Har så hjemlengsel:(

[Gjest Gjest]

Er det normalt? Føler meg som en skikkelig svak person. har flyttet LANGT! hjemmefra og synes det er så vondt å være fra pappan min Er spesielt han jeg savner så mye at jeg gråter meg i søvn. Er nitten og skal liksom starte et nytt og spennende liv.... har dratt så langt sammen med venner, så ensomhet er ikke problemet.

Alt jeg har lyst til akkurat nå er å ligge hjemme i senga i barndomshjemmet mitt og føle den tryggheten... Er så tomt uten den på en måte. Alle spør meg "Er det ikke spennende å flytte??" men jeg synes egnetlig ikke det. Ikke misforstå jeg trives faktisk kjempegodt. Er sosialt miljø og mye å finne på. Men selv om det er hèr vennene mine er, og her jeg har et ordentlig sosialt liv, så savner jeg lille hjemme så kjempemye. Gråter når jeg skriver dette for har så hjemlengsel!

Men jeg kan jo ikke flytte hjem heller. Vil ikke være en sånn person som bor hjemme til jeg er 30. Så noen som har peiling på hvordan jeg skal få hjemlengselen bort?

[Gjest Mia88]

Hei:) Det eneste jeg kan si, er at jeg føler det akkurat som deg! Er også 19 år, har akkurat flytta, og savner så utrolig hjem. Jeg bor riktig nok til slik at jeg kan dra hjem ca. 1 gang i mnd, så har vært hjemme 3-4 ganger siden jeg flytta. Det er godt, men samtidig savner jeg bare det å bo der. Ingen ting er så godt som å bo hjemme. Var ikke klar over at forandringen skulle bli så tunge. Men det blir vel bedre med tiden:)

[Gjest TS]

Hei:) Det eneste jeg kan si, er at jeg føler det akkurat som deg! Er også 19 år, har akkurat flytta, og savner så utrolig hjem. Jeg bor riktig nok til slik at jeg kan dra hjem ca. 1 gang i mnd, så har vært hjemme 3-4 ganger siden jeg flytta. Det er godt, men samtidig savner jeg bare det å bo der. Ingen ting er så godt som å bo hjemme. Var ikke klar over at forandringen skulle bli så tunge. Men det blir vel bedre med tiden:)

så godt å lese..

så heldig du er som kan dra hjem en gang i måneden. jeg må ta fly i noen timer for å komme hjem, og planene er hittil bare å dra hjem til jul på et helt år... blir så lei meg av å tenke på det.

var heller ikke klar over at det skulle være så tungt. savner bare så utrolig mye, men føler litt at jeg ikke kan si det til noen heller. vil ikke være så svak. dessuten er plassen jeg kommer fra veldig liten, og det er liksom ikke så kult å lengte dit når man er i en av nordens største byer.

når jeg tenker på det har jeg bestandig vært veldig hjemmekjær. Aldri likt å overnatte borte o.l i ung alder. Men trodde det skulle bli annerledes nå som jeg er 19... burde jo klare meg selv og ikke bry meg så mye om familien, men heller feste og ha det moro. Men jeg vil bare hjem til pappa jeg

[Bekkis]

Det er veldig vondt å slite sånn med hjemmlengsel. Men gi det litt tid, så vil det nok bedre seg litt etterhvert.. Det er ihverfall en veldig fin måte og bli mere voksen og selvstendig på, og mindre avhengig av sine foreldre.

Det erfarte ihvertfall jeg selv da jeg reiste utenlands ett år som 18 åring, har alltid vært ekstremt avhengig av min mor, og slet masse, og gråt mye den første tiden. Men jeg reiste hjem igjen som en mer selvstendig ung kvinne.

[Rasputin]

Hei,

Er jo ikke flaut å lengte hjem! Det betyr at hjemme er et positivt begrep for deg, og at du har/har hatt det godt der sammen med familien din! Det skal du være stolt av! Mange nok som ikke har det slik! Glem aldri den følelsen du har der! Ta den frem og puss den blank så ofte som du kan! Ikke fortreng hjemlengselen, men lær deg å leve med den! Det vil du nok klare etterhvert, men det å komme hjem vil uansett bety noe helt spesielt! Gled deg til det, og nyt samtidig det livet du har flyttet til!

[Gjest Gjest]

Ta deg en tur hjem, da vel?

Lag et lite prosjekt av det og pass på å glede deg ordentlig, så får du heller kutte ned litt på dyre aktiviteter i forkant og etterkant om du har dårlig råd. Du må gjøre det du har lyst til, uten å være flau for det.

[Atea]

Kanskje du ikke er vant til å bo alene? Jeg er ikke vant til det selv om jeg trodde det først. Da jeg studerte gikk det ok for jeg bodde i en studentbolig og f ikk noen gode venner som også bodde der, men jeg liker egentlig ikke å bo alene. I de periodene jeg har hatt samboer har jeg følt meg hjemme men nå har jeg ingen og jeg må forholde meg til det og prøver å gjøre det så koselig jeg kan rundt meg, tenne lys, lytte på musikk og lage god mat selv om det bare er meg her.

Men noen ganger slår alenefølelsen seg fast og jeg blir utrolig stresset eller fortvilet og savner noen rundt meg. Navlesnoren er jo kuttet og det er ikke mamma jeg savner men noen jeg kan prate med og er på samme bølgelengde med. Nå tenker jeg ikke på samboer men uavhengig av kjønn. Så jeg kunne godt tenke meg å bo i kollektiv men så er det å finne ett kollektiv der man er på samme bølgelengde og ikke bare deler felles kjøkken og er mest inne på rommet... (bor i hus nå men har bodd i kollektiv og det fungerte bra)

Prøv å gjøre det koselig rundt deg. Kanskej det er boligen du ikke trives i siden det virker som du er både sosial og aktiv ellers?

[Gjest Gjest]

Jeg hadde myyyyye hjemlengsel første året jeg bodde hjemmefra. Da var jeg bare 16 år. Men det gikk seg til, og det ga seg. Ble vant med tanken på å bo hjemmefra (det var fremdeles såpass langt at jeg ikke kunne dra hjem i tid og utide). Nå bor jeg på en annen kant av landet, bodd her i ti år, og kan fremdeles lengte hjem. Særlig etter at jeg har vært hjemme på ferie. Nå kan det ha litt sammenheng med at jeg ikke trives så altfor godt her hvor jeg har etablert meg, og kommer nok til å flytte til hjemtraktene en gang i tiden.

Du vil nok bli vant med tanken på at du bor unna familien din etterhvert!

[Gjest Wind]

Det ordner seg, og går mer eller mindre over. De første ukene etter at jeg flyttet hjemmefra begynte jeg å gråte bare jeg tenkte på det. Jeg gruet meg til og med til å dra hjem, fordi jeg trodde det skulle bli like ille å dra derfra. Men det ble det ikke. Det blir bedre. Du slutter å tenke på folket hjemme hele tiden, og du begynner heller å glede deg over ting i hverdagen. Det er litt som med kjærlighetssorg. Selvsagt hender det at jeg savner de hjemme, men det er absolutt ikke så ofte lenger, og det er heller ikke like trist som det var i begynnelsen. Stå på. Og gratulerer med løsrivelsen.

[:-) anna]

Så heldig du er som kommer fra et godt hjem på et sted der du trives. Tenk så mange som ikke gjør det da!!

Men kanskje du kan bestemme deg for at du vil bo der når du etablerer deg. Kanskje er du av de som føler en dyp tilhørighet til stedet du er fra, og ikke kan tenke deg å bo noe annet sted "på ordentlig". Da er de årene du er borte hjemmefra bare de årene som må til for å få den utdannelsen du vil ha. Og bare en periode du må holde ut.

Det kan jo hende du ombestemmer deg underveis, men det kan godt hende du ikke gjør det også.

Reis hjem så ofte du kan du, og ring hjem så ofte du kan. Dessuten er min erfaring at høsten er den perioden av året da hjemlengselen er verst.

Hold ut!! De savner nok deg like mye!!

[Gjest Gjest]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver,kjente følelsen i magen da jeg leste det. Hadde veldig,veldig hjemlengsel da jeg flyttet for meg selv - og savnet virkelig pappaen min.

Det tar tid å løsrive seg - og det er riktig vondt med det samme.

Vil bare gi deg et råd om å være tålmodig med deg selv og hvordan du kjenner det. Som du ser er det ganske så vanlig - selv om det kanskje ikke er noen trøst akkurat nå

Synes ellers det var fine svar over her,og er veldig enig med Wind.

Mange sympatitanker fra meg.

[Gjest NiChia]

Jeg også har nylig flyttet hjemmefra. Er 19 år. Flyttet med kjæresten.

Jeg gråt hver dag, minst to ganger om dagen, i to uker før jeg flytta. Og hver dag, minst to ganger om dagen i to uker etter at jeg flytta. Ting har stabilisert seg nå da. Er hjemme på besøk innimellom (ca. en gang i mnd.) og snakker med søster og fostermor på telefon ganske ofte.

Men likevel får jeg hjemlengsel innimellom. Særlig i dag hadde jeg skikkelig hjemlengsel. Samboer var på jobb, og jeg hadde ingenting å gjøre, ingen å snakke med, ingen å være med. Så da måtte jeg ringe hjem til fostermor og gråte litt og fortelle henne hvor fælt det egentlig er å bo for seg selv.

Alle sa til meg at jeg burde glede meg og at det var spennende og sånt før jeg flytta. Men det var bare fælt og ukjent. Jeg ville ikke engang pakke ut tingene mine ordentlig, fordi jeg tenkte at jeg snart skulle hjem igjen og ikke komme tilbake hit noen gang

Men nå går det jo litt bedre. Jeg tror man bare får ta tiden til hjelp. En eller annen gang blir jo dette hjemmet mitt og at jeg ikke bare bor her men skal hjem til fostermor i helger og sånt. Jeg tror det blir lettere da.

[Gjest TS]

tusen takk alle sammen for forståelsesfulle svar

Fullmåne: jeg bor ikke alene, men sammen med en venninne. Og boligen er koselig, så jeg trives med det. Men klarer bare ikke å godta helt at jeg skal bo her lenge.. føles ut som jeg er på besøk. Men det går seg vel kanskje til..

Er ikke så veldig glad i plassen jeg kommer fra, det er bare følelsen å være hjemme som jeg savner. Sammen med pappa, resten av familien, og hunden min som jeg har hatt siden jeg var 8 år.

anna: ja, jeg er kjempeheldig På alle måter egentlig. Bor i en spennende by med mange goode venner, bor sammen med verdens snilleste jente, har en kjæreste som elsker meg og ikke minst en trygg og god familie hjemme. Må nesten begynne å tenke mer på det, og sette pris på at jeg har dem i stedet for å gråte over dem.

Vet dere hva, jeg skal bestille billett idag, så drar jeg en tur hjem i helgen

[Gjest Konservativ Mann]

Trådstarter er jo utrolig søt da, savner pappa og greier. Får lyst til å trøste henne, jeg

Selv har jeg flyttet til Finnmark og nå som det er mørkt, kaldt og det blåser så lurer jeg på om dette var en lur idè. Har hjemlengsel jeg også, gitt. Er ikke noe spesielt interessert i uteliv, men her skjer det jo absolutt.....ikke...en DRITT og det blir litt vel i underkant tafatt.

De jeg har blitt kjent med er kjipinger som bare skal "sitte hjemme og glo i veggen sammen med dama", så å bli integrert her er visst ikke bare, bare.

Heldigvis skal ikke dette vikariatet vare mer enn 9 måneder og 28 dager til, så jeg får holde ut.

Min strategi er i hvert fall å sysselsette meg selv med trening, lesing, filmer, TV-spill og turer hjemover til det siviliserte Østlandet sånn ca. hver tiende uke.