Depresjon og økonomi

[Gjest Lucy27]

Tok endelig skrittet å gå til lege for et halvt år siden, etter år (perioder) med "tungsinn", gråt, fortvilelse, lav selvfølelese osv osv.Det ble slått fast at jeg på det tidspunktet hadde en moderat depresjon.Jeg begynte med seroxat- og livet mitt ble totalt forandret! Jeg sluttet å våkne stressa og irritabel, jeg slutta å synke ned i en kvikksand av mørke og tunge tanker. For 1 md begynte jeg å gå til psykolog. Har vært der to ganger, men nå skal jeg ikke tilbake før om 5 uker fordi hun skal ha ferie.

Jeg har det bedre nå, men likevel har jeg dager som er ille. Det verste er irritabiliteten jeg føler- noe som går ut over samboeren min. Fortsatt har jeg problemer med søvnen, klarer ikke å sove om kveldene, selv om jeg er trøtt.

Kunne ha skrevet i det vide og det brede om hvordan jeg har det, men skal komme til poenget nå: jeg er fortvila pga av min økonomiske situasjon! Har 100 kr igjen på kontoen. Lever ganske nøkternt, og mottar 6000,- md fra Statens Låneksse.

Prøvde å fortsette å studere i vår. Trodde det skulle gå bra, siden jeg følte meg bedre etter at jeg begynte med medisin, - men det var ikke mulig å konsentrere seg. Så jeg klarte ikke å ta eksamen... Jeg som før pleide å lese bøker i tonnevis, skrive brev og kort og dagbok hver dag,- klarer rett og slett ikke det lenger. Har liksom ikke motivasjon til det.Sjøl dette innlegget har jeg mannet meg opp til å skrive i flere dager.

Jeg skal søke om å få omgjort lånet for siste 4,5 md om til stipend, for det kan man gjøre hvis man blir syk under utd. Men - det hjelper meg jo ikke framover!

I samråd med psykologen har jeg bestemt meg for at jeg ikke skal studere til høsten, men ta en pause siden jeg ikke føler at jeg vil klare det.Og i et lite øyeblikk av styrke og sjøltillit sa jeg til psykologen at jeg skulle gå på Aetat og melde meg arb.ledig, og jobbe i sommer og til høsten.

Men - det har jeg ikke gjort...Fordi jeg har sosial fobi. Fordi jeg ikke har sterk nok sjølfølelse til å tro at jeg kan klare en jobb. Fordi jeg er redd for å bli deprimert på jobb, gjøre noe dumt osv osv.

Har vel egentlig ikke fortalt psykologen eller legen hvor ille det er, hvor redd jeg er for små "filleting". For jeg er flau over å ha det sånn. Legen sa, da jeg sa at samboeren min mente jeg burde ta en deltidsjobb, og at jeg følte at samboeren min ikke forsto at det ikke var så lett for meg, men heller trodde jeg var lat, - at "jammen du klarer jo å jobbe på Rema eller noe, du er da frisk nok til det." Så jeg bare mumlet noe og ble egentlig veldig såra, og følte at legen ikke forsto helt, - og jeg er flau over å være så svak.

Jeg føler at jeg trenger hjelp av noen for å komme meg ut i en jobb. Men først og fremst føler jeg at jeg trenger mer tid til å bygge meg selv opp, til å få hjelp til å endre tankegangen min, til å få styrke og tro på meg selv. Jeg har tross alt kjempet i mange år i skjul, latt som om ting har gått bra, men grått og vært trist og grublet og vært sint. Det er ikke noe som går over på no time. Føler at hele barndommen min ble ødelagt. For jeg var "den stille jenta i klassen", hadde det helt jævlig inni meg, moren min vr streng og aldri en nær person jeg kunne betro meg til. Jeg fikk ikke hjelp til å utvikle den selvfølelsen jeg burde fått.- Noe jeg føler er årsaken til at livet mitt har blitt sånn som det har blitt.

Mye surr her, men...

Poenget:

Jeg er redd for å bli avspist som lat og ..jeg vet ikke hva hvis jeg sier at jeg ikke takler å jobbe enda. Og en annen ting; hvem kan hjelpe meg? Trygdekontor? Sosialkontor? Og jeg er redd for å måtte tilbringe timer på kontorer og snakke om ting jeg synes er vanskelig, for ikke å bli helt trodd, for ikke å få den hjelpen jeg trenger. Jeg er helt fortvila nå, og det hjelper jo heller ikke på min psykiske helse...

Er det noen som kan komme med noen råd om hva jeg burde gjøre?

Har ikke krav på dagpenger.HJELP!

[Gjest gee]

Hei!

Anbefaler deg til å stille spørsmålet ditt, ev. ta et søk på forum for psykiatri eller trygdespørsmål på dr.online. Der har jeg fått mye hjelp.

Er selv i samme situasjon som deg og skal søke rehabiliteringspenger. Det gjør man i samråd med behandlende lege.

Les mer om trygderettigheter på trygdeetaten sine hjemmesider.

Lykke til!

[Gjest Mzfire]

Hei kjære deg.

Kjenner meg så igjen i det du skriver. Jeg sliter også på den måten du gjør. Du minner meg veldig om søstern min. Tror nå at hun også kan lide av sosial fobi ja... Om du vil er det bare å sende meg en PM (privat melding til meg )

Trøste klem til deg

[*Lavendel*]

Jeg har skrevet i en annen tråd her at jeg lider av sosial fobi... så da kan du jo tenke deg resten, forøvrig kunne det nesten vært meg som skrev innlegget. Send meg gjerne en PM!

Lykke til!

[Gjest Donna]

Og også jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver Får helt vondt inni meg her jeg sitter og leser Trist at leger kan være slik ...tror rett og slett ikke de greier å forestille seg hvordan man har det - de vil helst bare kunne si at "det er et virus" .... Prøv det Gee skrev ....

Håper du finner ut av dette ..kan ikke gi deg noen gode råd - desverre selv om jeg skulle ønske jeg kunne Jeg greier ikke å finne ut av meg selv en gang ....

* lang varm trøsteklem til deg*... :D

lykke til !!!

[Gjest Vega]

Jeg anbefaler deg å skrive ned hva du tenker og hvordan du har det, og ta dette med til legen og psykologen. Det er ikke så lett å få forklart seg muntlig - iallfall ikke hos legen som har avsatt tjue minutter til samtale.

Du kan legge fram krav om rehabiliteringsstønad overfor trygdekontoret, i og med at du går til psykolog (er under behandling). Dette fyller du ut selv, men må ha legen til å "føre saken din". Tror du kan få rehabiliteringstøndad i ett år.

Eller søke om yrkesmessig attføring, evt. 50% hvis du takler en deltidsjobb - dette også gjennom trygdekontoret. Igjen må legen bistå.

Hvis du er misfornøyd med legen, kan du bytte lege...

Få psykologen til å skrive et vedlegg til søknaden, samt en epikrise til legen.

[Tweetie_20]

....

Endret 29. oktober 2023 av Tweetie_20

[Octavia]

Det synes jeg er en glimrende ide. Mye lettere å få fortalt vanskelige ting på den måten. Du trenger faktisk ikke være tilstede når han leser det heller, hvis du ikke vil

Det synes jeg er en glimrende ide. Mye lettere å få fortalt vanskelige ting på den måten. Du trenger faktisk ikke være tilstede når han leser det heller, hvis du ikke vil. Hvis han leser det i forkant kan dere snakke om det etterpå.

Lykke til, mange klemmer fra Octavia

[L@dy]

 

Men - det har jeg ikke gjort...Fordi jeg har sosial fobi. Fordi jeg ikke har sterk nok sjølfølelse til å tro at jeg kan klare en jobb. Fordi jeg er redd for å bli deprimert på jobb, gjøre noe dumt osv osv.

Trist å lese det du skriver. Først og fremst anbefaler jeg deg til å være helt ærlig med samboer og psykolog. Om du ikke klarer å åpne deg for psykologen din, så skaff en ny. Det er kanskje lettere sagt enn gjort.

Ang, jobb leste om noe som heter "Arbeid med bistand" som kanskje kan være noe for deg. Selv om du ikke har rett på dagpenger, så burde dette allikevel være noe for deg. Om du ikke orker å møte opp på Aetat, så gå inn på web siden deres og send de en mail og spør om informasjon om det. Artikkelen leste jeg her: http://www.aftenposten.no/jobb/article.jht...rticleID=560761

[Gjest Anonymous]

Jeg kjenet meg igjen i mye av det du skriver. Jeg går ikke til lege og psykolog, men det hadde kanskje ikke skadet. Har selv en sykt dårlig selvfølelse, og får panikk med tanken på å ha en jobb som inkluderer det minste ansvar. Er så sikker på at jeg kommer til å rote det til. Å jobbe i butikk er noe jeg hutrer av, tenk å sitte i kassa, også rote det til med penger og betaling? Jeg vet jo at det egentlig bare er "tull", men klarer ikke slå det fra meg. Det verste er å komme i gang med noe nytt, å ta skrittet til å få gjort noe. Da føler jeg et snev av angst, bare det å skulle ringe med en forespørsel om jobb eller lignende. Men når jeg først har fått foten innenfor, så trives jeg vanligvis godt, og får bare gode tilbakemeldinger. Så det er jo rart at jeg skal føle det slik!

Når det gjelder dårlig økonomi så er det vel ikke mye som kan dra folk fortere ned i gjørma. Når jeg er blakk og vet det er lenge til jeg får inn penger, eller ikke vet hvordan neste regning skal bli betalt, så kan jeg sitte i sofan og stirre i veggen, deppa og helt uten tiltaksevne. Da klarer jeg nesten ikke gjøre noe, ikke vanlig husarbeid engang. Alt tankene kverner om er de jævla penga. Men om jeg har penger på konto og vet at jeg kan kjøpe det vi virkelig trenger, da er jeg mer energisk og i kjempegodt humør.

[Gjest Lucy27]

Tusen, tusen takk for all støtte og varme ord!!

Jeg skal prate med legen om rehabiliteringspenger, og undersøke hvilke muligheter jeg har, søke litt mer om det på nett først. Jeg vet at jeg bør være tydeligere med hensyn til hvordan jeg egentlig har det,- forklare det bedre både til lege, psykolog og kjæresten min. For de vet jo ikke hva jeg egentlig tenker. Det er bare det at jeg har følt meg så "dum" som ikke takler ting bedre... Men - det beste er vel å ikke late som om ting går bedre enn de gjør,- fordi jeg føler at andre forventer at jeg skal mene det. Det er jo bare noe jeg tror. Men kanskje jeg får mer støtte enn jeg forventer hvis jeg forklarer det sånn som det faktisk er...Håper det!Og

tror det, egentlig.

Ja, det var en god ide å skrive ned ting, og vise det til legen og psykologen, og kjæresten. Før skrev jeg som sagt dagbok hver dag, iallefall hver gang jeg var i dårlig humør, deppa osv., for å få orden på tankene, og brev til kjæresten for at han skulle skjønne hvordan jeg hadde det. Men i det siste har jeg både hatt vanskeligheter med å lese og skrive,- det er liksom et tiltak, slitsomt, klarer ikke konsentrere meg. Men

jeg skal prøve!

Jeg utsetter ofte ting, som å ringe til legen, oppsøke trygdekontor og sånne ting, fordi jeg trenger liksom å forberede meg, undersøke om det er noe vits, om det er noen muligheter for å få hjelp osv osv.

Men på mandag skal jeg ringe og få legetime.Har fått tilsendt S-skjema fra lånekassen, som legen må fylle ut slik at jeg kan få omgjort litt av lånet til stipend.

Tusen takk igjen, snilt av dere å gi meg gode råd og støtte!

En ting vil jeg råde dere sterkt til, dere som "sliter" litt - eller mye, og enda ikke har tatt kontakt med lege;gjør det!!

Det var en venninne av meg som var på besøk og oppdaget hvordan det var fatt med meg, som ringte legen og "jaget" meg dit.Hun ble med,- og der ikke jeg klarte å si noe, men mest hadde lyst til å gråte, snakket hun. For hun hadde nemlig fått diagnosen "depresjon" et halvt år før, og allerede godt i gang med både lege- og psykologsamtaler, - og hun visste at det var det jeg trengte.

Og jeg sender henne mange varme tanker, og tenker at hun var min reddende engel! Hvis ikke hun hadde hjulpet meg igang vet jeg ikke hvordan det ville ha gått!

Klem fra meg!

[Englepusen]

Heisann.

Vet ikke om noen har nevnt det (har ikke lest alle svarene her), men det at du ikke får gjort så mye kan være på grunn av pillene du tar. Det er en vanlig bivirkning at man blir litt "flat" og tiltaksløs av antidepresiva.

Moren min har slitt med depresjon og hun ble ganske så sløv av pillene sine..

Men det er gjerne bedre enn å sitte nede i kjelleren hele tiden. Har vært der selv og har mange arr på armene som minne..Håper det går bedre med deg snart!!

Stor klem fra en glad Englepus

[Gjest Anonymous]

Jeg tror alle en eller annen gang kan lide av litt sosial fobi. I ditt tilfelle så lider du mer enn de fleste. Jeg har også hatt litt fobi og klart å komme meg ut av det uten hjelp av psykologer.

Jeg tror det er viktig å finne årsaken til denne fobien. I mitt tilfelle var det ord og setninger av folk rundt meg som såret meg så dypt. De klarte å rive ned den selvfølsen og selvtilliten som man trenger for å klare å gå på jobbintervju, gå ut med andre folk, kjøre bil mm.

Jeg har tatt mange opprør med meg selv. Tvunget meg til å ta skrittet ut og gjort det som jeg vil. Tenkt at "hva så om jeg sier eller gjør noe feil". Min x samboer bidro sterkt til denne dårlige selvfølesen min. Han klarte å få meg til å ikke tro at jeg skulle f.eks klare å kjøre bil. Han klaget alltid over at jeg gjorde eller sa ting feil når vi var sammen med andre folk.

Jeg er glad for at du har søkt hjelp. Jeg håper du har noen rundt deg som klarer å støtte deg til å finne en jobb. En jobb som kanskje den som hjelper deg mener at du klarer eller du veit du mestrer selv). Det finnes mange typer jobb. Det trenger ikke være i kassa på rimi. Jeg hadde ikke passet inn der. Prøv å finn noe som kanskje kan passe til din utdannelse eller en jobb som får deg glad. Ikke følg råd som "den jobben er dårlig betalt). Følg din indre stemme.

Ønsker deg lykke til

[Gjest Anonymous]

Tror det er viktig at du er åpen om situasjonen din til dine nermeste og legen din, slik at du kan få forståelse og hjelp til å møte hverdagen på en bedre måte. Du skal vite at det ikke er tabu å ha angst, og at det kan kureres med terapi. Klart at økonomiske problemer ikke akkurat gjør dagene lysere, alle trenger penger for å overleve. Du kan ringe til sosialkontoret og be de sende deg et søknadsskjema om økonomisk støtte, da vil de også sende deg en oversikt over hva papirer de trenger for å behandle saken din. Jeg har selv vært i en vanskelig situasjon hvor jeg trengte økonomisk hjelp, og jeg syntes det var så fortvilende at jeg gråt som en unge da jeg var på sos.kontoret. Jeg ble kjempegodt mottatt av en saksbehandler, hun var veldig flink til å forstå min situasjon. Det tok bare noen få dager før jeg fikk hjelp!

Det virker hvertfall som du har "møtt deg selv" og skjønner at du har et problem. Neste skritt i riktig retning er å få forståelse fra andre! Ønsker deg lykke til videre, stå på, tøffe jente!