har rett og slett ikke lyst på SEX

[Gjest utloggetnå]

jeg har et problem som jeg faktisk ser begynner å utvikle seg til det alvorlige. Jeg har fast kjæreste som jeg bor sammen med og vi har et bra forhold. Men jeg har aldri lyst på sex. Eller, jo en sjelden sjelden gang, og vi snakker kanskje en gang i måneden har jeg lyst til å ha ordentlig god sex hvor jeg tar nitiativet. Jeg kan feks våkne om morningen og tenke at vi kveld skal vi kose oss skikkelig, også komme vi hjem fra jobb og er jeg er drit sliten og det frister ikke lenger..

Den siste student har jeg kommet med alle slags dumme unnskyldninger for å slippe. I går kveld la jeg meg tidlig for å slippe for jeg visste at det kom til å bli et tema. Han kom etter og la seg og prøvde å dra seg mot meg og forsøkte hinte til at han ville noe mer. Og jeg lå der og prøvde å late som jeg sov! Da er det illle! Til slutt når han puttet hånden under trusekanten fikk jeg bare røsket meg unna og sa at jeg hadde så mageknipe.. Jeg ligger hele tiden å finne rpå nye unnskyldninger, og jeg VET at han blir skuffet...

Først når vi er kommet i gang så liker jeg det og er helt med. Men jeg fristes aldri av tanken på å ha sex. Jeg setter aldri i gang med det selv og må omtrent overtales! Det er ingen god kjæreste, jeg vet.... Og det e r et stort problem. Vi har veldig lite sex, kanskje to tre ganger i måneden. Til gjengjeld har vi veldig GOD sex når vi først har det..

hva i all verden skyldes dette?

[Gjest StoreSky]

Først og fremst burde du ikke juge... Si det rett ut. Og han kanskje burde la deg få lov til å bygge opp ønsket om å ha sex. For meg virker det som at du liker sex når dere har det, men ikke vil i utgangspuniktet.

Kanskje du nå bare forbinder sex med overtalelse, nærmest tvang fordi du ikke vil være dårlig kjæreste? Altså ikke noe hyggelig, hverken for han eller deg.

Hva gjør at du blir kåt? Ønsker sex? Hva liker du av kroppskontakt? etc. Kanskje noe å tenke på.

[Gjest Gjest]

har det vært sånn hele tiden?hvis ikke,når isåfall begynte det?byttet du p-piller eller lignende i den perioden?tenke hormonmessig...

[Gjest utlogget]

Vel har vel ikke alltid vært sånn. Det er vel nå det siste året hvor ting generelt har vært vanskelig utad og jobben og studier og alt krever sitt, mye bekymringer...

Gått på samme p pille merke i alle år

[TiaMaria86]

Vel har vel ikke alltid vært sånn. Det er vel nå det siste året hvor ting generelt har vært vanskelig utad og jobben og studier og alt krever sitt, mye bekymringer...

Gått på samme p pille merke i alle år

Reaksjonene kan først komme senere, jeg har gått på samme p-pillen i 4 år nå, og aldri opplevd det du snakker om før nå i det siste. Det har vart ett halvt år her, sexlysta er til tider og altfor ofte rett og slett DØD... Tok meg til og med en tur til legen, trodde kanskje jeg reagerte feil på p-pillene eller noe, men dette er visst normalt selv flere år etterpå..

Glemte å legge til at bekymringene dine også garantert spiller en stor faktor der.

Endret 27. oktober 2008 av TiaMaria86

[Gjest StoreSky]

Mye bekymringer hjelper ikke, det er absolutt sant. Kanskje du kan finne måter å redusere disse stressmomentene på? Snakk med kjæresten din om dette, vær åpen.

[Gjest Også utlogget]

Skjønner hva du prater om. Vi har hatt det skikkelig dødt i ca seks uker, og det er nok bare min feil. Jeg gidder bare ikke. Det frister ikke. Jeg er redd for at jeg kommer til å la meg overtale, for så å oppdage halvveis at jeg bare ikke har lyst - og da er det for seint å stoppe. Da må man bare ligge der og vente til han er ferdig... og det er en så skrekkelig opplevelse at jeg kommer IKKE til å ha sex med han bare fordi HAN vil...

Dette har han selvsagt vanskelig for å forstå. Snill og grei som han er, er han tålmodig, men jeg merker at han begynner å bli litt frustrert. Men da blir jeg bare forbanna... kan han ikke bare ta hånda til hjelp i den lille perioden dette varer?! Jeg er ikke til for at han skal få ha noe å stikke tissen inn i (slik ser man det når man er i en "ned-fase") så det er uaktuelt å gå med på noe bare fordi han er frustrert. Som om ikke JEG er frustrert når det blir ett masetema!!

Det er flere grunner til at jeg er i bunnen av en bølgedal... slik jeg ser det. Jeg har vært litt av og på hormoner pga at jeg var syk og kastet opp piller. Jeg har en kjip eks som presset meg, så jeg er var for å føle meg presset. jeg har møtt så mange sleazye mannfolk i forbindelse med jobben at jeg har mista (midlertidig) troen på menn. Jeg har også en idiot av en far. Jeg har møtt innpåslitne fælinger (fulle) på bussen i det siste. Som spør om hva kjæresten min heter. Jeg har også hatt en dritstressende periode på jobben. Det er faktisk så ille at om jeg ser en fjortenårig gutt, kan jeg tenke "han er bare en potensielt vandrende ereksjon som han vil påtvinge andre"...

Noen ganger føler jeg at jeg må dra til en psykolog, for jeg tenker så mange hatefulle tanker om menn og penisene deres... så det er ikke bare kjæresten min jeg ikke har lyst på... jeg har rett og slett aversjon mot ALT som jeg vanligvis finner sexy når jeg liker å ha mye sex!!

Jeg skjønner ikke hva det kommer av... og jeg tror nok det bare er en fase. Jeg har egentlig ikke noen råd å gi deg siden jeg er der selv... men husk at DU styrer din egen seksualitet. Den er bare din, selv om du deler den med han. Han har ikke krav på kroppen din. Om du ikke vil, er det en ærlig sak. La deg for all del ikke presse av dårlig samvittighet!

Nå kommer menn til å kalle meg for kald og frigid og jævla møkkakjerring, men jeg er hvertfall ærlig. Dessuten, dere er bare vandrende ereksjoner som dere ønsker å stikke inn i alt som beveger seg...

[TiaMaria86]

Skjønner hva du prater om. Vi har hatt det skikkelig dødt i ca seks uker, og det er nok bare min feil. Jeg gidder bare ikke. Det frister ikke. Jeg er redd for at jeg kommer til å la meg overtale, for så å oppdage halvveis at jeg bare ikke har lyst - og da er det for seint å stoppe. Da må man bare ligge der og vente til han er ferdig... og det er en så skrekkelig opplevelse at jeg kommer IKKE til å ha sex med han bare fordi HAN vil...

Dette har han selvsagt vanskelig for å forstå. Snill og grei som han er, er han tålmodig, men jeg merker at han begynner å bli litt frustrert. Men da blir jeg bare forbanna... kan han ikke bare ta hånda til hjelp i den lille perioden dette varer?! Jeg er ikke til for at han skal få ha noe å stikke tissen inn i (slik ser man det når man er i en "ned-fase") så det er uaktuelt å gå med på noe bare fordi han er frustrert. Som om ikke JEG er frustrert når det blir ett masetema!!

Det er flere grunner til at jeg er i bunnen av en bølgedal... slik jeg ser det. Jeg har vært litt av og på hormoner pga at jeg var syk og kastet opp piller. Jeg har en kjip eks som presset meg, så jeg er var for å føle meg presset. jeg har møtt så mange sleazye mannfolk i forbindelse med jobben at jeg har mista (midlertidig) troen på menn. Jeg har også en idiot av en far. Jeg har møtt innpåslitne fælinger (fulle) på bussen i det siste. Som spør om hva kjæresten min heter. Jeg har også hatt en dritstressende periode på jobben. Det er faktisk så ille at om jeg ser en fjortenårig gutt, kan jeg tenke "han er bare en potensielt vandrende ereksjon som han vil påtvinge andre"...

Noen ganger føler jeg at jeg må dra til en psykolog, for jeg tenker så mange hatefulle tanker om menn og penisene deres... så det er ikke bare kjæresten min jeg ikke har lyst på... jeg har rett og slett aversjon mot ALT som jeg vanligvis finner sexy når jeg liker å ha mye sex!!

Jeg skjønner ikke hva det kommer av... og jeg tror nok det bare er en fase. Jeg har egentlig ikke noen råd å gi deg siden jeg er der selv... men husk at DU styrer din egen seksualitet. Den er bare din, selv om du deler den med han. Han har ikke krav på kroppen din. Om du ikke vil, er det en ærlig sak. La deg for all del ikke presse av dårlig samvittighet!

Nå kommer menn til å kalle meg for kald og frigid og jævla møkkakjerring, men jeg er hvertfall ærlig. Dessuten, dere er bare vandrende ereksjoner som dere ønsker å stikke inn i alt som beveger seg...

Det er mer riktig enn noen mann noensinne vil innrømme

Men ja, over til rådene jeg vil gi deg. For det første høres det ut som du går gjennom helvette for tiden, psykisk. Med pressende ekser og det ene og det andre hele tiden. Jeg skal være såpass å innrømme at jeg egentlig kjenner meg godt igjen i det du skriver, men jeg har det bare slik periodevis. At alt jeg noensinne såg på som seksuelt tiltrekkende, blir for meg ett hatobjekt ut av denne verden og jeg nesten ikke kan se en mann uten å tenke "kåte gris, u wish" hehe. Nå setter jeg ting hos meg litt på spissen her, men jeg forstår deg.

Det som IKKE hjelper meg, er når samboeren min maser på meg de periodene, og vil ha sex og det ene med det andre. Jeg forstår ham og hans behov, men jeg orker bare ikke.. Jeg sier det også rett ut, hvordan jeg føler det og slikt, og da lar han temaet bare fullstendig droppe der og da. Heldigvis for meg, for da letter mye av presset mitt av der og da, og jeg kan etterhvert komme meg ut av denne perioden også. Etter en stund blir jeg meg selv igjen noe lunde, ikke noe sexmonster, men jeg blir bedre liksom

[Gjest Gjest]

Jeg kan forstå at ts til tider blir mannevond,for jeg har slike perioder jeg og. Jeg vet at for min del handler det om depresjon,da kommer slike tanker da jeg forbanner alt som har med menn å gjøre. Alt blir tungt og trist og menn er roten til alt vondt og all jævelskap i verden. Men når jeg har kommet meg ut av den depressive perioden så er jeg full av sympati for din samboer.

Jeg har et mye større behov enn min mann og jeg lider under manglende sex. Det er utrolig frustrerende å bo sammen med en som man elsker men som man ikke har tilgang på. For meg er det skadelig for selvfølelsen,fordi jeg allerede har et stort behov for bekreftelse. Jeg merker at i de periodene hvor vi har nesten ingen sex eller mye mindre nn jeg ønsker så tenker jeg mye på andre menn og på utroskap. Det er bare en tanke som jeg ikke kommer til å gjøre noe med,men det sliter veldig på humøret å ha en som ikke vil ha deg.

Jeg vet hvordan det er å ikke ha sexlyst og jeg vet hvordan det er å ha mye større sexlyst enn partneren. For min del er det mye verre å være den som blir avvist.

Jeg føler meg knust nesten hver kveld.

[Lune]

Har hat det slik i ca 19 mnd jeg...hadde et stort behov før, nå kaster jeg opp bare ved tanken. Derfor har jeg bestemt meg for å slutte med hormoner, håper det hjelper.

[Nienna]

Kan hende er dette innlegget helt malplassert for TS, men jeg prøver likevel, kanskje noen ser noe fornuftig her.

Jo mindre man får av noe, jo mindre blir behovet. Ta røyk som ett eksempel, det er avhengighetskapende, men forskjellige røykere røyker ikke like mye. En som festrøyker har ikke det store behovet for røyk, en som røyker 3 tyvepakninger til dagen har ett stort behov for røyk. Jo mer røyk kroppen/psyken får, jo mer røyk har kroppen/psyken behov for, det blir det samme med sex.

En som svært sjelden har sex, vil ikke få panikk med tanken på 2 måneder uten sex. En som er vant med sex 3 ganger til dagen vil slite med å gå 2 måneder uten sex. Jo mer sex man har, jo mer sex vil man ha. Jo mindre sex man har, jo mindre blir behovet for sex.

Mitt råd til TS, som forteller at når de først er i gang, så vil hun, er at hun tillater typen å gi henne ett skikkelig forspill, med fokuset på henne noen ganger. Greit, tanken på sex frister kanskje ikke, men tanken på å glede partner burde da friste? Jeg mener ikke at hun skal ha sex uten at hun selv vil, men at hun skal gi ham en sjangse til å overtale henne (selvsagt har hun da sagt i fra på forhånd at hun egentlig ikke vil, men gjerne prøver, og at hun tar seg retten til å si stopp når som helst, uten at han bør føle at hun bare er en jævla luremus). Spesielt når hun sier at hun ofte vil etter en stund.

[Hinata]

Kan hende er dette innlegget helt malplassert for TS, men jeg prøver likevel, kanskje noen ser noe fornuftig her.

Jo mindre man får av noe, jo mindre blir behovet. Ta røyk som ett eksempel, det er avhengighetskapende, men forskjellige røykere røyker ikke like mye. En som festrøyker har ikke det store behovet for røyk, en som røyker 3 tyvepakninger til dagen har ett stort behov for røyk. Jo mer røyk kroppen/psyken får, jo mer røyk har kroppen/psyken behov for, det blir det samme med sex.

En som svært sjelden har sex, vil ikke få panikk med tanken på 2 måneder uten sex. En som er vant med sex 3 ganger til dagen vil slite med å gå 2 måneder uten sex. Jo mer sex man har, jo mer sex vil man ha. Jo mindre sex man har, jo mindre blir behovet for sex.

Mitt råd til TS, som forteller at når de først er i gang, så vil hun, er at hun tillater typen å gi henne ett skikkelig forspill, med fokuset på henne noen ganger. Greit, tanken på sex frister kanskje ikke, men tanken på å glede partner burde da friste? Jeg mener ikke at hun skal ha sex uten at hun selv vil, men at hun skal gi ham en sjangse til å overtale henne (selvsagt har hun da sagt i fra på forhånd at hun egentlig ikke vil, men gjerne prøver, og at hun tar seg retten til å si stopp når som helst, uten at han bør føle at hun bare er en jævla luremus). Spesielt når hun sier at hun ofte vil etter en stund.

Signerer denne

Sex avler sex

[Gjest Også utlogget]

Sex avler sex

Det er nok dessverre et alt for enkelt svar på et så komplisert spørsmål...

[Hinata]

Det er nok dessverre et alt for enkelt svar på et så komplisert spørsmål...

Var ikke ment for å si at ting er enkelt, men mer å illustrere det innlegget jeg siterte. Forstår at for TS er dette alt annet enn enkelt, men at dette kan være en måte for, om mulig, å komme seg ut av den onde sirkelen.

[Lune]

Det er i hvertfall ikke tifelle for meg.

[Gjest Også utlogget]

Det er i hvertfall ikke tifelle for meg.

Hva da?

[Lune]

At jeg får mer lyst på sex av og ha mer sex igjen.

[Gjest Gjest_trulta_*]

Hei hei

Har hatt det sann flere ganger, med andre samboere og tidvis med han jeg er sammen med na.

Har alltid ogsa gatt pa pilla.. har bytta flere ganger men aldri merka forskjell.

Men iallefall... nar jeg ser pa kjaeresten min tenker jeg at han ser sa flott og sexy ut, men at jeg ikke har lyst pa! Og jeg tenker ogsa at, har man ikke lyst sa trenger man ikke maatte gjore det, men jeg har testet flere ganger, og det er som du sier, du har ikke lyst FOER man starter, men nar man er i gang sa er det digg, samme for meg. Og hvis vi da har provd aa gjore det flere ganger daglig, sa merker jeg at lysten ogsa stiger med dette, hvis jeg far det pa jevnlig basis og ikke kun annenhver dag! Og jeg VIL jo ha et bra liv i kassa, jeg vet at det er viktig for forholdet, sa selv om jeg ikke har lyst prover jeg aa faa meg til aa gjore det, det er jo ikke som om jeg synes han er ekkel , han er verdens peneste! :D hehe..synes jo jeg da...

[Gjest Gjest_Ina_*]

jeg har et problem som jeg faktisk ser begynner å utvikle seg til det alvorlige. Jeg har fast kjæreste som jeg bor sammen med og vi har et bra forhold. Men jeg har aldri lyst på sex. Eller, jo en sjelden sjelden gang, og vi snakker kanskje en gang i måneden har jeg lyst til å ha ordentlig god sex hvor jeg tar nitiativet. Jeg kan feks våkne om morningen og tenke at vi kveld skal vi kose oss skikkelig, også komme vi hjem fra jobb og er jeg er drit sliten og det frister ikke lenger..

Den siste student har jeg kommet med alle slags dumme unnskyldninger for å slippe. I går kveld la jeg meg tidlig for å slippe for jeg visste at det kom til å bli et tema. Han kom etter og la seg og prøvde å dra seg mot meg og forsøkte hinte til at han ville noe mer. Og jeg lå der og prøvde å late som jeg sov! Da er det illle! Til slutt når han puttet hånden under trusekanten fikk jeg bare røsket meg unna og sa at jeg hadde så mageknipe.. Jeg ligger hele tiden å finne rpå nye unnskyldninger, og jeg VET at han blir skuffet...

Først når vi er kommet i gang så liker jeg det og er helt med. Men jeg fristes aldri av tanken på å ha sex. Jeg setter aldri i gang med det selv og må omtrent overtales! Det er ingen god kjæreste, jeg vet.... Og det e r et stort problem. Vi har veldig lite sex, kanskje to tre ganger i måneden. Til gjengjeld har vi veldig GOD sex når vi først har det..

hva i all verden skyldes dette?

Hmm..

Hvis du både synes det er bra og er helt med når dere kommer igang, og du ønsker å ha mer sex, hvorfor er det så forferdelig traumatisk å takle denne overtalelsesfasen der det er han som tar initiativ?!? Du får det jo til å høres ut som du opplever det som et overgrep når kjæresten din tar initiativ til å være intim. Trist.

Og det er nok rett når du tror at han blir skuffet, lite som er så sårende som å bli avvist av den man både elsker og begjærer.. Kanskje kynisk sagt, men jeg tviler på om det er mulig å få til noe sunt og varig forhold om dere mangler evnen til å inngå kompromisser på dette som i alle andre deler av samlivet..

Tror ikke man bare kan skylde på oppvask, dobbeltarbeid og p-piller, ikke sikkert tipset om å komme igang litt igjen er så dumt.

[Gjest Utlogget nå]

Jeg fikk putselig en liten trang til å svare på dette innlegget, for jeg tror kanskje jeg vet hvordan du har det. Jeg har også et stort problem med sex. Ikke med selve lysten, for den har alltid vært der, men for meg kan sex med en partner være et enormt tiltak. I likhet med TS så er jeg som regel helt med når vi først er i gang, men før vi er i gang årker jeg oftest ikke tanken på sex.

For min del tror jeg det skyldes alle negative erfaringene jeg har i forbindelse med sex, og særlig i "innledningsfasen". Jeg har faktisk aldri hatt en rendyrket positiv opplevelse når det kommer til sex, men har i alle "forhold" jeg har hatt opplevd masing, press og tilnærmelser på grensen til overgrep. Jeg har aldri tatt initiativet, men har ofte opplevd å måtte "gi etter", enten pga dårlig samvittighet eller fordi jeg var ung og svak. Jeg vet ikke om dette gjelder for deg TS, men jeg får i alle fall inntrykk av at det kan være flere i tråden som har lignende erfaringer. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med det, men for meg har sex aldri vært forbundet med noe positivt, og jeg begynner å lure på om jeg trenger psykolog for å endre dette tankemønsteret. For det er ikke lysten det står på i alle fall.