Kjærlighet og Hat

[shokosta]

Har et spørsmål som jeg håper andre har filosofert over - og har synspunkter på...

Bakgrunnen er følgende; min x og jeg har forsøkt å få til forholdet to ganger på 8 år, og vi har en felles datter som er vår begges prinsesse. Hun er karriærejeger, og har hele sitt liv med jevne mellomrom skiftet ut menn med nye - som hun i hovedsak finner gjennom jobb. Gresset synes alltid grønnere på den andre siden. Begge brudd var dramatiske, med advokater på begge sider - første gang i 2004. Etter ett år ville hun ha meg tilbake, til tross for alt det vonde som hadde skjedd. Jeg sa ja, med tanke på en felles framtid og oppvekst for vår datter med både mor og far til stede. Så går det halvannet år til, før nytt brudd er et faktum, bare en måned etter innflytting til nytt hus. Jeg har vært den som har vært hovedomsorgsperson for vår datter hele tiden, slik at min x kunne forfølge sine karriærebehov, med det resultat at hun nesten aldri var hjemme før sent på kveld. Jeg kjøpte mat, betalte alle husholdkostnader, ferier (på første klasse) og sto for det meste.. (ja - vet at jeg er dumsnill).. Så gjentar historien seg; hun vil ha meg ut - nye menn på gang, og hun er nå samboer med ny mann som også har barn.

Så til mitt spørsmål. Hvordan kan det ha seg at den som ikke vil mer, likevel ikke kan akseptere å bli enige, og gå videre i livet? Jeg - som oppfatter meg som den uskyldige part, blir utsatt for et tilsynelatende hat som jeg ikke forstår noenting av... Måtte sloss for maks samvær med min datter, som jeg fikk rettskjennelse på. Men hvorfor måtte slåss, når det uansett var til min x's beste? Jeg opplever at hun ikke fører meg opp som nærmeste omsorgsperson til min datter på skolen, hun boikotter enhver kontakt mellom min datter og meg når jeg ikke har henne, og hun forsøker å manipulere/kontrollere meg på alle mulige og umulige måter...

Vi elsker begge vår lille datter, men denne kampen skader jo bare henne - både på kort og lang sikt - og denne kampen er det mamma som fører... mens det egentlig er jeg som er den forsmådde...

Er det den dårlige samvittighet som gir seg slike utslag? Eller er det at hun egentlig fortsatt ikke er helt ferdig med meg? Grensen mellom hat og kjærlighet er veldig liten sies det, og et annet ordtak er at den man elsker tukter man. Men hvorfor er det så vanskelig å gi slipp og bevege seg videre? Hun har ny mann og nytt liv, likevel kan hun ikke slippe "kampen"... noen som kan forklare meg hva dette kan komme av?

[Gjest En annen mann]

Har et spørsmål som jeg håper andre har filosofert over - og har synspunkter på...

Bakgrunnen er følgende; min x og jeg har forsøkt å få til forholdet to ganger på 8 år, og vi har en felles datter som er vår begges prinsesse. Hun er karriærejeger, og har hele sitt liv med jevne mellomrom skiftet ut menn med nye - som hun i hovedsak finner gjennom jobb. Gresset synes alltid grønnere på den andre siden. Begge brudd var dramatiske, med advokater på begge sider - første gang i 2004. Etter ett år ville hun ha meg tilbake, til tross for alt det vonde som hadde skjedd. Jeg sa ja, med tanke på en felles framtid og oppvekst for vår datter med både mor og far til stede. Så går det halvannet år til, før nytt brudd er et faktum, bare en måned etter innflytting til nytt hus. Jeg har vært den som har vært hovedomsorgsperson for vår datter hele tiden, slik at min x kunne forfølge sine karriærebehov, med det resultat at hun nesten aldri var hjemme før sent på kveld. Jeg kjøpte mat, betalte alle husholdkostnader, ferier (på første klasse) og sto for det meste.. (ja - vet at jeg er dumsnill).. Så gjentar historien seg; hun vil ha meg ut - nye menn på gang, og hun er nå samboer med ny mann som også har barn.

Så til mitt spørsmål. Hvordan kan det ha seg at den som ikke vil mer, likevel ikke kan akseptere å bli enige, og gå videre i livet? Jeg - som oppfatter meg som den uskyldige part, blir utsatt for et tilsynelatende hat som jeg ikke forstår noenting av... Måtte sloss for maks samvær med min datter, som jeg fikk rettskjennelse på. Men hvorfor måtte slåss, når det uansett var til min x's beste? Jeg opplever at hun ikke fører meg opp som nærmeste omsorgsperson til min datter på skolen, hun boikotter enhver kontakt mellom min datter og meg når jeg ikke har henne, og hun forsøker å manipulere/kontrollere meg på alle mulige og umulige måter...

Vi elsker begge vår lille datter, men denne kampen skader jo bare henne - både på kort og lang sikt - og denne kampen er det mamma som fører... mens det egentlig er jeg som er den forsmådde...

Er det den dårlige samvittighet som gir seg slike utslag? Eller er det at hun egentlig fortsatt ikke er helt ferdig med meg? Grensen mellom hat og kjærlighet er veldig liten sies det, og et annet ordtak er at den man elsker tukter man. Men hvorfor er det så vanskelig å gi slipp og bevege seg videre? Hun har ny mann og nytt liv, likevel kan hun ikke slippe "kampen"... noen som kan forklare meg hva dette kan komme av?

Trist å høre at du har det slikt. Desverre er det du nevner tilfellet for alt for mange foreldre i Norge i dag, spesielt for menn siden de er en minoritet i forhold til å hovedomsorgen for barna, men også noen kvinner. Heldigvis vant du hovedomsorgen i dette tilfellet, og hvis det du skriver stemmer, så er det bra. Ingen barn har godt av å leve med en person som forsøker å sabotere kontakten mellom eks partneren og barnet, men siden du allerede har hovedomsorgen, så slipper du selv iallefall samværsboikott.

Det er ikke lett å svare på hvorfor noen velger å oppføre seg slik, oppførsel som til syvende og sist går utover barnet. Det er kanskje et vanvittig hat som ligger til grunn, et ønske om å la eksen lide mest mulig, og barn blir desverre hyppig benyttet som verktøy for dette.

En annen og mer konkret grunn for ditt tilfelle er at hun tar sikte på å få tilbake hovedomsorgen. Det er kanskje derfor hun unnlater å føre opp deg som hovedomsorgsperson i skolens papirer samt forsøker å manipulere deg på andre måter. Dette må du ta kontrollen over, ikke la henne få grunnlag til å starte en ny rettsak. Du nevner at hun er karrierejeger, det betyr at hun kanskje har økonomiske ressurser til å kjøre i gang ny prosess i rettsvesenet, så du bør kanskje begynne å samle "bevis" underveis. Følg opp skolen og sørg for at du blir oppført som personen med hovedomsorg i skolens register. Om det er noe som skal underskrives forsøk å finne ut dette på forhånd, kanskje ved å kontakte skolen og bli så med datteren din på skolen en dag før din eks får anledning til å gjøre det samme.

Videre bør du dokumentere all kommunikasjon mellom deg og din eks dersom dette inneholder trusler, forsøk på manipulering eller andre ting som fremsettes for å stille deg i et dårlig lys. Ta vare på e-post, be om utskrift av sms fra mobiloperatør o.l. Dette er ikke for å være paranoid siden du har hovedomsorgen allerede, men all slik dokumentasjon vil hjelpe deg betraktelig ved en eventuell fremtidig rettsak.