Er det perioder hvor du hater ditt barn

[Gjest Cederic Rueben]

Er det perioder hvor du hater ditt barn ?

Det er hva jeg spør om

[Gjest Pet]

Nei, det er det ikke. Jeg elsker mitt barn like høyt uansett hvor sint jeg evt måtte være på ham.

[Gjest Gjest]

Nei. Jeg har aldri hatet barna mine. Og det kommer jeg aldri til å gjøre. De er det beste som har hendt meg. Men det har nok vært dager da jeg gjerne hadde lånt dem bort til en annen snill familie en dag eller to

[Gjest Gjest]

Aldri hatet barnet mitt, men har selvsagt vært fly forbanna på h*n av og til.Ikke bare fly forbanna, men frustrert og oppgitt!

ALDRI hatet. HAT er et sterkt uttrykk som lett kan misbrukes.

[Trampe]

Nei, jeg hater ikke mitt barn. Såklart blir jeg lei, oppgitt og sint, men å hate barnet sitt?? Nei vet du hva.

Når jeg tenker etter så hater jeg faktisk ingen.

[Gjest Miley]

Nei, aldri.

[waco]

Så rart at ingen er ærlige her?

Jeg har ikke barn, men jeg kan godt si at jeg ved flere anledninger har hatet brødrene mine, dama mi, foreldrene mine, og mine brødres unger.

Forresten har jeg hatet meg selv også.

Men heldigvis ikke hele tiden, og det går alltid over!

Jeg blir litt misunnelig på deres lykke, dere som aldri opplever noe fælt i livene deres.

[Trampe]

Påstå hva du vil du waco, men jeg snakker sant jeg Klart man har hatet både den ene og den andre oppigjennom tida. Som tenåring hatet jeg hele verden. Men akkurat nå hater jeg ingen, og det kunne ikke falle meg inn å hate mitt eget barn!

[Gjest Miley]

Jeg blir litt misunnelig på deres lykke, dere som aldri opplever noe fælt i livene deres.

Er ikke det en veldig forenkling av livet? Dersom man aldri har hatet er man alltid lykkelig? Jeg kjenner faktisk ingen som har det slik, men nå lever vel de fleste jeg kjenner et liv med nyanser.

[Gjest Pet]

Så rart at ingen er ærlige her?

Jeg har ikke barn, men jeg kan godt si at jeg ved flere anledninger har hatet brødrene mine, dama mi, foreldrene mine, og mine brødres unger.

Forresten har jeg hatet meg selv også.

Men heldigvis ikke hele tiden, og det går alltid over!

Jeg blir litt misunnelig på deres lykke, dere som aldri opplever noe fælt i livene deres.

Jeg har opplevd mye fælt i livet mitt, men har aldri hatet mitt eget barn. Kom tilbake til denne tåden og svar hvis du får barn selv. Mulig at du definerer hat annerledes enn meg, men hater jeg noen har jeg kun sterke negative følelser overfor vedkommende og ønsker personen alt vondt og en snarlig død. Det er jeg 100 % sikker på at jeg aldri kommer til å føle overfor barnet mitt.

[Gjest Gjest]

Nei.

[Gjest Gjest_Troika_*]

Jeg har ikke egne barn, men to stebarn. Jeg har aldri følt hat overfor dem. Det er en del situasjoner der de oppfører seg på en måte som gjør at jeg ikke akkurat liker dem veldig godt, men jeg er glad i dem likevel. Og dette er barn jeg ikke har født selv, ikke har noen biologiske bånd til og som jeg har kjent i bare noen få år av deres liv. Med mine følelser for dem i tankene kan jeg ikke tenke meg at noen foreldre kan hate sine barn.

Jeg har - som veldig mange andre - opplevd mange vanskelige ting i livet. Jeg har opplevd at folk har behandlet meg dårlig uten at jeg selv har hatt skyld i det. Jeg hater ikke disse menneskene. Noen av dem er jeg veldig glad i, for det hender at familie kan såre. Noen har jeg helt nøytrale følelser for, og andre misliker jeg og har ingen respekt for. Men disse følelsene er likevel veldig langt unna hat.

Jeg kan bare komme på ett eneste menneske jeg har så negative følelser for at det kan sammenlignes med hat, men jeg vil likevel ikke gå så langt som å kalle det hat. Hat er noe som oppsluker et menneske. Dette mennesket jeg KANSKJE kan føle hat for om man vil definere det sånn er ikke en person jeg tenker på ofte, men når jeg møter vedkommede eller noen snakker om denne personen, så kjenner jeg at jeg ikke har det minste snev av sympati for denne personen og at jeg helst vil slippe å forholde meg til at dette mennesket går på samme jord som meg. (Det betyr IKKE at jeg ønsker vedkommede død, jeg vil bare ikke være i nærheten av han/henne) Men er det hat?

Hat er vel kanskje helst en følelse man har titt og ofte mens man er tenåring. Da kan man hate både seg selv og resten av verden til tider. Sånne følelser har jeg ikke hatt etter at jeg var 18-19 tror jeg. Å føle hat overfor sitt eget barn tror jeg er meget uvanlig.

[Gjest Gjest]

Er det perioder hvor du hater ditt barn ?

Det er hva jeg spør om

Om du har blitt hatet, uelsket og urettferdig behandlet i en svart oppvekst er det synd. Men du kan alltids få det bedre om du finenr positive mennesker og bedre miljø og være. Flott at du har funnet KG...bedre enn ingenting! En bortkommet sønn finner alltids et hjem.

[Gjest Cederic Rueben]

Om du har blitt hatet, uelsket og urettferdig behandlet i en svart oppvekst er det synd. Men du kan alltids få det bedre om du finenr positive mennesker og bedre miljø og være. Flott at du har funnet KG...bedre enn ingenting! En bortkommet sønn finner alltids et hjem.

Hva i svarte er det du babler om ?.....

[Gjest Pet]

Hva i svarte er det du babler om ?.....

Du framstiller deg selv som veldig følelseskald her på KG, både mht kjærester og barn. Det er vel derfor gjesten spør. Det å hate sitt eget barn er nok en temmelig absurd problemstilling her på Barn og familie.

[Timeglasset]

Hender rett som det er at jeg blir sint, frustrert, irritert og så kokt i topplokket at jeg fint kunne gitt de en smekk hvis ikke jeg visste bedre.. men jeg har aldri følt hat ovenfor dem.

[Gjest Cederic Rueben]

Du framstiller deg selv som veldig følelseskald her på KG, både mht kjærester og barn. Det er vel derfor gjesten spør. Det å hate sitt eget barn er nok en temmelig absurd problemstilling her på Barn og familie.

jaha....... ja jeg må jo være føleseskald siden jeg ikke ønsker barn og for øyeblikket ikke er inntersert i noe forhold.

[Gjest Pet]

jaha....... ja jeg må jo være føleseskald siden jeg ikke ønsker barn og for øyeblikket ikke er inntersert i noe forhold.

Sier ikke at du er det, men at du framstiller deg som det her. Når man får barn, opplever de aller fleste en kjærlighet til dette barnet som en biologisk reaksjon, noe som kommer umiddelbart eller etter noen måneder. Derfor blir hele spørsmålsstillingen absurd for meg. Det du har skrevet i noen andre tråder jeg har lest, vitner ikke akkurat om omsorg og kjærlighet overfor f eks damer du har vært sammen med. Jeg kan ikke forholde meg til noe annet enn det du skriver her, jeg kjenner deg jo ikke.

[Gjest Cederic Rueben]

Sier ikke at du er det, men at du framstiller deg som det her. Når man får barn, opplever de aller fleste en kjærlighet til dette barnet som en biologisk reaksjon, noe som kommer umiddelbart eller etter noen måneder. Derfor blir hele spørsmålsstillingen absurd for meg. Det du har skrevet i noen andre tråder jeg har lest, vitner ikke akkurat om omsorg og kjærlighet overfor f eks damer du har vært sammen med. Jeg kan ikke forholde meg til noe annet enn det du skriver her, jeg kjenner deg jo ikke.

Nå finnes det de som faktisk ikke blir glad i barnet. De føder så de finnes

klart jeg var glad i de jeg har vært sammen med. Men jeg gidder ikke utybe det

[Gjest Pet]

Nå finnes det de som faktisk ikke blir glad i barnet. De føder så de finnes

klart jeg var glad i de jeg har vært sammen med. Men jeg gidder ikke utybe det

Joda, de finnes desverre de som ikke klarer å bli bli glad i barnet sitt, av ulike grunner. Men jeg tror ikke det er så mange som hater det.