Var/er du mer glad i din førstefødte?

[Gjest Gjest_nysgjerrig_*]

Jeg er sammen med en mann som har et barn fra før. Nå venter vi vårt første barn sammen. Er det slik at man er litt mer glad i første barnet sitt enn resten? Da det er første gang man opplever noe slikt i sitt liv etc? Jeg vet hvordan noen sier at "man er like glad i alle likt" men jeg kan forresten med hånda på hjertet si at jeg kan rangere alle i mitt liv, både familie og venner, så da kan det vel gå an å være mer glad i et barn enn et annet?

[LilleBille]

Jeg trodde ikke jeg var i stand til å bli like glad i et barn til - men det ble jeg - og jeg ble heller ikke mindre glad i eldstemann - nesten tvert i mot.

[la Flaca]

Sånt går på kjemi tror jeg. Søstra mi har alltid hatt en nærmere forhold til mamman vår. Uten at jeg noen gang har følt at mamma er mer glad i henne enn i meg. Eldstedattera mi er veldig knyttet til pappan sin og han til henne. Skikkelig lovestory der. Mens lillebror har en egen tone med mamma. Mannen min sin førstefødte, som er 11 nå har en bedre kjemi meg meg enn med pappan sin. Selv om han ikke er noe mindre glad i henne enn i fellesbarna har han ikke den naturlige tonen med henne som jeg har. Så det går litt nok på person som du sier. Selv om det er barna våre det er snakk om.

[Gjest Gjest]

Selvsagt går den an.

Det er nok av mennesker som elsker ett barn mer enn de andre. Jeg har ikke hørt om noen som har elsket førstemann mest utelukket fordi han var førstemann, men det har sikkert skjedd det også.

[Gjest *Mim*]

Jeg kan ikke si at jeg er noe mer glad i noen av barna mine. De er ulike, og gir meg ulike gleder og bekymringer. Men jeg kan med hånda på hjertet ikke rangere kjærligheten til dem. Og hva skulle forresten poenget med det være?

[Leanne]

Det var nok slik en liten periode da andremann ble født, var han jo bare en liten baby som lå der og så søt ut.. fikk mat, ny bleie og sov...

Mens storesøster på 2, ga mye mer igjen, kunne prate, le fortelle meg hvor glad hun var i mamma...

Dette gikk seg til etterhvert som jeg ble mer kjent med lillebror, og han ble mer aktiv.. Storesøster hadde jeg jo kjent og vært glad i i to år, mens jeg brukte litt tid på å bli kjent med og ble like glad i lillebror..

Det høres kanskje litt rart ut, men sånn var det nå for meg....

[Mamma1]

Nei

[Nigo-san]

Nei.

Etter lang tids mammagjerning har jeg kommet fram til at jeg er like glad i alle sammen. Men jeg har et ekstra reservoar som slår til når en av dem måtte trenge det.

Eldstemann har det vanskelig med kompiser? Jeg fokuserer mer på ham.

Mellomste er utrolig mammakjær en periode? Jeg fokuserer mer på ham.

Minsten blir mobbet i barnehagen? Jeg fokuserer mer på ham. Og med "fokusere", mener jeg at mammahjertet står i brann, jeg er opptatt av dette barnet mer enn alt, jeg vil at h*n skal få det til- de andre får bare vente litt akkurat nå. Heldigvis har jeg så kloke barn at de forstår akkurat det.

Jeg må innrømme at det er lettere å forstå- men dermed også lettere å bli sinna på- de av barna som ligner mest på meg selv. Men å be meg rangere selve kjærligheten er en umulig oppgave. De er mine alle sammen, de er flotte, og jeg er umåtelig stolt. Førstemann, andremann, tredjemann- big deal!

[Fibonacci]

Jeg føler like sterk mammakjærlighet for begge to, selv om det kanskje er på litt ulik måte, ettersom de er så forskjellige og de er litt ulike i alder. Men jeg kan ikke si at jeg er mer eller mindre glad i den ene eller den andre...

[Gjest Gjest_Emma_*]

Så fantastisk bra beskrevet, Nigo-san! Du traff den berømte spikeren på hodet. Har selv tre barn, og har også kjent dette med at fokuset - den lille kjærlighetsreserven - rettes mot den som trenger det akkurat der og da.

[Gjest Gjest]

Men jeg skjønner godt tanken til TS..., som venter barn med en som har barn fra før. Det er skremmende, og du er mer på utrygg grunn, sammenlignet med parteneren som har opplevd det før. Det er naturlig å tenke at det er størst første gangen det skjer. Det kan føles sårt at det ikke kjennes like stort for partneren. Kanskje blir man også nettopp derfor sjalu på mannens eks eller på mannens særkullsbarn..., og så skammer man seg over å være sjalu, og gleden/forventningen ved å vente sitt første barn, blir tilskitnet av disse uverdige følelsene.

Man vil så gjerne være glad, generøs, positiv, men hormoner og følelser svinger og man er mer irrasjonell enn ellers og kjenner seg alene fordi man er alene om å bli førstegangsforelder...

Tror ikke det er noe lett svar på dette, men kan trøste deg med at tiden hjelper! Og det hjelper også å være snill og tålmodig med seg selv. Det er ikke farlig å ha slike negative følelser, så lenge ikke andre lider under dem. Da tenker jeg spesielt på fars særkullsbarn. Når barnet er født, og det andre barnet blir storesøsken, og du får oppleve søskenkjærligheten dem imellom, så tror jeg de negative tankene om ikke å være først, vil blekne!

[Gjest imli]

Det var nok slik en liten periode da andremann ble født, var han jo bare en liten baby som lå der og så søt ut.. fikk mat, ny bleie og sov...

Mens storesøster på 2, ga mye mer igjen, kunne prate, le fortelle meg hvor glad hun var i mamma...

Dette gikk seg til etterhvert som jeg ble mer kjent med lillebror, og han ble mer aktiv.. Storesøster hadde jeg jo kjent og vært glad i i to år, mens jeg brukte litt tid på å bli kjent med og ble like glad i lillebror..

Det høres kanskje litt rart ut, men sånn var det nå for meg....

Det kan jeg veldig godt forstå... Jeg brukte lang tid på å bli glad i vårt første barn, og er redd det blir slik neste gang også. Og da kommer det jo til å være en periode hvor jeg er mer glad i nr. 1...

[Gjest Purple Haze]

Enig med Nigo san, som beskriver det veldig godt. Man har kjærlighet nok til mange barn. Men barn er forskjellige, med forskjellig atferd og ulike behov.

Jeg kan overhodet ikke rangere kjærligheten jeg føler for mine barn, men vi har ulike områder vi "treffer" hverandre på. Altså på det som går på kjemi.

Førstemann er enestående, fordi han er min førstefødet. Andremann er enestående, fordi han er minstebarnet mitt.

Sånn er det hvert fall for meg.