Jeg er flau over meg selv.

[Gjest bønni]

Jeg er ei jente i 20årene, og har ikke funnet meg selv... Jeg føler meg falsk. Jeg forandrer meg etter hvem jeg er sammen med. Jeg har endel ting i fortiden min jeg gjerne skulle forandre på.. Jeg er ikke ærlig. Jeg lyver mye til både familie og venner. Ikke ovenfor samboer. Jeg føler meg ikke god nok for noen. Jeg er flau over ting jeg har gjort. Jeg er flau over ting jeg gjør! Jeg har såret mange jeg er glad i. Jeg har konstant dårlig samvittighet. Jeg baktaler. Jeg er virkelig FLAU over meg selv!

Noen som føler noe lignende, eller som kan gi meg noen råd om hvordan jeg skal få orden på livet mitt?

[Hanselot]

Hei

Du har nettopp tatt det første steget, for å gjøre noe med det for du har innsett problemene. De aller fleste har sine svin på skogen, jeg er sikker på at Mor Teresa heller ikke var perfekt.

Det som har skjedd i fortiden som du vil forandre på, har vel faktisk forandret på deg, fordi du vil trolig unngå å gjøre de tingene igjen.

Hva er det som gjør at du må være "falsk"? Er det for å tilpasse deg omgivelsene dine? Mister du vennene dine hvis du blir ærlige mot dem? Er det i tilfelle sånne venner du vil ha?

Det er bare du som kan gjøre noe med situasjonen, vet du hvorfor du gjør alt dette?

Klem

[Gjest ts]

Hei

Du har nettopp tatt det første steget, for å gjøre noe med det for du har innsett problemene. De aller fleste har sine svin på skogen, jeg er sikker på at Mor Teresa heller ikke var perfekt.

Det som har skjedd i fortiden som du vil forandre på, har vel faktisk forandret på deg, fordi du vil trolig unngå å gjøre de tingene igjen.

Hva er det som gjør at du må være "falsk"? Er det for å tilpasse deg omgivelsene dine? Mister du vennene dine hvis du blir ærlige mot dem? Er det i tilfelle sånne venner du vil ha?

Det er bare du som kan gjøre noe med situasjonen, vet du hvorfor du gjør alt dette?

Klem

Det er nok for å tilpasse omgivelsene ja. Er jeg med samboeren kan jeg være den jeg er. Det er utrolig godt. Men når jeg er med ei venninne som f.eks er veldig sosial, blir jeg likedan.. Snakker med folk, og oppfører meg sosialt.. Er jeg med et familiemedlem blir jeg en helt annen person, og kan virkelig ikke være meg selv... Familien vil nok ikke godta meg som jeg er (har prøvd, og de misliker det sterkt.. så jeg bare bytter personlighet når jeg skal hjem).. Vennene mine mister jeg nok ikke selv om jeg er ærlige med dem. Lyver jo strengt tatt mye mer til familie enn til venner... Sjelden egentlig at jeg lyver til venner når jeg tenker meg om.. Men jeg forandrer allikevel personlighet rundt dem! De er forskjellige, og jeg oppfører meg deretter! Jeg vil ha min egen personlighet, og egne meninger! Jeg føler meg som en nikkedukke!

Vet ikke hvorfor jeg gjør alt dette. Det kan kanskje være at jeg ikke føler meg god nok som den jeg er? Jeg føler at ingen vil akseptere den virkelige meg. Ikke vet jeg hvem det er engang!

[Pokahonta]

Det tar tid å finne seg selv, men når trollet ser lyset så sprekker det! Du har belyst mange av de tingene du ønsker å forbedre med deg selv, så jeg er enig med Hanselot: du har tatt det første steget! Drep de trollene du ikke ønsker i livet!

Jeg har ofte brukt rollemodeller når jeg har jobbet med meg selv. Sett på mennesker jeg beundrer og ser opp til, og lært masse av dem.

Jeg har alltid vært 100 prosent ærlig med meg selv, og det hjelper.

Er jeg perfekt?? Nope, and never will be!!

Lykke til jenta!

[Gjest Gjest]

Det er nok for å tilpasse omgivelsene ja. Er jeg med samboeren kan jeg være den jeg er. Det er utrolig godt. Men når jeg er med ei venninne som f.eks er veldig sosial, blir jeg likedan.. Snakker med folk, og oppfører meg sosialt.. Er jeg med et familiemedlem blir jeg en helt annen person, og kan virkelig ikke være meg selv... Familien vil nok ikke godta meg som jeg er (har prøvd, og de misliker det sterkt.. så jeg bare bytter personlighet når jeg skal hjem).. Vennene mine mister jeg nok ikke selv om jeg er ærlige med dem. Lyver jo strengt tatt mye mer til familie enn til venner... Sjelden egentlig at jeg lyver til venner når jeg tenker meg om.. Men jeg forandrer allikevel personlighet rundt dem! De er forskjellige, og jeg oppfører meg deretter! Jeg vil ha min egen personlighet, og egne meninger! Jeg føler meg som en nikkedukke!

Vet ikke hvorfor jeg gjør alt dette. Det kan kanskje være at jeg ikke føler meg god nok som den jeg er? Jeg føler at ingen vil akseptere den virkelige meg. Ikke vet jeg hvem det er engang!

det er trist at man ikke tør være seg selv fordi man ikke føler man kan bli akseptert.. men dete r likevel helt normalt at man tilpasser sin personlighet etter situasjonen.. man er jo som oftest en annen hos bestemor enn hos sine venner, men det betyr ikke at man er falsk forde vel.. men det er klart at hvis du lyver og gjør ting du føler deg flau over pga. redselen for ikke å bli akseptert er det et problem. høres ut som selvtillitproblemer?