når ting ikke blir helt som en hadde tenkt..

[Gjest nybakt mamma]

Redd dette kan oppfattes som tåpelig, men håper likevel noen har noe å komme med og at kanskje noen kjenner seg litt igjen.

Ble mamma for snart to måneder siden. fantastisk opplevelse både for meg og min kjære. dette hadde vi ventet lenge på. så kom hverdagen, en heeelt ny hverdag med annen fokus og nye forpliktelser. Noe vi i grunnen taklet bra begge to.. Pappan er tilbake i jobb etter to uker hjemme mens jeg går hjemme med lille jenta.

Jenta vår har vært mye urolig på ettermiddag og kveld, noe som krever mye av spesielt meg.. jeg blir sliten men han synes det bare er tåpelig at jeg er sliten, jeg som "bare går hjemme"... hans oppfatning gjorde meg frustrert og irritabel mot han.. På kveldene er det bare "pupp som gjelder" for snuppa.. hun griner og maser. Dette er jo eneste pappan ser av lille jenta, han ser ikke den sprudlende blide og enkle datteren på dagtid..

I tillegg så er han nok litt sjalu.. jeg har lite tid og overskudd til han, så all kjærestetid er i stor grad lagt på hylla.. desverre..

En sutrete baby som han ikke klarer å roe ned og en kjæreste som er sliten og ikke har "tid" til han har gjort han frustrert og vanskelig..

Han er mye sur mot meg, noe som jeg synes er vondt, og han holder endel avstand til datteren vår, noe jeg opplever som enda verre..

Prøver å trøste meg selv med at etterhvert som jenta blir eldre så blir det enklere både å finne kjærestetid og for pappan å bidra og holde jenta i godt humør..

men har dere noen tips til hvordan bedre tilstanden nå?

er så sliten og lei meg av å oppleve at den familieidyllen vi drømte om er så fjern som den er i dag og er så oppgitt av å ha en sur og lettirritabel kjæreste samtidig som jeg har en grinete baby å ta meg av...

takknemlig for råd..

[Supramundane]

Hei! Dette må være forferdelig leit skjønner jeg! Vet det er banalt, men har du fprsøkt å virkelig snakke med han om dette?

[Suzy]

Jeg sier som Supramundane: Dere må snakke sammen.

Først og fremst så må han involvere seg i stell og mating og kos med babyen på ettermiddag/kveld slik at han ikke kommer på sidelinja (han kan jo bytte bleie, bade, gi flaske) - det er den eneste måten han kan bli godt kjent med barnet sitt på og antagelig den eneste måten han kan få bukt med sjalusien sin på også.

Dessuten har du all mulig rett til å sette foten ned og si at du ikke har energi og mulighet til å ta deg av to sutrete barn på en gang. Dette er en ny situasjon for deg akkurat like mye som det er det for ham, så dere må rett og slett finne måter dere kan være en familie på - og det må læres og han må bidra han og.

[Gjest nybakt mamma]

Hei! Dette må være forferdelig leit skjønner jeg! Vet det er banalt, men har du fprsøkt å virkelig snakke med han om dette?

Det er innmari leit..

Å føle at forholdet, som var så bra, plutselig ikke er som før. en mann som nesten virker deppa som pappa og kjæreste og en baby som sutrer mye på kvelden er vanskelig for meg nå.. må prøve å finne en balanse som gjør situasjonen bedre for oss alle...

Ja har prøvd snakke med han om det. Han vil jo helst ikke innrømme at det er et problem her, skal liksom være så perfekt. Men igår fikk jeg han til å innrømme sjalusi. (at babyen tar all tid) og følelse av utilstrekkelighet (ovenfor babyen - at han ikke klarer roe henne..). Skulle mye til for å få han til å innrømme dette..

Så jeg vet i allefall hvor problemet ligger.

Er så lei meg for vil så gjerne at vi skal ha det godt alle tre sammen. Prøver å si til meg selv at det sikkert bare er en periode og at alt snart går seg til av seg selv.. men er tungt akkurat denne tiden her da jeg har en deppa kjæreste og føler aleneansvar for barnet vårt.

-så jeg må prøve å tenke litt nytt her. Finne ut hvordan han kan ha kosekontakt med datteren vår uten at hun skriker pluss hvordan jeg kan være en god kjæreste for han igjen. For denne gutten er deperimert nå, så å forvente noe særlig av han akkurat nå er nok ikke mulig, men om jeg bedrer på situasjonen som gjør han deppa, så kanskje han kan komme seg ut og vi deretter kan jobbe sammen for å få det godt igjen?!

ble litt inviklet dette jeg nå skrev ;)mange tanker

[Gjest Gjest_dejavu_*]

Redd dette kan oppfattes som tåpelig, men håper likevel noen har noe å komme med og at kanskje noen kjenner seg litt igjen.

Ble mamma for snart to måneder siden. fantastisk opplevelse både for meg og min kjære. dette hadde vi ventet lenge på. så kom hverdagen, en heeelt ny hverdag med annen fokus og nye forpliktelser. Noe vi i grunnen taklet bra begge to.. Pappan er tilbake i jobb etter to uker hjemme mens jeg går hjemme med lille jenta.

Du er absolutt ikke tåpelig. Det er ingen automatikk at alt blir rosenrødt og fullkomment når det kommer barn i huset. Og det har tross alt kun gått to måneder siden hun ble født.

Jeg husker da det ble barn her i huset, ikke noe løft for kjæresteforholdet den første tiden akkurat. Vi må alle lære hvordan vi skal håndtere den lille og det kommer med erfaringen. Forskjellen er vel at vi ikke har noe valg mens han "hjelper" til.

Våre barn har alle vært urolige på kvelden, og et av dem med kolikk som gjerne begynte tidlig på ettermiddagen. Når pappa skulle ta seg av barnet så vandret han rundt meg på en måte, og så lenge jeg var tilstede så var også matstasjonen tilstede. Og babyen luktet matstasjon og hylte etter pupp. Så det endte med at jeg måtte forlate rommet, gjøre noe annet for at det skulle bli roligere. Med en kolikkunge så blir det ikke rolig uansett, ikke før perioden er over. Og når han gikk og la seg tidlig på kvelden mens jeg fortsatt gikk og bar på kolikkbarnet, noe jeg hadde gjort siden tidlig ettermiddag - da var det ingen kjærlige tanker som gikk til han akkurat. Og hvis vi dristet oss til sex så kunne du være sikker på at den lille begynte å hyle. Kjappiser er noe dere må satse på en periode inntil søvnperiodene blir lengre. Og bare å sitte i armkroken sammen også.

Hvis han skal stelle babyen så kan han begynne med å gjøre det med en stellematte på gulvet, så slipper han bekymringen for at hun skal falle ned noe sted - til han har blitt tryggere.

Så kommer den fasen hvor barnet kun sover en halvtime av gangen. Du rekker å starte på en masse ting men ikke avslutte dem før ungen har våknet igjen. Men det går seg til etter hvert, også kjærlighetslivet.

Min mann skjønte det ikke før han ble hjemme i fire måneder med mellomste barnet, da forsto han at det å gå hjemme ikke var noe hvilehjem akkurat.

Det er en omveltning for dere begge. Og som en annen sier, det holder med en sutreunge og derfor må du snakke med mannen din om hvilken omveltning dette også er for deg. Og som far til barnet så syns jeg faktisk at du skal kunne forvente noe av ham, hva hvis det hadde vært deg som hadde fått en fødselsdepresjon? Hva hadde han gjort da? Det er ikke du som har fått et barn, det er dere som har fått det sammen. Hvis han vil ha mer oppmerksomhet fra deg så må han avlaste deg sånn at du får overskudd til å gi han oppmerksomhet.

[Gjest Gjest]

Tre ord: Tappekran, brystmelkflasker og pappa-perm.

[Gjest Gjest]

Ja, pappaperm! Hvorfor tar han ikke det?? Barnet er da ikke ditt aleneansvar.

[Gjest Faerie]

Det er helt legitimt for fedre å oppleve "baby blues" også. Det er også helt legitimt for menn å ikke oppleve farskjærligheten med det samme. Min mann fikk ikke farsfølelsen før eldstemann var godt over 6 mnd, før det så var babyen bare et bryderi. Vi var åpne om det og snakket om det og det tror jeg hjalp veldig. Jeg klarte å ikke bebreide ham for det.

Men konkret: Kan ikke kveldsbadet være en fin far/baby-aktivitet da? Da får du en halvtime som er bare din, og de får en halvtime som er bare deres. Du må stole på at han klarer det selv og holde deg langt unna. Å pumpe seg for at far så kan gi melk fra flaske som ble foreslått over her var også en god ide. Han har vel fri i helgene? Kanskje du kan ta en lur en tidlig formiddag så får de vært litt sammen alene da og du får litt fortjent hvile? Han må bli kjent med barnet og få muligheten til å se at det gjør noe annet enn å gråte og henge ved puppen.

Og snart blir det bedre. En klok mor sa en gang til meg at det er en grunn til at man ikke husker barnets første levemåneder etter en stund. Hadde man husket ville det vært mange enebarn.

[Gjest sophus]

Redd dette kan oppfattes som tåpelig, men håper likevel noen har noe å komme med og at kanskje noen kjenner seg litt igjen.

Ble mamma for snart to måneder siden. fantastisk opplevelse både for meg og min kjære. dette hadde vi ventet lenge på. så kom hverdagen, en heeelt ny hverdag med annen fokus og nye forpliktelser. Noe vi i grunnen taklet bra begge to.. Pappan er tilbake i jobb etter to uker hjemme mens jeg går hjemme med lille jenta.

Jenta vår har vært mye urolig på ettermiddag og kveld, noe som krever mye av spesielt meg.. jeg blir sliten men han synes det bare er tåpelig at jeg er sliten, jeg som "bare går hjemme"... hans oppfatning gjorde meg frustrert og irritabel mot han.. På kveldene er det bare "pupp som gjelder" for snuppa.. hun griner og maser. Dette er jo eneste pappan ser av lille jenta, han ser ikke den sprudlende blide og enkle datteren på dagtid..

I tillegg så er han nok litt sjalu.. jeg har lite tid og overskudd til han, så all kjærestetid er i stor grad lagt på hylla.. desverre..

En sutrete baby som han ikke klarer å roe ned og en kjæreste som er sliten og ikke har "tid" til han har gjort han frustrert og vanskelig..

Han er mye sur mot meg, noe som jeg synes er vondt, og han holder endel avstand til datteren vår, noe jeg opplever som enda verre..

Prøver å trøste meg selv med at etterhvert som jenta blir eldre så blir det enklere både å finne kjærestetid og for pappan å bidra og holde jenta i godt humør..

men har dere noen tips til hvordan bedre tilstanden nå?

er så sliten og lei meg av å oppleve at den familieidyllen vi drømte om er så fjern som den er i dag og er så oppgitt av å ha en sur og lettirritabel kjæreste samtidig som jeg har en grinete baby å ta meg av...

takknemlig for råd..

Han kan glede seg til pappaperm:) hehe

Dere må snakke litt sammen. Det er en helt vanlig oppførsel fra første gangs foreldre. (ikke alle er like da:)) Gi han litt tid, og forvent litt mer av han. Be han hjelpe til hjemme med vask og sånt. La han gjøre så mye som mulig med babyen når han kommer hjem. La hans skifte bleie og dulle mens du ordner med andre ting. La de bli bedre kjent.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Det er helt legitimt for fedre å oppleve "baby blues" også. Det er også helt legitimt for menn å ikke oppleve farskjærligheten med det samme. Min mann fikk ikke farsfølelsen før eldstemann var godt over 6 mnd, før det så var babyen bare et bryderi. Vi var åpne om det og snakket om det og det tror jeg hjalp veldig. Jeg klarte å ikke bebreide ham for det.

Men konkret: Kan ikke kveldsbadet være en fin far/baby-aktivitet da? Da får du en halvtime som er bare din, og de får en halvtime som er bare deres. Du må stole på at han klarer det selv og holde deg langt unna. Å pumpe seg for at far så kan gi melk fra flaske som ble foreslått over her var også en god ide. Han har vel fri i helgene? Kanskje du kan ta en lur en tidlig formiddag så får de vært litt sammen alene da og du får litt fortjent hvile? Han må bli kjent med barnet og få muligheten til å se at det gjør noe annet enn å gråte og henge ved puppen.

Og snart blir det bedre. En klok mor sa en gang til meg at det er en grunn til at man ikke husker barnets første levemåneder etter en stund. Hadde man husket ville det vært mange enebarn.

Ja, det er en god idé å satse på noen timer kvalitetstid alene for begge, kanskje lage rutiner for det slik at det skjer hver uke. Det er ikke lett å være kvinne heller i en slik situasjon, blir litt 'Hallo Jorden! Ammestasjon in orbit kaller'. Man må ikke glemme egne behov ellers får man ikke overskudd til å takle situasjonen.

[Gjest Miley]

Får du til å pumpe deg så han kan gi litt flaske på kvelden? Det kan jo være en ide kanskje. La han ta litt av ansvaret for stellet, ha hovedansvar for bading foreksempel.

Det skal ikke være lett bestandig, men lykken er at ungene vokser til og det gjør foreldrene og. Man får vaner og uvaner, og til slutt sitter det. Som oftest. Jeg tror dere må ta tiden til hjelp, og underveis får dere henge med så godt dere kan.

Men som sagt, gu ham litt ansvar han kan føle han takler. Det øker nok følelsen av mestring og glede.

[Lilith]

Skjønner det er en vanskelig situasjon, og synes du har fått mange gode råd allerede. Faerie hadde mange gode forslag. Vi har gjort kveldene til far og sønn-tid, hvor far tar seg av kveldsbadet og siste måltid før "leggetid", det funker bra for oss men unger (og voksne) er jo forskjellige

Lykke til!

[Gjest nybakt mamma]

tusen takk for mange gode innlegg

godt å få litt forslag til hvordan bedre situasjonen samt litt trøstende ord.

for ja, dette er bare en periode nå som lillejenta er så liten.

Tok en skikkelig samtale med min kjære igår etter vi hadde fått lille jenta til å sove. Ikke så enkelt for han å innrømme at han synes denne første tiden er tøff og at han sliter med sjalusi og følelse av maktesløshet i forhold til barnet - er som et nederlag for han.. men det kom nå fram etterhvert og vi fikk snakket litt rundt det.

Blitt enige om at kveldsbadet er hans jobb. han er nemelig så flink med henne da. jeg er så pysete når jeg skal bade henne, synes det er så skummelt i og med oljen i vannet gjør henne så glatt - men han klarer dette utmerket. så det er hans jobb. Skal passe på bade henne en tid på kvelden da hun er mett så han slipper masse skrik og vræl under badestunden.

Jeg skal også prøve å pumpe meg på formiddagen slik at han kan gi litt melk på flaske til henne på kvelden. Så kveldene blir mye hans tid sammen med snuppa.

Håper så inderlig dette bedrer situasjonen. Vil gjøre meg godt å se de to sammen som det og vil være godt for meg med litt fri en periode på kvelden..

Om han blir flinkere å avlaste meg på kvelden så vil sansynligvis jeg også få litt mer overskudd som jeg kan bruke på å være kjæreste

Når han tar kveldsstellet på henne kan jeg ta luftetur med hunden og når han mater henne med flaske kan jeg ta en rask dusj - sånn oppnå mer overskudd.

Føler dette vil fungere. og hver gang hun gråter og er utrøstelig samme hva jeg gjør.. og om han igjen blir vrang og deppa, så skal jeg trøste meg selv med at dette er bare en liten periode i begynnelsen.. litt startvansker er alltid normalt

[Gjest Gjest]

hos oss endte det med at han tok av seg babyen når han gråt om natta.. når vi begynte med morsmelk erstaning da. Så når klarer barnet bare å roe seg om far vugger og holder han. Så får jeg sove ut!! he he

Kjempe fint at dere har snakket ut om det. Dere vil merke forskjellen snart. Du har litt mer overskudd, og han får et nærmere forhold til hans førstefødte:)

/hug