Lei av å være den fornuftige! Og litt misunnelig..

[Gjest pinkbunni]

Jeg er drittlei av å være den eneste fornuftige av mine venner! Dette kommer nok til å bli et langt innlegg, for dette er noe jeg har gått og tenkt på lenge, bare for å advare..

Jeg og kjæresten min har vært sammen i over 5 år nå.. 5 år!!! Og det er jævlig lenge!! Vi flyttet ikke inn sammen før vi hadde vært sammen i 4,5 år. Og det er og jævlig lenge å vente.. Jeg er 20, og typen er 21..

Jeg har kjempelyst på baby, men jeg får det ikke.. Hvorfor?? Fordi jeg studerer, og har 1,5 år igjen av det, leier en trekkfull kjellerleilighet og vi bor langt vekke fra foreldrene og de beste vennene våre. Vi har bestemt oss for at vi vil ha et godt nettverk rundt oss, egen leilighet eller hus, og mer penger enn hans lønning og mitt stipend å leve på.

Vi er heller ikke forlovet.. Hvorfor det?? Det har bare blitt sånn. Vi har ikke tenkt å gifte oss med det første, og vi har snakket om at vi ser for oss at vi skal bli gamle sammen, men det er et stort løfte å gi, og en viktig forpliktelse, så vi har ikke tenkt å ta et så stort steg enda..

I det siste popper det opp med babyer, forlovelser og folk som flytter sammen.. Og hvilket grunnlag har de? De fleste har ikke vært sammen i mer enn ett år. Greit at de er på min alder, 19-20 år, men ett år? Alvorlig? Jeg og kjæresten min var 16 når vi hadde vært sammen ett år, så vi tenkte ikke på det da, og det er jo logisk nok.. Men når det kommer til meg og baby er det en ønskedrøm for meg.

Flere av mine venninner som har blitt gravid har blitt det fordi de har "rotet med p-pillen". Hvis jeg hadde rotet med p-pillene mine hadde det vært krise! Det hadde vært null sex, kondom eller angrepille.. Men jeg trenger ikke det, for jeg roter aldri med p-pillene mine. Jeg tar den hver morgen som den flinke, flinke jenten jeg er.. Og p-pillene mine ligger fremme på badet, og det er ikke sjeldent at Sambo minner meg på at jeg har glemt dagens ”dose”.

Hvorfor i helvete skal alle være så uansvarlige og spontane, men ikke meg?? Hvorfor kan det ikke være jeg som er forlovet med en baby i magen, når jeg _vet_ at det er jeg og kjæresten min som har det mest stabile forholdet av alle mine veninner??

Jeg er så evig misunnelig! Samtidig som jeg ønsker de alt godt, klarer jeg ikke slutte å tenke at det burde vært meg, og så vet jeg at sjansen for at de kommer til å holde sammen er som en snøball i helvete..

I løpet av de siste 12 mnd har 6 av mine venner blitt mamma eller pappa, av de er 1 av de fremdeles sammen med barnefaren/moren..

Alle som har blitt forlovet har slått opp, og folk som har flyttet sammen, flytter fra hverandre fordi de ikke kjenner hverandre godt nok..

Føler at jeg er på en måte mislykket når jeg ikke har baby eller ring på fingeren. Hver gang jeg møter nye folk som får høre at vi har vært sammen så lenge, så er deres spontane reaksjon "ååå! har dere barn??". Og når de får høre at vi ikke har det, så spør de rett ut: ”Hvorfor ikke?” WTF??? Er det normal høflighet??

Jeg snakket med det om en venninne, og hun sa at neste gang må jeg bare si noe teit, for å sette de litt ut.. Så neste gang noen spør meg hvorfor jeg ikke har barn skal jeg si at vi har prøvd lenge, men jeg er steril, så jeg kommer aldri til å få mitt eget barn, eller noe i den duren. All medfølelse til de som er ufrivillig barnløse, men hva med jeg som er frivillig barnløs?

Ja altså, dette var mest for å lufte meg, men hvis noen har noen reaksjoner eller noe fornuftig eller ufornuftig å si så er det bare å svare.. Ingen svar er for dumme..

Og håper ingen ble fornærmet av dette..

[Gjest Gjest_Kitteh_*]

Det er midt på natten og jeg er ikke direkte våken så jeg kommer garantert til å hoppe frem og tilbake.

Når ble fem år jævlig lenge?

Fem år er ingenting.

Jeg skjønner at det å lyve på seg sterilitet bare er noe du tenker på fordi du er sur, ikke noe du virkelig vil gjøre. Jeg håper i det minste det, for å lyve på seg noe såpass for å få sympati i stedet for interesse (uansett hvor ille ment du føler at det er så kan jeg love deg at i de aller fleste tilfeller så vil folk bare vise interesse for deg og ditt ispedd med god gammeldags nysgjerrighet), det blir rett og slett for dumt.

Hvis du vil være forlovet, diskuter det med fyren du vil være forlovet med. Samme går for unger.

Det eneste kravet her er at dere er to om det.

Bare en ting virker litt rart...

men det er et stort løfte å gi, og en viktig forpliktelse, så vi har ikke tenkt å ta et så stort steg enda..

Dere har altså diskutert det og er enige...

Men i følge det du skriver så stemmer jo ikke dette.

Du vil. Og du vil nå. Å få barn er en ønskedrøm, sier du, så du er med andre ord mer enn villig til å ta et enda større steg.

Så hva om dere snakker om det igjen og denne gangen er du ærlig om hva du virkelig vil ha? Kommunikasjon er king.

Forøvrig vil jeg påpeke at spontant ikke nødvendigvis betyr uansvarlig.

Jeg er spontan, det er bare sånn jeg er, og det er en stor del av meg på mange måter. Jeg skal innrømme at det grenser på uansvarlighet noen ganger. Ufornuftig? Joda, DET kan jeg være med på. Jeg kunne sikkert vær roligere, mer fornuftig, flinkere til ditten og datten. Men da hadde jeg vært en helt annen person. Gudene vite om jeg om mannedyret hadde hatt det like bra sammen, eller i det hele tatt vært sammen hadde jeg vært anderledes. Vi giftet oss på en whim da jeg var 18, og vi har vært gift i åtte, flotte (og korte! åtte er ingenting det heller!) år. Ingen barn, ikke enda.

Jeg får spørsmålet ganske ofte. Når de spør hvorfor ikke (noe jeg oppfatter som ganske normalt, folk er nysgjerrige. Og for noen så er det til og med litt rart, sånn er det bare) så svarer jeg ærlig. Det har ikke vært riktig for oss enda. Mannen pleier å svare det samme, men han legger ofte på at han ønsker seg barn, men at vi tar det som det kommer. Noen vil snakke mer, noen maser littegranne. En vennlig og klar tone pleier å ordne det.

Hvis du hadde vært mer spontant, mer uansvarlig og ufornuftig, så hadde kanskje ditt og kjærestens forhold ikke vært det samme. Kanskje det ikke hadde vært det stabile, og jeg antar gode forholdet det er nå. Du er som du er, og du blir elsket som den du er. Så... angrip dette som den du er også.

Tilbake til uansetten.

Dere er voksene mennesker, og dere kan gjøre som dere vil. Hvis det innebærer å få barn så er ikke det nødvendigvis veldig ufornuftig. Det kan sikkert virke sånn fra utsiden, særlig når det gjelder folk som du føler kanskje ikke burde få barn (om ikke annet - ikke akkurat nå). Men selv om man ikke er ferdig med skolen, leier leilighet, og er et stykke unna nettverk, så betyr det ikke det at alt blir kaos og fjas.

Det må planlegges, noe de aller fleste flinke piker veldig flinke til , men alt går seg til.

Nå skal jeg gå og koke grøt... yay.

[Gjest Grøss]

Før det første, å forlove seg uten å gifte seg i nærmeste framtid er bare tull. Da forsvinner hele poenget med å forlove seg. Det samme er å "planlegge å forlove seg". Hele poenget er å bli spurt om det, eller omvendt. Du er 20 år, ikke 40. Ro deg ned.

Second. Barn er ikke "noe man bare får", og som er små og søte hele tiden. Igjen, du er tyve år, har mange år foran deg, og trenger overhode ikke å stresse med det.

Greit nok, du er misunnelig. Men hva er det å være missunnelig på? Ja det er koselig med unger, men er det koselig når de er 19/20 år, forholdet gikk heden og de sitter alene med ansvaret. Mange blir frustrerte fordi kan verken drikke eller feste pga mangel av barnevakt, og økonomien blir kanskje stram. De har ikke noe kjæreste som er der som de kan dele gleder og sorger med angående barnet. Kjempekoselig? Not.. Trust me.. Jeg er 26 år og alenemor. Ingen dans på roser, men hadde jeg gjort dette om jeg var 20? No way..

Å være misunnelig på en forlovelse er også totalt meningsløs. Hvorfor sette en ring på fingeren hvis man ikke har råd eller mulighet til å gifte seg før om 10 år? Da forlover man seg når man faktisk kan gjennomføre det som det faktisk handler om. 16/18-åringer som forlover seg èn gang hvert halvår med en ny kjæreste blir sjeldent tatt alvorlig uansett, og folk bare nikker og smiler, og når de snur seg rister de på hodet og ler.

Nei, bo sammen. Fem år er ingenting, dere ble sammen når dere var barn. Det er nå dere kommer til å vokse sammen, utforske og lære hverandre å kjenne. Bruk tiden og kos dere, bare dere to, og hev dere over hjerneløse spørsmål og kommentarer. Hvis noen spør angående gravidtet så svar "Jeg skal informere deg neste gang jeg har eggløsning og vi har sex!", da slike dumme spørsmål krever like dumme svar.

Vær 20 år, lev livet, og nyt det. Alt det andre kommer mest sannsynelig fortere enn man tror.

[Gjest Gitte]

..og jeg er 23 og sjeleglad for at jeg verken er forlovet eller har unge, venter unge eller har planer om unge.

Jeg skjønner ikke hvorfor folk på 18+ er så desperate etter å få barn og gifte seg uansett om man har vært sammen i ett eller fem år.

[Gjest Gjest_ung mor_*]

vent!

få deg utdannelse og ha jobbet litt først. Du er den som uansett kommer til å ta mesteparten ansvaret (uavhengig om dere holder sammen eller ei).

Jeg fikk barn da jeg såvidt hadde fylt 20,joda hadde vært sammen barnefar i noen år og vi var forlovet. MEN det er ingen garantier her i livet! siden jeg var 22 har jeg vært alenemor - hardtarbeidende, bodd de rareste plasser og hatt det generellt veldig vanskelig. I dag er jeg 26 år, har fått min egen leilighet og er under høyere utdannelse - men, jeg kan feks ikke være med på alt det andre morsomme som alle de andre gjør som studenter.. jeg har ikke hatt kjærste siden barnefar, og føler meg forholdsvis ensom likvel. Selv om jeg i dag har det mye bedre enn jeg har hatt på mange,mange år!

Lev livet ditt - skaff deg de viktigste tingene for deg selv og enda litt mer til FØR du velger å sette ett liv til i verden.

[tingeling]

Hei TS

Skjønner at babybehovet river i kroppen, men lytt til fornuften og vent noen år. Livet med barn blir så mye lettere hvis man har et par ting på plass først; slik som ok økonomi, jobb og et sted hvor man trives. (Trenger ikke eie, men trekkfull leilighet høres ikke ok ut).

Jeg møtte x-en min når jeg var 17. Giftet meg når jeg var 21 og var på den tiden skikkelig babysyk. Vi hadde det supert på alle måter. Bodde sammen, kranglet aldri. ... Og vokste fra hverandre et par år senere. Skiltes uten stort drama. Nå, i dag, er jeg så glad for at vi aldri fikk barn for selv om han er en super-bra fyr så hadde jeg ikke villet forholde meg til ham og hans liv resten av mitt. Og det er det man legger opp til når man får barn sammen.

Møtte min nåværende mann kort tid etter. Studerte ferdig (også et år i utlandet uten at det resulterte i brudd), flyttet sammen og fikk barn når jeg var 29. Helt perfekt :-) Nå venter vi nr to.

(Tanken på å skulle hatt en 12 åring nå, med eksen min, skremmer vannet av meg)

Poenget mitt er at de fleste forandrer seg veldig i perioden 20-25 år. Nyt heller tiden sammen med kjæresten din. Bli ferdig med studier og få deg en jobb slk at du slipper å leve på engangsstønad når du er hjemme med barnet. Og ha det skikkelig gøy i studietiden!

[Gjest Gjest]

Kjære ts,

Jeg kjenner meg igjen i de tankene dine. Jeg og kjæresten har vært sammen siden vi var 19. i dag er vi begge 29.

Når vi var 20, snakket vi om barn, jeg hadde fryktelig lyst til å bli mamma. Det ble til at vi snakket om dette over en lang periode, og bestemte oss for å fokusere på utdannelse.

Jeg sier ikke at du skal gjøre det, men det var det som var det riktige for oss den gangen. Nå har vi begge studert i over 7 år. Er ferdig utdannet. Har begge fått jobb, eier hus, og nå prøver vi å bli foreldre.

Du har et trygt og stabilt forhold. Du er i en utdannelses prosess. Dere har så mye tid til å bli foreldre. Jeg forstår så godt hvordan du har det.

Dette valget må du ta selv, hva er det jeg vil? men tenk godt på hva du velger og snakk med kjæresten din om det. Slik at dere er enige om hva som er best for dere

[Brud84]

Jeg vil bare si at jeg føler med deg, og har det litt på samme måte!

vi har vært sammen i over 5,5 år, riktignok er vi nå forlovet og skal gifte oss neste høst. Men barn har vært ett stooort savn for meg siden jeg var 18. Er nå 24.

Jeg har også vært den "fornuftige" som aldri har rotet med piller, og vært super nøye med prevensjon fordi jeg innerst inne vet at det er best å vente til vi begge er ferdig med utdannelse og har fått gode/stabile jobber og inntekt.

Men jeg har jo etterhvert mange venner som har fått barn, uten faste forhold, uten leilighet, uten penger.... Og det utrolige er at selv om det er tøfft, klarer de seg fint!

Og det er da tankene mine også kommer, kan de så kan vel jeg også??? HVorfor skal jeg være så fornuftig??

Men når folk spør hvorfor vi ikke har barn, svarer jeg at det er fordi jeg vil ha en trygg og stabil ramme før jeg setter ett barn til verden. Og da svarer de fleste at det synes de er lurt.

Så smør deg med tolmodighet litt til, det du gjør er sansynligvis det rette for deg. Og vår tid kommer nok den også

[Gjest Gjest]

Kjære TS!

Gled deg over det du har! Sett pris på samboeren din, og tenk at en dag, når tiden er moden, vil du oppleve det du drømmer om!

Jeg er 27 år og barnløs, og har stått på sidelinjen i mange år nå og sett på at venner har fått barn og giftet seg. Jeg har vært sammen med samboer i 10 år, men vi har allverdens av tid (vi har vel og merke akkurat giftet oss nå da, men det tok sin tid!). Jeg hadde kjempelyst på barn selv i starten av 20-årene, men fornuften tok overhånd og det er jeg faktisk glad for i dag. Jeg og mannen har vært veldig flinke til å kompensere barnløsheten ved å gjøre forholdet best mulig. Tror det er få i omgangskretsen som har vært så mye kjærester som det vi har vært.

Mange av venninene mine fikk barn i ung alder etter forholdsvis kortvarige forhold, og jeg tror nok ikke at det har vært bare-bare for mange av de. Det har vært veldig stor stas i starten, men etterhvert så har hverdagen satt inn for fullt hos dem også. Noen av de som fikk barn tidlig, er i dag alenemødre, mens resten av dem ikke akkurat lever i rosenrøde parforhold.

Jeg har fullført mastergraden min, fått god jobb og fått oppleve mye som de unge mødrene ikke har. Jeg må trekke litt på smilebåndet når de ringer meg og skriker etter en jentekveld uten mann og barn.

Jeg har dessuten fått tilfredsstilt min lyst på barn ved å passe barn i omgangskretsen; det er superhyggelig å passe de en stund, og FANTASTISK å levere de tilbake til foreldrene slik at jeg kan nyte tosomheten med mannen igjen.

Når vi om et par år kanskje setter i gang med prøving selv, så føler jeg at vi har det beste utgangspunktet for oss. Jeg får selvfølgelig ikke mulighet til å oppeve det å være veldig ung mor, men det "tapet" synes jeg oppveies av alt det andre jeg har fått oppleve. Unge mødre er nok ikke enig med meg i det heletatt, men jeg tror at jeg har tatt det beste valget for meg...

[Gjest pinkbunni]

Tusen takk for alle svar.

Utrolig at dere orket å lese alt sammen!

Som sagt, så har jeg bestemt meg for at jeg skal vente med barn og giftemål noen år til, men det er bare det store "HVIS"et.

Deilig å få høre fra noen "voksne" kvinner, at jeg gjør rett (mamma teller ikke, hun vil ikke bli bestemor før om 20 år til..). For veninnene mine på min egen alder har enten barn, ellers så er de i så ferske forhold at det er ikke et samtale emne engang, så da er det ikke akkuratt mye "trøst" å få. Iallefall når nesten alle maser om at jeg må bli gravid snart, sånn at barna våre kan bli bestevenner når de vokser opp!

Jeg må rett og slett bare slutte å syte, og være glad for det flotte forholdet jeg har

Tusen takk!

Det med at 5 år er jævlig lenge, så mente jeg for min aldersgruppe

[Gjest Gjest, innlegg ovenfor ditt]

Det med at 5 år er jævlig lenge, så mente jeg for min aldersgruppe

5 år er lenge.

[Gjest Lykkeliky]

Jeg syntes det er veldig smart av deg å ikke være gift og ha barn når du er bare 20, jeg! Da jeg hører om jenter på 19-20 som er gravide og uten utdannelse må jeg ærlig talt innrømme at jeg tenker "taper". Kan ikke noe for det, men det er jo ikke særlig smart å få barn uten å være utdannet og sikker på at du er i et stabilt forhold.

[Strix]

Hva er det å være misunnelig på, brutte forlovelser, brutte forhold der et uskyldig barn er den "tapende" part?!

Jeg er gift nå og vi prøver å få barn, men jeg har også alltid vært den fornuftige. Men jeg har derimot ikke vært misunnelig på andres valg. Jeg har tatt mine valg fordi det var sånn jeg ville det og de har gjort sine valg utifra sine ønsker(og noen ganger uhell og tilfeldigheter som alltid spiller inn for de fleste av oss).

5 år er ikke så lenge, og spesielt ikke når man ble sammen som 15-åringer. Joda, det kan vare livet ut, men det er også en sjanse for at man utvikler seg og kan vokse fra hverandre...

Jeg hadde venner som forlovet seg med hver eneste kjæreste etter 2-3-4mnd, og joda, det kan vare. Men det gjorde aldri det og en forlovelse mister jo helt betydningen sin.

Sier som Lykkeliky, vær glad for det du har og stå for den du er og de valgene du har tatt ;)ha det sånn

[Ciara]

Jeg synes det er bra å være fornuftig, det er har man stort sett mye igjen for. Det ER et poeng å bo greit, å ha en utdannelse og være i nærheten av slekt og venner. Jeg sier ikke at alt må være på plass før man for barn, men vennene dine kan jeg nesten ikke forstå at du er misunnelig på. Det er mye som skjer i tjueårene, og kan ikke fatte at man ønsker å kaste seg ut i bleieskift og nattevåk så tidlig - det kommer tidsnok!

Selv planlegger jeg barn nå helt på tampen av tjueårene, og synes det passer. Man må finne ut av det selv, men de fleste tror jeg har godt av å vente litt.

[Gjest Gjest]

Husk også at om det virker aldri så koselig med en liten baby, så er babyperioden veldig kort, men barnet trenger oppfølging i mange år. Plutselig står du der med et skolebarn, og etter hvert ikke minst en sur, tverr pubertal tenåring - en periode som kan vare myyye lenger enn det første babyåret. Nei, vær fornuftig du. Lev ditt eget liv en stund først og få barn deretter.

[Fortunatus]

jeg kan forstå deg meget godt..

Slik som situasjonen er nå, har jeg og kjæresten kun vært sammen i 11 måneder. Jeg hadde håpet vi skulle flytte sammen (hvis vi fremdeles er sammen) til høsten neste år, men han har en sånn "avtale", pluss at han har bare et år igjen av utdannelsen da og skal ikke bo her etterpå.. Så betyr for meg at det er 3 år til vi får flyttet sammen..

Og her leser jeg daglig om folk som er samboere og ikke har vært sammen i et år engang og har venner som også har flyttet inn med kjærestene sine, og folk som er forlovet..

Mens jeg må vente, og jeg nyter jo tiden jeg har med å bo alene, men noen ganger blir jeg bare ufattelig trist av å tenke på det, for en del av meg venter egentlig på at livet skal "starte"...

Men det er viktig å ikke gjøre ting man angrer på, og noen få år i livet er ikke lenge. Du er enda ganske ung og burde nyte den tiden du har.. men jeg forstår hvordan du har det, for er ikke alltid like lett..

[Gjest -Maggie-]

Jeg skjønner egentlig ikke helt problemet. Du velger å gjøre det du mener er riktig, og da bør vel det føles greit? Det virker som om du mener at andre "går foran deg i køen", men det finnes jo strengt tatt ikke noe køsystem i forhold til disse tingene. Om folk velger å flytte sammen etter kort tid så mener jeg da bestemt at det må være deres valg og deres business. Selv om man selvsagt kan mene hva man vil om det. Det er ikke slik at man må ha vært sammen i så og så lang tid for å være klar for eller prøve å bo sammen. Det er individuelt.

Du nevner flere ganger at du er så flink, så flink, men om dere har tatt en avgjørelse om at dere ikke skal ha barn nå, så er jo det et valg dere har tatt. Jeg synes vel ikke at det kvalifiserer til å være så uvanlig flink å ta p-pillene sine når man har bestemt seg for å ikke få barn.

Det må vel gå an å ta sine egne valg uten å vike selv om folk rundt deg gjør annerledes?

[Gjest Gjest]

Jeg kan skjønne at du har lyst på baby og til å gifte deg, jeg tror det er mange som er i langvarige og/eller gode forhold som tenker sånn. Og det er heller ingen regel som sier at det lureste alltid er å vente. Men dere har såvidt jeg skjønner funnet ut at det lureste for dere er å drøye en stund til, og som utenforstående tror jeg dere gjør et klokt valg. Selv om dere har vært sammen lenge er det faktisk en del som vokser fra hverandre i den alderen dere er (skal være den første til å si at jeg kjenner flere par som har vært sammen siden de var tenåringer og fortsatt er lykkelige i 30-40-50-årsalderen, men enda flere bryter jo med ungdomsskjæresten), og det kan være lurt å gjøre seg ferdig med utdanning først, i hvert fall hvis dere tar en kortere utdanning. Man må ikke nødvendigvis eie leilighet og ha alt i orden, men det kan være en stor fordel å ha råd til å bo bedre enn i en kjellerleilighet. Osv.

Dessuten; ikke hør på de som maser på deg! Det vil alltid være noen som synes man skal forte seg å bli gravid om man så ikke er sammen med noen, er 17, 45 eller i et dårlig forhold, fordi de selv ønsker seg eller har barn i en liknende situasjon. Når de maser er det antagelig mest for å få bekreftelse for sine egne valg, dersom du begynner å ønske deg det samme. Noen ganger kan det være fristende å gi etter for maset fordi man da ser for seg at man skal bruke masse tid sammen og ha noe viktig felles, være sjelesøstre, få anerkjennelse for at man valgte det de ville osv, men i realiteten blir det oftest ikke sånn... Om du får barn nå er din situasjon uansett annerledes enn dine venninners, så det er slett ikke dumt å stole på sin egen magefølelse og egne avgjørelser. Enten dere bestemmer dere for å få barn før absolutt alt er på stell, eller ikke.

(Skal jeg tippe vilt, tenker jeg at du kommer til å vokse fra noen av disse venninnene, få nye venner i studie- og jobbsammenheng, og så heller gjenoppta kontakten seinere når dere er på samme sted i livet igjen)

[Helen]

Jeg fikk mitt første barn (uplanlagt) da jeg var 21 år, jeg og min daværende samboer hadde vært sammen i 7 år. Da dattera vår var litt over ett år forlovet vi oss, vi trodde fullt og fast på at det kom til å være oss to livet ut.

Men da dattera vår var 3 år flyttet vi fra hverandre, vi hadde rett og slett vokst fra hverandre.

Selv om jeg aldri har angret på at jeg fikk min datter ser jeg helt klart at jeg var veldig umoden da jeg ble mor og at det helt klart hadde vært fornuftgere å vente. Selv om jeg der og da følte meg skikkelig voksen.

Jeg vil råde deg til å vente noen år, hverfall bli ferdig med utannelsen før du får barn. Du har mange år på deg til å bli mor og da er sikkert livet deres mer stabilt med tanke på bosituasjon og økonomien.