pause i forhold

[Gjest hest]

Vi har vært samboere i 6 år og har 2 barn. Hun vil ha pause i forholdet på ubestemt tid men sier hun tror at det bare er midlertidig. Får ingen forklaring på hvorfor. Er det andre her som har ønsket pause i forholdet og hva var grunnen deres?

[Miss Dashwood]

Har hatt diverse pauser (ufrivillige fra min side) i mitt forhold. Jeg fikk sjelden noen god forklaring.. Du bør kreve å vite hvorfor! Det skulle bare mangle at man ikke forklarte hvorfor man vil gå til et så drastisk steg som pause.

Min erfaring er at slike pauser sjelden gjør noe godt. Er det et problem i forholdet må det snakkes om og løses på en ordentlig måte, ikke skyves under teppet ved at man fjerner seg fra hele forholdet.

For mitt vedkommede endte det i brudd. Synes ikke det er akseptabelt å bli dyttet vekk uten en ordentlig forklaring.

[Apollon]

Etter 6 år og med to barn synes jeg du kan forlange en forklaring.

Umiddelbart ville jo jeg tro at hun har en annen i kikkerten som hun vil sjekke ut, men likevel ha muligheten til å rømme hjem igjen.

[Vera Vinge]

For mange jeg har hørt om, ender pause med et brudd. Men det trenger ikke å være sånn. Da jeg og mannen min hadde vært sammen i mindre enn et år, hadde vi en pause. Det handlet vel om at vi ikke var helt på nett en periode, og ting var bare vanskelig. Samtidig var vi for glad i hverandre til at vi egentlig ønsket å gjøre det slutt.

Det jeg tror ble viktig for vår del, var at pausen ble en mulighet til å klargjøre alle misforståelser. Det ble en form for "time out", hvor alt ble lagt på bordet, for å virkelig gi oss selv sjansen til å vurdere hva vi hadde sammen og om det var nok. Det varte bare en uke, men det holdt for oss. Vi er i ettertid begge enige om at det ble et viktig vendepunkt for vårt forhold. Det måtte ikke ha vært en pause, men det viste alvoret i situasjonen, og tvang oss til å gjøre noe, eller bestemme at vi ikke ville gjøre mer.

Jeg må si jeg er skeptisk til pauser hvor den ene bare "stikker av", uten at det er noen ordentlig kommunikasjon. Altså, det kan være nødvendig for den som har behov for pausen, men jeg har en følelse av at det at kontakten brytes en stund, ikke nødvendigvis er det beste når det gjelder om forholdet skal fortsette. Noen forhold er ikke liv laga, og da er kanskje en pause det første skrittet i å gjøre noe nødvendig for å avbryte det som er dødfødt. Eller så kan det skje at den som ønsker pausen, innser at h*n ikke kan leve uten den andre etter en liten stund.

Men jeg vil uansett tenke at det sikkert er viktig å ikke legge for mye press på den som ønsker pausen under pausen, samtidig som det bør være en eller annen form for samarbeid her hvis begge egentlig tror at de ønsker å fortsette sammen. F.eks. avtale noen tidspunkt hvor man kan møtes for å diskutere tingenes tilstand på en konstruktiv måte. Om man ikke klarer å gjøre dette alene, er det en mulighet å ta kontakt med et familievernkontor, slik at man har en nøytral tredjepart til stede, som kan fremme kommunikasjon og komme med innspill. Samtidig vil jeg tenke at man etter hvert bør komme til en form for enighet når det gjelder pausens varighet, slik at den som sitter igjen, ikke blir gående på gress i månedsvis. At man innen en avtalt tid skal ha bestemt seg om man ønsker å fortsette eller ikke. Et slikt press kan kanskje også virke som en motivasjon for å gjøre noe med situasjonen.

[Vera Vinge]

Jeg er forresten enig i at du bør få en forklaring. Jmf. det jeg skrev over om kommunikasjon, som er alfa og omega om forholdet skal kunne stables på beina igjen, og være godt i lengden.