Om menn, farsfigurer....relasjoner

[Gjest Linella75]

huff...ja..ikke så lett med livets utfordringer har jeg funnet ut. Prøver å tenke som så at livet byr på en del utfordringer og min oppgave er å prøve å takle disse utfordringene, noe som vil bidra til oppgradering av både klokskap og mestring. Det er synet jeg forfekter. Men av og til blir det vanskelig.

Er 33 år og ble alene i fjor etter at x´n gjorde det slutt på en meget stygg måte ( utroskap med venninne og hele suppa der). Skjønner at forholdet var dødsdømt og hadde vel meldt meg ut flere år i forveien, men i mangel på kommunikasjon fikk vi aldri løst disse utfordringene på en adekvat måte. X´n gjorde det han gjorde og jeg har etter en svært tøff periode ( salg av hus som tok veeeeldig lang tid grunnet nybegynnende boliggkrise , reetablering osv) kommet meg i orden og prøver å få livet til å fungere med litt stram økonomi osv en del ambisjoner ifm jobb.

Jeg har alltid klart meg selv. Har vokst opp i sterk fattigdom med sosialklienter til foreldre. Far var rusmibruker ( nå veldig syk) og mor var på mange måter et barn hun og. Men de var glade i meg, selv om de stort sett var opptatt av seg selv og sine konstante pengeproblemer. Aner ikke hvor mange ganger jeg ringte til sykehuset for å høre om pappa var der etter en heftig krangel, eller hvor mange ganger mamma gråt på skuldra mi etter at han hadde dratt i rus etter en krangel. Jeg oppdro meg selv og via en del legater/stipender osv så har jeg klart å fullføre 7 års akademisk utdanning og klart meg selv. Er veldig sterk, selvstendig og flink...og alt det der. Har en panserbra jobb og stortrives der.

Har et greit forhold til foreldrene mine i dag. pappa er veldig syk og har vel ikke mange år igjen. Mamma har klart seg bra. Men vi har våre krangler.

jeg har også en viktig rolle i familien min i dag og fungere som et Orakel til tider. De ringer og ber om hjelp for det meste. Har også hovedansvaret for en besteforelder. Har satt en del grenser de siste årene for jeg holdt på å bli spist opp av alt ansvaret. SLik situasjonen er i dag så fungere det greit nok.

FIkk en spiseforstyrrelse for 10 år siden som jeg jobbet meg ut av på egen hånd. Er frisk i dag. Er veldig sterk

men...

Jeg har problemer med mitt forhold til menn. Med en svært fraværende far , mye krangling mellom foreldre, så sliter jeg litt med å finne tryggheten i meg selv. Har to forhold bak meg ( 14 år tilsammen) og i begge forholdene har partneren etter en stund gått over fra å være kjæreste til å bli noe jeg definerer som farsfigur. Det er akkurat som jeg knytter meg til dem, på samme måte som jeg skulle ha knyttet meg til en far. De blir viktige figurer for meg, men den seksuelle biten fungerer ikke.

Nå, når jeg er singel, så prøver jeg å finne tryggheten inni meg i stedet for å kompensere med å tilføye livet mitt substitutter, men det er vanskelig. Jeg fomler litt og har problemer med å relatere meg til menn... jeg ser på dem som trygghetserstattere ( ikke til å begynne med, men etterhvert). Det pussige er at i mine to forhold så har guttene være yngre enn meg så de besitter ikke sånn sett faderlige egenskaper. Tror mitt savn etter en far utarter seg slik at jeg blir en mor.... jeg evner ikke å skape et likestilt, balansert forhold med de utfordringer det er, men tenderer å utvikle det som en foreldre-barn relasjon. Men der jeg burder være barnet..blir jeg moren. merkelig...

vel...jeg har møtt en mann som jeg liker veldig godt. Han har veeeeldig mange egenskaper som jeg har savnet, som jeg mangler inni meg. Han er personifisering av trygghet. Han er noe jeg trenger... kjenner det helt inni meg. Men, han er gift så det er ikke aktuelt å videreutvikle dette.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med innlegget. Godt å få det ut. Det har vært en tung dag i dag. Jeg sliter litt med å finne ro...savner en mann i livet mitt, men samtidig tror jeg må finne ut av dette før jeg inviterer en partner i livet mitt, hvis ikke ender det opp med brudd...igjen.

Er sliten og føler meg delvis punktert til tider.

Noen som har vært igjennom lignende ...? råd ?

setter stor pris på at du giddet lese dette. Kjenner at jeg er litt sliten

[Gjest mmann]

huff...ja..ikke så lett med livets utfordringer har jeg funnet ut. Prøver å tenke som så at livet byr på en del utfordringer og min oppgave er å prøve å takle disse utfordringene, noe som vil bidra til oppgradering av både klokskap og mestring. Det er synet jeg forfekter. Men av og til blir det vanskelig.

Er 33 år og ble alene i fjor etter at x´n gjorde det slutt på en meget stygg måte ( utroskap med venninne og hele suppa der). Skjønner at forholdet var dødsdømt og hadde vel meldt meg ut flere år i forveien, men i mangel på kommunikasjon fikk vi aldri løst disse utfordringene på en adekvat måte. X´n gjorde det han gjorde og jeg har etter en svært tøff periode ( salg av hus som tok veeeeldig lang tid grunnet nybegynnende boliggkrise , reetablering osv) kommet meg i orden og prøver å få livet til å fungere med litt stram økonomi osv en del ambisjoner ifm jobb.

Jeg har alltid klart meg selv. Har vokst opp i sterk fattigdom med sosialklienter til foreldre. Far var rusmibruker ( nå veldig syk) og mor var på mange måter et barn hun og. Men de var glade i meg, selv om de stort sett var opptatt av seg selv og sine konstante pengeproblemer. Aner ikke hvor mange ganger jeg ringte til sykehuset for å høre om pappa var der etter en heftig krangel, eller hvor mange ganger mamma gråt på skuldra mi etter at han hadde dratt i rus etter en krangel. Jeg oppdro meg selv og via en del legater/stipender osv så har jeg klart å fullføre 7 års akademisk utdanning og klart meg selv. Er veldig sterk, selvstendig og flink...og alt det der. Har en panserbra jobb og stortrives der.

Har et greit forhold til foreldrene mine i dag. pappa er veldig syk og har vel ikke mange år igjen. Mamma har klart seg bra. Men vi har våre krangler.

jeg har også en viktig rolle i familien min i dag og fungere som et Orakel til tider. De ringer og ber om hjelp for det meste. Har også hovedansvaret for en besteforelder. Har satt en del grenser de siste årene for jeg holdt på å bli spist opp av alt ansvaret. SLik situasjonen er i dag så fungere det greit nok.

FIkk en spiseforstyrrelse for 10 år siden som jeg jobbet meg ut av på egen hånd. Er frisk i dag. Er veldig sterk

men...

Jeg har problemer med mitt forhold til menn. Med en svært fraværende far , mye krangling mellom foreldre, så sliter jeg litt med å finne tryggheten i meg selv. Har to forhold bak meg ( 14 år tilsammen) og i begge forholdene har partneren etter en stund gått over fra å være kjæreste til å bli noe jeg definerer som farsfigur. Det er akkurat som jeg knytter meg til dem, på samme måte som jeg skulle ha knyttet meg til en far. De blir viktige figurer for meg, men den seksuelle biten fungerer ikke.

Nå, når jeg er singel, så prøver jeg å finne tryggheten inni meg i stedet for å kompensere med å tilføye livet mitt substitutter, men det er vanskelig. Jeg fomler litt og har problemer med å relatere meg til menn... jeg ser på dem som trygghetserstattere ( ikke til å begynne med, men etterhvert). Det pussige er at i mine to forhold så har guttene være yngre enn meg så de besitter ikke sånn sett faderlige egenskaper. Tror mitt savn etter en far utarter seg slik at jeg blir en mor.... jeg evner ikke å skape et likestilt, balansert forhold med de utfordringer det er, men tenderer å utvikle det som en foreldre-barn relasjon. Men der jeg burder være barnet..blir jeg moren. merkelig...

vel...jeg har møtt en mann som jeg liker veldig godt. Han har veeeeldig mange egenskaper som jeg har savnet, som jeg mangler inni meg. Han er personifisering av trygghet. Han er noe jeg trenger... kjenner det helt inni meg. Men, han er gift så det er ikke aktuelt å videreutvikle dette.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med innlegget. Godt å få det ut. Det har vært en tung dag i dag. Jeg sliter litt med å finne ro...savner en mann i livet mitt, men samtidig tror jeg må finne ut av dette før jeg inviterer en partner i livet mitt, hvis ikke ender det opp med brudd...igjen.

Er sliten og føler meg delvis punktert til tider.

Noen som har vært igjennom lignende ...? råd ?

setter stor pris på at du giddet lese dette. Kjenner at jeg er litt sliten

Tror du har et kontrollbehov som kanskje er resultat av oppveksten din, men dette blir jo bare sysning basert på iinnlegget ovenfor da

Drømmer om en farsfigur, blir en morsfigur... hm.. du tar med rollen du har hatt i oppveksten inn forholdene dine?

[Gjest Linella75]

Tror du har et kontrollbehov som kanskje er resultat av oppveksten din, men dette blir jo bare sysning basert på iinnlegget ovenfor da

Drømmer om en farsfigur, blir en morsfigur... hm.. du tar med rollen du har hatt i oppveksten inn forholdene dine?

Ja, det er nok rett det. Utfordringen ligger i å bryte dette mønsteret. HAr vel noe med å gå inn i seg selv

[Gjest mmann]

Ja, det er nok rett det. Utfordringen ligger i å bryte dette mønsteret. HAr vel noe med å gå inn i seg selv

For å bryte det må du sannsynligvis finne en annen type menn enn de du har hatt forhold med, og huske på at du ikke må 'levere' hele tiden. Det er heller ikke bare din feil at det går slik det går, it takes two to tango.

Synes at du virker reflektert og moden, noe som er bra men du må også slippe deg løs og leke litt. Leve med i forholdet

[Gjest Linella75]

For å bryte det må du sannsynligvis finne en annen type menn enn de du har hatt forhold med, og huske på at du ikke må 'levere' hele tiden. Det er heller ikke bare din feil at det går slik det går, it takes two to tango.

Synes at du virker reflektert og moden, noe som er bra men du må også slippe deg løs og leke litt. Leve med i forholdet

hm.

takk for fint svar. Du har nok rett i at jeg må slutte å "levere". Ligger noe der ja. Må nok først og fremst jobbe med å finne det i meg som hele tida stresser..slik at jeg finner mer ro i neste forhold.

En annen ting er at man blir så vant til å være sammen noen...at det er rart å være alene. Det er noe jeg jobber med. Har det veldig bra, men kjenner et savn etter en å dele livets utfordringer med. D dukker nok opp når jeg minst venter det

[Gjest mmann]

hm.

takk for fint svar. Du har nok rett i at jeg må slutte å "levere". Ligger noe der ja. Må nok først og fremst jobbe med å finne det i meg som hele tida stresser..slik at jeg finner mer ro i neste forhold.

En annen ting er at man blir så vant til å være sammen noen...at det er rart å være alene. Det er noe jeg jobber med. Har det veldig bra, men kjenner et savn etter en å dele livets utfordringer med. D dukker nok opp når jeg minst venter det

Ja, det gjør det!

Man må våge å drømme om fantastisk kjærlighet, selv om steget fra nået og dit av og til synes litt langt