Å fortelle om fortiden

[Gjest Gjest_minni_*]

Jeg fortale mitt barn sannheten om hvorfor jeg og faren ikke klarer å være venner. Fortalte at han hadde sittet i fengsel for voldlige ting mot meg og andre. Men at dette var fortid og han sonet sin straff. La vekt på at nå tid og fremtiden var det som var viktig, og at faren elsket *h*n veldig mye. Og at dette var noe privat mellom meg og faren.

Dette ble sagt etter råd fra psykolog og etter flere månder med spørsmål som jeg til slutt ikke klarte å snakke fra meg.

Barnet er 9 år gammelt.

Er det noen som har erfaringer med å snakke om fortid, og spesielt om vansklige forhold.

Barnet ble kjempe lei seg, gråt mye og virker deppa. Jeg angrer voldsomt, men vet at det var det rette å fortelle nå, før h*n fikk høre det av noen andre.

Har ikke fortalt barnefaren, er skikklig redd han. Spesielt om det "klikker" for han.

[Mamma1]

Hei, her er vi i samme situasjon. Pappaen til jenta mi (9år) er voldelig, misbrukte narkotika/alkohol og har sittet en del i fengsel.

Etter råd fra psykolog fortalte jeg også sannheten til henne, men selvfølgelig uten de verste detaljene. Det var helt forferdelig, men nå, snart et år etter at jeg fortalte det, har hun akseptert at han var sånn. Han har heldigvis skjerpet seg og jeg håper hun slipper flere skuffelser fra den kanten... (krysser fingrene)

Jeg tenkte som så at det er bedre hun får vite det nå, enn at hun får det slengt i trynet når hun blir tenåring. Da får jeg skylden for at jeg aldri har sagt noe, og hun kunne vendt seg mot meg..

Hun trodde jo først ikke på det jeg fortalte, hun elsker jo pappaen sin, men måtte jo få en forklaring på hvorfor det var tre år siden hun hadde sett ham, og hvorfor jeg ikke snakket med ham.

Jeg snakket med pappaen også, og fortalte han at han bare ikke måtte prøve å lyve seg unna dette, dette forsto han og han har forklart så godt han kunne.

Endret 28. oktober 2008 av Mamma1

[Gjest TS]

takk for svar!! Godt å høre at jeg ikke er alene. Det er veldig trist å se barnet sitt så deppa om dagen....men også veldig kontaktsøkende.

[Mamma1]

Ja, det er ganske grusomt, men samtidig så blir jeg så forbanna på fedrene som er grunnen til denne smerten vi må påføre barna våre..

Man kan ikke stikke hodet i sanden og håpe de aldri spør heller, og man kan ikke lyve, så jeg tror vi har gjort rett..

Datteren min har roet seg mye og akseptert situasjonen. Men hun er veldig interessert i ting han har drevet med, f.eks hvordan narkotika virker, hvem som bruker det, hvorfor han satt i fengsel osv. Men det går over etterhvert.

[Gjest kvinne19]

Jeg fikk vite når jeg var 14 år, at min far har vært i fengsel pga mord. Den var vond den...

[Gjest Gjest]

Jeg tror det er best å være ærlig helt fra starten. Hvis man serverer løgner for barna kan de miste tilliten til oss også, når de en gang får vite sannheten. Man trenger ikke å si så mye med en gang. Se an reaksjonen. La barnet stille spørsmål. Når barnet får vite litt er det ikke sikkert h*n klarer å ta imot mer informasjon med en gang. Det kan komme flere spørsmål en time etterpå, en uke etterpå eller et år etterpå. La barnet styre tempoet for hvor mye h*n orker å vite.

[Gjest -Maggie-]

Her kan dere få hjelp og støtte til å takle denne situasjonen fra folk som vet hva det handler om.

[Henna]

Har selv gått gjennom, og forsåvidt ennå, samme problematikken.

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?sho...=269416&hl=

Jeg valgte å snakke åpent om det. Mye fordi jeg ikke ville at barnet skulle tro at det var hans feil at han ikke så faren, men fordi faren hadde gjort noe galt. Barn har jo lett for å tro at fravær av foreldre er deres feil.

Det har blitt mye spørsmål siden den gang og jeg har prøvd å svart så ærlig som jeg kan. Og tror helt og holdent at det har vært det rette. Jeg trodde tidligere at det var et spørsmål om å forklare fortid også, for faren hadde skikket seg og skulle gjøre opp gamle synder ved å sone. Og det gikk bra en stund, for så og gå helt av skinner igjen. Vi har minimalt med kontakt med faren i dag på grunn av kriminalitet og rusmisbruk. Og jeg opplever et barn som ikke opplever de store skuffelsene på grunn av fraværet fordi dette har vært et åpent tema. Og han forstår at pappa må lære å ta vare på seg selv før han kan ta vare på sønnen sin.

Det er en risiko for at personer som har problem med kriminalitet, rus og/eller vold kan havne tilbake gamle synder. Og med en åpenhet er det nok mer forståelig hvis det skjer.

Synes det er forferdelig å måtte belære et barn om fengsel og rusmidler, det er ikke temaer jeg ønsker, eller hadde trodd, at barnet mitt skal tenke på og føle på i sin barneoppvekst. Men så ble det slik og da handler det kun om å løse det på best mulig måte...

Så all støtte:-)