Foreldre som ikke sier ifra til barna sine

[tingeling]

Var og så på barnetheater i dag sammen med sønnen min på snart tre år. Barna satt på gulvet foran (dette var på biblioteket, så det var ingen scene) og de voksne på stoler ret bak dem.

Underveis i forestillingen var det flere av barna som begynte å forstyrre, blant annet ved å kaste sitteputer til de som spilte (Forestillingen var Karius og Baktus og det var når K&B klagde over at det ikke var noe å spise så mente disse barna at putene kunne være godteri). De som spilte sa flere ganger at de ikke ville ha puter å spise og at barna ikke kunne komme opp på "scenen", likevel var det ingen reaksjon fra foreldrene til disse barna. (En far tok tak i sønnen sin etterhvert).

Blir ganske frustrert. Skjønner jo at ungene synes det er greit å forstyrre og lage sprell når foreldrene ikke sier fra. Men jeg (i min naivitet) trodde det var vanlig folkeskikk at man sitter stille og ikke forstyrrer når man er på theater, uavhengig av hvor gammel man er og om det er for barn. Hadde min sønn gjort dette hadde jeg snakket (hvisket) til ham en gang, og så hadde vi gått hvis han fortsatte.

Hva mener dere?

[Mamma1]

Jeg mener foreldre må ta ansvar for barna sine, selv om det er en forestilling for barn. Det er jo en del av oppdragelsen.

[Gjest Gjest]

Jeg er helt enig med deg, ts. Det er en del foreldre som mener at barna deres må få utfolde seg til enhver pris. At det plager andre samtidig er de ikke så nøye på. Jeg lurer på om det er misforstått snillhet med egne barn (vil ikke hemme barna i deres livsutfoldelse) eller om disse foreldrene bare ikke gidder å oppdra barna sine.

Jeg ville gjort som deg: Snakke med barnet, gjøre klart at på teater sitter man stille (på barneteater kan barna ofte svare på spørsmål fra scenen o.l., men man kaster ikke ting, og man flytter seg ikke fra plassen sin), og om barnet ikke klarer å følge reglene ville jeg tatt barnet bort fra situasjonen. Et barn som ikke klarer å følge sånne regler etter veiledning fra foreldrene er heller ikke modent for å være på teater.

[Nigo-san]

Morsomt

Jeg var nemlig på Karius og Baktus på biblioteket for et par uker siden, og da opplevde jeg noe av det samme, bare på en annen måte... Da begynte nemlig tredjedelen av publikumet å hyle av skrekk så fort karakterene kom på scenen, noe som ikke er så rart når publikumet var fra to år og oppover. Toåringer har ikke nødvendigvis modenheten til å se et slikt stykke, jeg synes aldersgrensen burde vært minst tre år- jeg gikk dit med Minsten på fire og det var akkurat passe for ham. I den betydningen at han skjønte hva som foregikk, lo av vitsene siden han forsto dem, og hadde det gøy.

Og ikke minst, satt stille. For jeg er helt enig med deg- hvis barnet ditt ikke sitter stille, så irettesetter du det. Og hvis det ikke virker, så tar du barnet med ut, og skriver det på kontoen for mislykkede tiltak (alle foreldre har noen sånne). Å forstyrre andre, og kanskje til og med inspirere andre barn til sabotasje, er ikke akseptabel oppførsel.

[Jade]

Hvis foreldrene skal praktisere fri "oppdragelse", så får de gjøre det hjemme. Når man er ute blant folk, så sier det seg selv at det må tas hensyn til andre.

[Gjest *Mim*]

Blir provosert og trist av sånt. Hvordan skal disse barna lære seg folkeskikk?