Samlivsproblemer.

[Gjest Utlogget.]

Skriver her egentlig for å lette på hjertet, regner situasjonen som så fastlåst at det bare er en utvei, men her er min historie:

Vi har var sammen i 2 og et halvt år før vi tok steget og ble samboere i fjor sommer. Min utkårede er meget vakker og veltalende, skjønn på alle vis, og vi hadde det så flott den første tiden. Men han hadde hatt det litt trått, med en tragedie i nær familie like før vi flyttet sammen, og det tok ikke lang tid før de berømte samboerkiloene snek seg på han. Han gikk opp 30 kilo på kort tid. Jeg brydde meg ikke stort om det, men så at han hadde det vondt med seg selv.

Så, like om jul, ble en kollega sykemeldt, og jeg måtte ta på meg ekstra arbeidsoppgaver, hvilket betydde tidlig opp og sent hjem. Dette virket selvfølgelig inn på samlivet vårt. Jeg så at han var ulykkelig, men regnet med at han forsto min midlertidlige situasjon, og jeg støttet ham. En kveld hadde vi en lang samtale. På grunn av min livstil var jeg sliten og hadde nesten ikke sexlyst. Han mente det var fordi jeg ikke var tiltrukket av ham mer, fordi han var blitt "feit". Jeg forsikret ham om at det slettes ikke var sant, han sa OK, men jeg skjønte at han ikke trodde meg. Personligheten hans forandret seg også. Fra å være sosial og selvsikker, ble han innesluttet og trist. Jeg vil ikke si han var direkte deprimert, men han manglet definitivt gnisten han hadde hatt. Jeg kjente at det også hadde innvirkning på meg. Han klippet håret, kjøpte nye klær. Når jeg kom hjem kunne han stå der i pene klær og med godlukt på, og jeg skjønte selvfølgelig hva han hadde i tankene, men det gjorde meg mest trist. Det var liksom ikke han som sto foran meg, men en fremmed.

Slik har det gått. Vi fikk oss hund, med min underliggende tanke om at han kanskje også kunne få komme seg ut blant folk og få litt mosjon. Han går ned i vekt, men det er egentlig ikke det jeg bryr meg om. Han er fortsatt så trist. Forholdet og samboerskapet er nå en byrde for meg, men jeg føler jeg må holde ut. Føler også at jeg har ødelagt ham...

Jeg har lyst til å forlate ham. Men jeg vet ikke hva han kan finne på. Han er så fryktelig ulykkelig, og forteller meg hele tiden hvor avhengig han er av min kjærlighet. Det er fryktelig vanskelig.

Dette ble litt langt, men jeg håper noen utenforstående har noen meninger å komme med.

[Gjest Gus]

Hvis typen din er fryktelig ulykkelig og i denne perioden avhengig av din kjærlighet, så skal du selvfølgelig dumpe ham.

Men det er bra du søker dine medsøstres råd slik at du ikke vil føle deg ubekvem med det valget du kommer til å ta.

[TiaMaria86]

Vil du forlate ham pga den mannen han er nå, eller fordi du har mistet alle følelser...? Gransk deg selv godt før du tar ett valg, noen ganger ser man ikke den rette veien før man står på kanten av den.

Endret 29. oktober 2008 av TiaMaria86

[Supramundane]

Når samboeren din sliter, er ulykkelig og deprimert, og trenger deg, vil du forlate han? Fikk nesten lyst til å si det er godt dere ikke er gift, du har tydeligvis ikke med på "i gode og onde dager" overhodet.

[Gjest Gjest]

hvordan kan du være så sikker på at han ikke er deprimert?

Høres absolutt slik ut.

Og istedenfor å gå når man sliter så burde du/dere jobbe dere gjennom dette. Istedet så vil du stikke.

[the Sun]

Det kan virke som samboeren din har fått en depresjon han trenger hjelp med.

I såfall, Tving han til legen for å få hjelp, det er ikke alltid man ser selv hva man trenger mens man er deprimert. Om han ikke vil ha hjelp eller situasjonen ikke bedrer seg over tid bør du vurdere om det er verdt å bli i forholdet.

men husk at en depresjon kan heldighis behandles så han kan bli frisk igjen.

[gullet76]

Helt ærlig syns jeg du burde støtte han videre, og absolutt sørge for at han (dere) kommer i kontakt med profesjonell hjelp. Dette høres ut til være noe han ikke kommer ut av på egenhånd.

Snu saken rundt... Sett det var deg som var i hans sko, og han som satt her og skrev at han ønsket å gå fra DEG fordi du var deprimert og har det vanskelig.

[Gjest TS]

Skjønner selvfølgelig hva dere sier, jeg har tatt utallige runder i hodet med dette selv. Men jeg føler at dette samtidig tar all energi fra meg, jeg føler at jeg ikke lever lengre. Har foreslått psykolog, men får alltid samme svar - "jeg er ikke gal."

[Gjest Gjest_lana_*]

Jeg må bare si at jeg skjemmes på mine medsøstres vegne for måten dere svarer på i denne tråden. Her er det en person som søker råd, og så får hun en slik skyllebøtte tilbake. Hva er det med dere egentlig?

Til ts: Sett deg ned nok en gang, og fortell samboeren din akkurat hva du føler, og hvorfor. Si at hans humør ødelegger forholdet, og at du gjerne skulle ønske at han kunne oppsøke hjelp. Vær ærlig med at du ikke vet om det allerede er for sent, men at du vil være der for han. Hvis han ikke er villig til å gjøre noe selv kommer du med tiden selv miste energi. Slike ting sliter utrolig mye på partneren, og selv om man selvfølgelig ikke skal stikke ved første bump i veien, så er det viktig å ikke bli stuck i et dysfunksjonelt forhold pga dårlig samvittighet.