse" ble gjerne praktisert på veldig mange måter. Noen mener at det er etterdønningene av dette vi i dag opplever på barne- og ungdomsskolene fordi grensesettingen er blitt vesentlig mindre fremtredende (en lærer har vel nesten ikke lov å ta en elev i jakka og dra han/hun med seg for å fortelle om at slike ting ikke skal gjøres).

I de mest ekstreme tilfellene kunne fri oppdragelse være slik ts sier, med grenser som totalt fraværende. Noen påstår at det var et resultat av hippi-tiden med "flower power" på slutten av 60-tallet og "anarki" tilhengerene (som "Sex Pistols" ?) som kom i 70-årene.

Gradvis oppdaget disse yrkesgruppene at de tok feil og endret sin "lære" på dette punktet fordi denne misforståtte friheten ikke skapte bedre menesker, men isteden større usikkerhet hos barna.

Nå er vel ikke de religiøse systemene med "å tukte sine barn noe særlig bedre (kansje værre ?), så igjen kommer uttrykket "å bruke hue" til sin rett. Jeg tror de fleste barn ønsker grensesetting og vite hvor langt de kan gå. Deretter driver de en slags "selv justis" hvor de selv innser at de må ta seg inn. Men for å gjøre det må de ha grenser (som de ikke hadde med fri oppdragelse).

Men begrepet "fri oppdragelse" er et ganske vidt begrep, og det er mange oppfattelser av hva det EGENTLIG skulle innebære.

[Gjest *Mim*]

Tror ikke du finner mange som er for fri oppdragelse i våre dager.

Foreldrene mine trodde på fri oppdragelse på søttitallet. Heldigvis var jeg og søsteren min stort sett snille jenter... Men jeg savnet mer grenser og retningslinjer, og i voksen alder har det vært et handicap for meg at jeg ikke har lært en del høflighetsformer.

[Mamma1]

Jeg vokste nok opp med tilnærmet fri barneoppdragelse. Har ikke noe negativt å si om det, men ville ikke gjort det selv..

[mmmSjokolade]

Er ikke noe tilhenger av fri oppdragelse. Unger trenger retningslinjer å gå etter og det er det vi som voksne som må vise dem hva som er greit og ikke greit. Har de et sett med regler, og vet hvor grensen går så slipper de usikkerheten med å finne grensene selv.

[Fluffie]

Tror ikke du finner mange som er for fri oppdragelse i våre dager.

Foreldrene mine trodde på fri oppdragelse på søttitallet. Heldigvis var jeg og søsteren min stort sett snille jenter... Men jeg savnet mer grenser og retningslinjer, og i voksen alder har det vært et handicap for meg at jeg ikke har lært en del høflighetsformer.

Jeg har liknende erfaring med foreldre som praktiserte mer eller mindre fri oppdragelse paa mange omraader. Som voksen merker jeg at dette har satt noen negative spor i at det er mye jeg ikke laerte som barn, og som jeg naa laerer fra bunnen av.

Jeg er ingen tilhenger av fri oppdragelse. Barn trenger grenser og de trenger aa laere hvordan man ter seg diverse sosiale settinger. Frihet er noe de boer oppnaa etterhvert som de vokser og er klare til aa haandtere ting selv.

[Gjest Gjest]

Jeg tror endel av de som er for fri barneoppdragelse mener at barna finner fram til de fornuftige grensene selv, ved prøving og feiling :klø: Men mye av læringen foregår jo i samspill med andre mennesker, voksne og barn,det er sosial trening, så om ikke disse kan sette grenser for hverandre mister man vel mye av læringen? Min erfaring er at der jeg ikke har hatt grenser/konsekvenser/forslag til hvordan reagere fra foreldrene mine sitter det igjen en usikkerhet i hvordan jeg skal håndtere liknende situasjoner i voksen alder, ikke selvstendighet

(Og i praksis overfører jo foreldrene ofte mye av seg selv og sine verdier på barna enten de praktiserer fri oppdragelse eller ikke, jeg kan ikke se for meg at så mange vegetarianerhippieforeldre (nb, vet selvsagt at ikke alle veggiser er hippier eller omvendt) stekte biff til ungene sine om de ba om det. Så hvor fri er man egentlig? Jeg har besteforeldre som antagelig aldri kjeftet på ungene sine, men som hadde en god porsjon sunn fornuft og et naturlig forhold til å veilede og stor toleranse for sære interesser og "avvik". Disse praktiserte kanskje på en måte en friere barneoppdragelse enn idealistene som nok oftere dannet seg et bilde av hvordan de ønsket at barnet skulle utvikle seg, utdanningsvalg og barnets verdier, tross "friheten"..?)

[Bithiah]

Jeg forbinder "fri oppdragelse" med ingen regler (omtrent), og at det er sett ut i fra et menneskesyn som sier at barn har innebygget hva som er rett og galt, og at de vil utvikle seg riktig dersom en blander seg minst mulig borti dem.

Det samme finner vi igjen i enkelte elev-/læringssyn i noen retninger innen pedagogisk filosofi.. En fyr i England grunnla en skole som heter "summerhill", der elevene gikk nokså på selvstyr. De hadde ikke uniform (som er og var det vanligste der), ingen lekser, ingen obligatorisk undervisning (ja, elevene kunne fritt velge om de ville dukke opp til timene, og nei det var ikke snakk og vgs/uni alder. Kostskole for gutter fra de var relativt små), og en del annet jeg ikke husker.

Takk og lov at ikke den norske skolen er slik sier jeg! Hehe.. Tror ikke jeg hadde valgt en yrkeskarriere der da..

Men, så sier ped.lærern min at dersom pedagoger virkelig får tvers gjennom gjennomføre opplæring etter en metode de er overbevist om at fungerer, så vil det stort sett fungere! Nettopp fordi de har så stor tro på det. Vanskelig å gjennomføre i praksis da. Men det er et tankekors - kanskje det samme gjelder for foreldre?

Men da er en vel avhengig av at samfunnet støtter opp om det, og det er vel heller tvilsomt..

[Gjest *Mim*]

Summerhill husker jeg! Det var nok et pedagogisk ideal for noen i min nærmeste krets...

Grunntanken i fri oppdragelse er god, men litt naiv. Selv har jeg svingt andre veien, og er opptatt av grenser og at ungene mine skal oppføre seg skikkelig når vi er borte.

[la Flaca]

Jeg forbinder det med foreldre som diskuterer mye med barna sine, også når de er helt små. Og innlemmer dem i oppdragelsen 100%. Mer et samarbeid altså, enn fravær av regler.

Jeg prøver å ha litt mer slack enn jeg vokste opp med. Den gangen skulle man lystre "fordi jeg sier det". Litt sånn gestapoforeldre lissom.

[Gjest Gjest]

Jeg forbinder det med foreldre som diskuterer mye med barna sine, også når de er helt små. Og innlemmer dem i oppdragelsen 100%. Mer et samarbeid altså, enn fravær av regler.

Jeg prøver å ha litt mer slack enn jeg vokste opp med. Den gangen skulle man lystre "fordi jeg sier det". Litt sånn gestapoforeldre lissom.

Noen ganger synes jeg det er helt greit å si "fordi jeg sier det" til barn. Det er ikke alle situasjoner som inviterer til at man setter seg ned og forklarer ting. Da er det greit å ha barn som "adlyder" bare fordi man som foreldre har autoriteten i familien. Og når man har snakket med barna mange ganger om hvorfor ditt og hvorfor datt, så kan man til slutt bli lei og bare si "fordi jeg sier det". Jeg ville ikke kalt det å være gestapoforeldre.

[Gjest Gjest]

Jeg bruker å sitt å se på naboen min (som forøvrig er barnevernspedagog) når hun forsøker å få sin 3 årige datter til å sette seg i bilstolen og ikke i førersetet.. "Vær så snill og hør hva mamma sier" Dette kan foregå i over 1 time, helt til pappan kommer å spenner barnet fast. For noen uker siden tok de bort alle dører i huset for at barnet ikke skulle slå med dørene..

*sukk* Ganske underholdende til tider, men dette er helt vanvittig!! Grenser nesten til barnemisshandel spør du meg! Selv forteller hun med stor innlevelse at barnet må få ta sine valg og å ta del i sin oppdragelse. Akkurat som dette barnet har noe å ta disse valgene utifra. jaja

Fins nok like mange måter å oppdra barn på som det fins barn.

[Tusenfryd]

Hehe - 1 time?!

Da er det ikke rart man havner i tidsklemma...

Mitt barn sier også at tannpuss er uaktuelt, vil ikke legge seg, ha på pysj etc - men vi har eliminert alle alternativer. Jeg sier allerede vet frokostbordet at vi skal pusse tenner og kle på oss, la oss ikke krangle om dette etterpå. Det funker faktisk av og til. Om jeg ikke sier no, så prøver selvsagt en treåring seg - sånn er de laget.

Så er faktisk vår plikt som voksen å følge opp at unger ikke fryser eller får hull i tennene. Det er ikke barna som bestemmer det.

[Gjest kona]

Jeg bruker å sitt å se på naboen min (som forøvrig er barnevernspedagog) når hun forsøker å få sin 3 årige datter til å sette seg i bilstolen og ikke i førersetet.. "Vær så snill og hør hva mamma sier" Dette kan foregå i over 1 time, helt til pappan kommer å spenner barnet fast. For noen uker siden tok de bort alle dører i huset for at barnet ikke skulle slå med dørene..

*sukk* Ganske underholdende til tider, men dette er helt vanvittig!! Grenser nesten til barnemisshandel spør du meg! Selv forteller hun med stor innlevelse at barnet må få ta sine valg og å ta del i sin oppdragelse. Akkurat som dette barnet har noe å ta disse valgene utifra. jaja

Fins nok like mange måter å oppdra barn på som det fins barn.

He he, sånn var en av naboene også. Og de barna var de mest usikre barna i hele borettslaget for de fikk så mye negativ oppmerksomhet på oppførselen sin. De forsto ikke at folk ble sure når de sa hei til ungene og så geipet ungene tilbake. Jeg fikk spørsmål fra barnas mor om jeg oppdro ungene for at andre skulle like dem eller for at de skulle bli trygge i seg selv. Jeg oppdrar ungene mine for at de skal lære seg hvordan verden fungerer, at de skal være høflige og ikke gjøre slemme ting mot andre. Og så stilte jeg samme spørsmålet tilbake til henne og hun sa at hun oppdro barna sine til å bli trygge i seg selv. Men det ene utelukker ikke det andre mente jeg, barna blir trygge når de vet hva de skal forholde seg til. At når en nabo sier hei så sier man hei tilbake, man geiper ikke eller kaller dem for dust. Noe hennes barn gjorde og med det resultat at de fikk mye negativ oppmerksomhet, og etter min mening skaper det ikke trygge barn.

Naboen kom seg aldri ut på tur heller for alle barna skulle jo tas hensyn til, og plutselig ville ikke det ene barnet ha på den jakken likevel, og da måtte jo barnet skifte selvfølgelig. Og når det barnet hadde skiftet så var det andre barnet sulten og måtte få mat, og når barnet hadde fått mettet seg så ville det første barnet også ha mat. Og det er jo ikke bra å spise med alle klærne på så yttertøyet måtte av igjen. Og så skulle det ene barnet på wc men ikke det andre som da ble påkledd, og når det første barnet var ferdig på wc så måtte det andre som da måtte kles av igjen. Og sånn gikk det, det var et eventyr å følge med på.

Men da jeg vokste opp var det mer gestapoforhold, gjorde vi ikke som mor eller far ville så fikk vi en omgang på baken eller en ørefik eller to. Så en gylden middelvei er nok å foretrekke og jeg har i hvert fall prøvd å få til at barna har medbestemmelse inntil et visst punkt, og null fysisk avstraffelse.

[Gjest imli]

Tror ungene blir veldig utrygge av å ikke ha noen grenser. Når det ikke er grenser, vil jo ungene stadig tøye og tøye for å se om de får en reaksjon fra foreldrene. Og i voksen alder blir det nok en handicap å aldri ha lært seg normal høflighet...

Her skal vi ikke praktisere den slags