Hvor ærlig er det greit å være i vennskapsforhold?

[Gjest utlogget]

Jeg logger meg ut nå, for dette er for flaut å ta under nick. En av mine beste venninner kom til meg nylig og fortalte at hun måtte snakke meg med. Hun sa at hun hadde følt seg litt utenfor i det siste. Da hun, jeg og en annen venninne var på kafé for noen uker siden, hadde hun sittet og vært lei seg mens vi var på kafé, og etterpå. Grunnen var at hun følte at jeg og hun andre hadde noe sammen som hun ikke var en del av.

De siste månedene har jeg vært mer sammen med denne andre venninnen enn tidligere, fordi hun nå flyttet til samme sted som oss andre. Vi har da invitert med venninne nummer 1, men hun har ofte vært på jobb eller sammen med kjæresten. Jeg og venninne 2 har dessuten trent sammen på samme treningssenter, og truffet hverandre da, men venninne 1 har ikke medlemsskap der på grunn av dårlig økonomi. Det skal sies at jeg ble kjent med venninne 2 gjennom venninne 1, men det var på videregående, altså ca. 10 år siden, og vi er en gjeng fra den tiden som har hengt sammen siden, og jeg tenker at vi er flere som er like gode venninner.

Venninne 1 sa at det ikke var ment som en beskyldning, men at hun var lei seg og følte seg utenfor. Jeg spurte hva hun ville jeg skulle gjøre med dette, men det kunne hun ikke svare på. Det virket som hun bare ville informere meg. I ettertid kjenner jeg at jeg er ganske irritert på henne for at hun sa det til meg. Hun tenker sikkert at det er fint å være ærlig når man er gode venner, og i utgangspunktet er jeg enig, men hun har en tendens til å dumpe ting på meg. Ting som kan høres ut som beskyldninger, som gjerne handler om at hun har blitt såret for ting. Nå har hun fått lettet på det som har plaget henne, mens jeg går med uggen følelse, og syns det blir ubehagelig å forholde seg til venninne 2, og spesielt de to sammen. Nå føler jeg et slags ansvar for dette, mens jeg egentlig tenker at hun bør være voksen nok til å bite dette i seg, og heller gjøre det hun kan for å endre situasjonen selv, for eksempel ved å være med når ting skjer, eller ved å ta intiviativ til å gjøre ting selv.

Jeg har forsøkt å analysere om jeg og venninne 2 har snakket om ting som vi har gjort sammen mens venninne 1 er til stede, men det tror jeg ikke vi har gjort noe særlig. De to møtes for øvrig ofte uten meg, uten at jeg tenker noe over det. På dette kafémøtet husker jeg forresten også at de satt en stund og snakket om noen felles kjente de hadde truffet da de var sammen, så om det var noen som var ekskluderende så mener jeg at det ikke var meg.

Vi er faktisk i slutten av 20-årene, så jeg syns dette bare blir dumt. Vi går ikke på ungdomsskolen lenger, og jeg syns det blir barnslig å skulle legge føringer på hvem man har lov til å være venninner med, noe som er det jeg oppfatter at hun indirekte sier. Hun sa hun skulle ringe meg en dag snart, for å snakke mer om dette, men jeg kjenner at det vil jeg absolutt ikke. Jeg lurer på hva jeg skal si. Skal jeg si at jeg er lei av at hun forteller meg sånne ting som bare gjør det vanskelig for meg, eller skal jeg si at det er greit at vi er åpne om ting når vi er gode venner? Når hun gjør ting som irriterer meg, hender det jeg sier fra, men da tenker jeg over om det fører til noe, eller om det kun handler om mitt behov for å lette på trykket.

Hva tenker dere? Hvor ærlige kan man være i vennskapsforhold? For meg minner denne fullstendige ærligheten mye om hvordan jeg er vant til å ha det i kjæresteforhold, så jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om dette.

[Gjest Gjest]

Jeg er enig med deg i det du tenker rundt vennskap og hvordan du ser på "beskyldningen". Jeg synes også at man må tåle at man velger å omgåes de man vil, når man vil, uten at andre venner bør bli såret (med mindre det faktisk er sånn at man lar være å inkludere noen bevisst).

Samtidig; hun føler seg såret. Da er det kanskje like greit at hun sier fra så kortene er på bordet og du kan forklare hvordan DU tenker (skriv eller si det du har skrevet over her). Jeg har også hatt ei venninne som til stadighet "måtte" si fra om liknende ting, ikke bare til meg, men det virket i perioder som hun BARE hadde venner (ikke tilhørende én klikk) som nedprioriterte henne, mens faktum var at det stort sett var hun som avlyste avtaler i aller siste liten o.l Det er ikke noe bra å føle at man blir beskyldt for å ikke være en god venninne, særlig ikke når man tror man gjør sitt beste. Om jeg skulle fulgt opp alle oppfordringene til venninna mi ovenfor henne og alle andre venner (de kan vel heller ikke synes jeg gjør jobben min), ville jeg antagelig ikke hatt tid til annet enn å sitte i telefonen, skrive mailer, treffes og lyttet. Jobbe eller ha egne dårlige dager og problemer kunne jeg bare glemt Så jeg synes igrunn man er ganske urimelig om man ikke lar andre voksne mennesker tyre sin egen tid, og være glad man er en del av denne tiden av og til. Om det er omstendigheter som gjør at en burde stille opp mer enn vanlig, så bør en selvsagt det.

[aline]

Jeg kan på en måte forstå venninde 1's følelse, men jeg synes ikke av den grunn det er rett å legge det over på deg.

Har selv vært i den situasjonen at jeg følte meg litt "utenfor" med ett par venninder, er redd for at jeg kan ha nevnt det også, men gikk veldig i meg selv etterpå, rett og slett fordi det føltes helt feil.

Det som er viktig å innse, er at man har forskjellige relasjoner til forskjellige personer. Det betyr ikke at man er mindre viktig i den andres liv, men bare at man er der på en annen måte en andre kanskje er.

De to som er mye sammen, får mye utav den formen for samvær. Man kan føle man får like mye ut av vennskapet med en man er sjeldnere sammen med også, fordi det forholdet er annerledes. Og som du sier, det er gjerne blitt slik det er fordi ting passer forskjellig med forskjellige. Tidsmessig også.

Man er forskjellig i forhold til hvor mye tid man har, hva man liker å gjøre, om man har kjæreste eller ikke, om man har en aktiv hverdag eller om mye er basert på vennetid.

Selv er jeg typen som er aktiv, trives med å ha mye å gjøre og stadig ha forskjellige ting jeg må på. Dette gjør at jeg har mindre tid til venner, noe jeg igjen må akseptere selv også, Og, det er da viktig å akseptere at venninder er mer sammen med andre som er lettere tilgjengelig og har flere felles strenger.

Det betyr ikke at venneforholdene med meg er mindre verd en med de som har mer tid til vennetid (tror jeg.. hihi), men at det er annerledes.

Det tok litt tid å innse det, men man legger mye opp til selv, hvordan ting skal fungere. At andre også legger opp ting slik de får det til å fungere, er konsekvensen av at vi alle tar forskjellige valg.

Synes forøvrig du kan være ærlig med din venninde 1, fortell henne at du egentlig ikke ønsker å prate veldig mye om dette, at du føler det blir ubehagelig. Man skal ikke kreve av venner, man får som man gir.

[Gjest Gjest]

De to som er mye sammen, får mye utav den formen for samvær. Man kan føle man får like mye ut av vennskapet med en man er sjeldnere sammen med også, fordi det forholdet er annerledes. Og som du sier, det er gjerne blitt slik det er fordi ting passer forskjellig med forskjellige. Tidsmessig også.

(...)

Synes forøvrig du kan være ærlig med din venninde 1, fortell henne at du egentlig ikke ønsker å prate veldig mye om dette, at du føler det blir ubehagelig. Man skal ikke kreve av venner, man får som man gir.

Veldig gode poeng, helt enig

[Nabodama]

Scenario:

Venninne 1 føler seg utenfor, og legger inn et innlegg her inne om problemet sitt.

Hun får råd om å ta det opp og snakke om det med venninna, og det er det hun gjør...i god tro, for det skulle visstnok gjøre susen. En skal jo være åpen og snakke om ting

Venninna legger inn tråd her om at hun ikke synes noe om det, og får støttende innlegg om at hun har rett, og at venninnen ikke burde sagt noe, men heller holdt det for seg selv.

Det var den runden

[Gjest Gjest]

Scenario:

Venninne 1 føler seg utenfor, og legger inn et innlegg her inne om problemet sitt.

Hun får råd om å ta det opp og snakke om det med venninna, og det er det hun gjør...i god tro, for det skulle visstnok gjøre susen. En skal jo være åpen og snakke om ting

Venninna legger inn tråd her om at hun ikke synes noe om det, og får støttende innlegg om at hun har rett, og at venninnen ikke burde sagt noe, men heller holdt det for seg selv.

Det var den runden

Selv om man tar opp ting trenger det jo ikke bety at man må være enig eller at det løser alle problemer. Men man får i hvert fall problemstillingen fram i lyset.