Livet er blitt et helvete etter dama dro

[twinladen]

Først av alt, jeg er mann og har ikke tatt meg tid til å sjekke om dette er kun for kvinner. Men har lest et par innlegg her, og funnet ut at dette er et sted voksne kan bli tatt seriøst av andre som er i stand til å reflektere.

Jeg er 37 og vi hadde vært sammen i 5 år, samboere i et og et halvt år. Ingen felles barn, hun hadde en datter på 3, og hun hadde flytta inn i huset mitt.

Vi hadde det så perfekt, jeg jobba mye, men tok meg tid til å skrive kosemeldinger, kosesms og rydda og vaska huset før hun kom fra jobb. Vi gjorde ikke så mye sammen, men når vi tok oss en dvdkveld eller dro ut for å spise, var alt bare himmelen.

Jeg forgudet henne. Hun var drømmedama. Jeg til og med kjøpe en massasjestol til henne for 70 000.

Jeg ble syk i sommer og måtte kanselere den hytteturen jeg hadde lovt som skulle rettferdigjøre all jobbinga. Da hun kom hjem fra sin ferie, hadde jeg shina huset voldsomt og kjøpe fine antikke ting og pynta over alt.

Vi fikk en dårlig periode med noen vanlige parkrangler, samtidig som det ble enda mindre tid til nærhet fordi jeg ble litt hekta på å bevare huset skikkelig ryddig og fint etter alt det arbeidet. Jeg gjorde dette for å glede henne, men hun tok det etterhvert som en hemsko der hun var redd for at dattra skulle rote og ødelegge og at jeg skulle bli sint. Samtidig opplevde hun et par nederlag i jobben sin og overtolket et par krangler vi hadde der jeg muligens hadde sagt noe sånn som, flytt da for hel...

Vel, plutselig var flyttebilen her og siden da har alt gått nedover. Sliter med å sove skikkelig, går rundt og er konstant sliten og jeg ser ingen fremtid. Har lekt med dødstanken og spesielt ille ble det da hun via mail fortalte om et nytt manneprosjekt, som visstnok var litt av en mann. Hun beskrev dyder ved han som hun beundret som hun hele tiden ikke hadde krevd av meg. Mine dyder, som var vårt grunnlag i 5 år, virket mot meg nå. Jeg har alltid vært materalistisk og jobbet mye og brukt penger på dyre ting, til henne. Jeg kjøpte oss en hus til over 3 mill og snart var planene å flytte inn i et til 6 mill. Vi hadde store flatskjermTVer overalt, lysekroner og chesterfield. Jeg kjøpte til og med en rustning til henne for over 40 000 som minnet henne om hennes store helt fra Ringenes Herre filmene, Aragon, som sto å voktet over henne i stua.

Men neida, nå var plutselig det enkle blitt det beste. Han var blakk, men lun og snill og sosial.

Uannsett, jeg har forsøkt å sende henne lange mailer og sms der jeg forklarer at jeg bare gjorde alt for å gjøre henne lykkelig og hun hadde sagt at våre drømmer var de samme. Hun hadde aldri sagt noe før på at jeg jobba mye og var en av dem som hadde som store mål i livet spare til stort flott hus.

Men nei, har håpet, men jo mer jeg tenker på det, jo mer innser jeg at nå er livet slutt. Hun var en tierdame på alle mulige måter.

Jeg prøver å se på andre jenter, men minnene fra eksen bare strømmer på.

Jeg orker nesten ikke leve viss dagene de neste 50 årene blir like tunge som de jeg har nå.

Problemet mitt er at jeg har brent de fleste andre sosiale bruer, da eksen var så perfekt. Jeg trengte ingen andre. Har helt ok familie og venner i visse kretser, men har hele tiden lagt mitt liv i vår tosomhet.

Jeg er klar over at jeg lever i Norge og har hele verden liggende klar og at mange mange andre er i samme situasjon, men tanken på at eksen skal gifte seg med nytypen, få barn med han og kjøpe hus, er ulevelig. Vi hadde det så jævla fint.

Hadde jeg visst hun ikke elsket meg max og jeg ikke var bra for henne, hadde jeg tatt dette som en mann. Men jeg vet at hun er lykkeligst i verden når vi to drar sammen på noe.

Men nå er det forsent for mitt vedkommende.

Ofte tenker jeg at jeg håper jeg ikke våkner når jeg legger meg. Da hadde jeg ikke kjent mer sorg mer.

Eneste mot dette er jo da forvinner jo de promillene som utgjør sannsynligheten for at det blir oss igjen helt.

Men å bare gå å vente på en sms eller mail som aldri kommer likevel..hvilket liv er det lissom?

[Miss Dashwood]

Kjøpe hus til 6 mill for damas skyld? Hjelpes... Det kan jo tenkes hun følte seg litt kvalt, og ble lei all materialismen.

[Gjest kok]

Kødder du? Få deg et liv din tulling

[Gjest Mia88]

Jeg er ung, og har kanskje ikke så mye å si til dette. Men sier ikke ALLE at man kommer over sorgen til slutt? det tar bare tid, og du må ikke vente på mail, eller sms fra henne. Prøv heller å glemme henne. Innse at hun nå er ute av livet ditt. Prøv heller å fokusere på framtiden. Du hadde det vel bra før du møtte henne, og hvis du prøver, får du det bra etterpå. Bare ta tiden til hjelp. Prøv og skaffe noen gode venner du kan henge med. Så om et par år har du kanskje møtt ei annen dame, som du kan stifte familie med.

[Gjest Miley]

Det kan jo være greit å lære av slike ting. All erfaring viser jo at man kommer over brudd, etterhvert. Og de fleste får seg et nytt forhold. Neste gang fokuserer du på dama og familien og litt mindre på penger.

Med penger kan man kjøpe mye, men man kan ikke kjøpe kjærlighet og samhold. Hva skal man med en rustning på stua og dyr sofa om man ikke har noen og dele den med.

La henne være, å sende sms og mail gjør henne bare mer lei. Det er rett og slett litt sent og overøse henne med oppmerksomhet nå.

[undulat]

Jeg må si at jeg føler meg veldig hjemme i denne historien.

Vi hadde det kjempefint sammen.

Jeg hadde ingen venner (Savnet det faktisk ikke. Jeg hadde jo kona)

Hun slo opp pgav for lite fysisk kos til tross for at jeg lovte å forandre meg.

Vi var kjempegode venner.

Hun vasket og ryddet nesten aldri (bare 2 ganger de siste 18 mnd.)

Jeg har lenge skjønt at hun var klein på husarbeid.

Hun sa hun hatet å vaske, men det gjør jo jeg også.

Likevel var det jeg som gjorde det.

Hun forlot meg likevel selv om jeg var kjempesnill med henne.

Det første som slår meg er at dama di var en egoist slik dama vi var.

Kanskje hun ikke så alt arbeidet du faktisk gjorde for at dere skulle ha det fint?

(Er hun enebarn med altfor snille foreldre?)

Det at du brukte massevis av penger på henne kan kanskje for mange ikke nødvendigvis bli møtt med enstemmig pympati, men likevel synes jeg ikke det nødvendigvis skal bli brukt imot deg, så lenge du gjorde det etter din beste intensjon. Men det er jo sant at man ikke kan betale seg til kjærlighet.

Jeg følte det også slik at jeg ikke kunne tenke meg å ha noen andre, men jeg føler disse følesene slipper litt taket nå. Jeg sitter mer og mer med et bilde av henne som en egoist, som jeg var veldig god venn med, men at hun antageligvis ikke er i stand til å sette seg inn i hva jeg følte om mine problemer med henne.

Kanskje du kan føle det slik også?

Kanskje det er litt deilig å føle seg fri og klar for å finne seg (ny) drømmedame, for det er jo ikke mangel på vakre damer der ute!

[Gjest Tanita]

Heller en som er blakk og som har tid til meg, enn en som jobber hele tida og lar meg sitte der helt alene... Kanskje en tankevekker, TS? Jobb er ikke alt. Ikke penger heller.

[cammie81]

Jeg må si at jeg føler meg veldig hjemme i denne historien.

Vi hadde det kjempefint sammen.

Jeg hadde ingen venner (Savnet det faktisk ikke. Jeg hadde jo kona)

Hun slo opp pgav for lite fysisk kos til tross for at jeg lovte å forandre meg.

Vi var kjempegode venner.

Hun vasket og ryddet nesten aldri (bare 2 ganger de siste 18 mnd.)

Jeg har lenge skjønt at hun var klein på husarbeid.

Hun sa hun hatet å vaske, men det gjør jo jeg også.

Likevel var det jeg som gjorde det.

Hun forlot meg likevel selv om jeg var kjempesnill med henne.

Det første som slår meg er at dama di var en egoist slik dama vi var.

Kanskje hun ikke så alt arbeidet du faktisk gjorde for at dere skulle ha det fint?

(Er hun enebarn med altfor snille foreldre?)

Det at du brukte massevis av penger på henne kan kanskje for mange ikke nødvendigvis bli møtt med enstemmig pympati, men likevel synes jeg ikke det nødvendigvis skal bli brukt imot deg, så lenge du gjorde det etter din beste intensjon. Men det er jo sant at man ikke kan betale seg til kjærlighet.

Jeg følte det også slik at jeg ikke kunne tenke meg å ha noen andre, men jeg føler disse følesene slipper litt taket nå. Jeg sitter mer og mer med et bilde av henne som en egoist, som jeg var veldig god venn med, men at hun antageligvis ikke er i stand til å sette seg inn i hva jeg følte om mine problemer med henne.

Kanskje du kan føle det slik også?

Kanskje det er litt deilig å føle seg fri og klar for å finne seg (ny) drømmedame, for det er jo ikke mangel på vakre damer der ute!

hei!

Det er veldig trist når et forhold blir slutt.

Men vil egentlig bare si, nå snakker jeg litt for min egen del men tror mange andre føler det samme.

Jeg vil ikke at min kjære skal bære meg på en stol og at jeg skal få alt i henda. Ja jeg vil ha en snill kjæreste men ikke for snill. Det må være gjensidig i et forhold at man gir og tar. Og ja... for mye materalisme kan rett og slett bli for mye.

Lykke til videre og ta tiden til hjelp. Kansje har du noen intresser. Prøv å gjøre noe istedet for å tenke på eksen hele tiden. Vet det kan være vanskelig..

Men lett å synke i tanker og at livet er helt forj.... om man ikke prøver å gjøre ting som man før har likt å satt pris på.

-Camilla-

[Gjest Gjest]

En rustning som minnet henne om Aragorn?

...han er jo ranger for pokker!

[Teriyaki]

En rustning som minnet henne om Aragorn?

...han er jo ranger for pokker!

Er det så viktig å henge seg opp i da?

Som de andre har sagt her, så er det nok det med at du var der kanskje ikke nok. Du jobbet og jobbet for å gi henne ting. Ting gjør deg ikke lykkelig. Kanskje for en periode, men når alt kommer til alt så er de materielle behovene ganske så langt nede på veien til lykke.

Endret 26. oktober 2008 av Teriyaki

[twinladen]

Heller en som er blakk og som har tid til meg, enn en som jobber hele tida og lar meg sitte der helt alene... Kanskje en tankevekker, TS? Jobb er ikke alt. Ikke penger heller.

Jeg ser ikke helt problemet. Hva er galt med å jobbe mye i etableingsfasen når man er på topp jobbmessig i midten av 30-årene. Slik sikrer man fremtiden økonomisk og uannsett har man noe felles synlig å være stolt av. Etterhvert som man bli litt eldre, kan man begynne å spise dessert og reise på hytta annenhver helg, sydenturer og lange kosekvelder hjemme hver uke.

Uannsett hadde jeg og dama blitt enig om dette. Hun visste hva hun fikk da hun flyttet inn til meg og hun sa alltid at dette livet passet henne bra nå for hun og hadde en stressende jobb og hadde ikke problemer med å sitte i one-in-town-stolen sin forran 50tommeren med et glass vin, dattra trygd i seng og huset safely voktet av våre to store hunder, mens jeg forsørga familien der ute i natten.

Er jo vanlig dette da. Tenk på fiskerfruene og de som jobber på annlegg. Mannen ute og sørger for at familien har det optimalt hjemme.

Hun elsket dette livet. Det vet jeg, for jeg sørget for å legge igjen koselapper og sende rosa sms rett som det var, selv etter 5 år i forhold.

Det var nok noe annet som trigga bruddet. Jeg mener det var at den lille tiden vi hadde en periode etter sommeren ble brukt på vanlig krangling, som alle driver med.

Men hoss oss funker ikke det. En forutsetning for at det skulle holde i vårt forhold, var at den begrensede tiden vi hadde , kun var fylt med roser og konstruktive diskusjoner.

Men, folkens...jeg har ikke gitt opp. Jeg trodde det var kroken på dørra nå, men hun har sendt meg et par snodige mails i det siste. Den siste der hun lurte på om jeg brukte rus eller steroider der siste året.

Hadde hun gitt 100% faen, hadde hun ikke giddet å søke forklainger mer.

Så jeg lever i håpet. Men går det en uke uten at jeg hører noe igjen, blir jeg skremmende deppa igjen:-(

[Jade]

Bare ikke vent og lev i håpet for alltid... Og husk at et forhold MÅ tåle litt krangling og nedturer. Det er lite vits å bli sammen igjen, hvis det blir slutt ved neste krangleperiode. Og hvis ikke kjærligheten er der, så hjelper det ikke med dyre gjenstander...

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Denne tråden er bare bullshit, nok et forumtroll.

[Gjest Gjest]

Du må i alle fall se hva du kan lære ut i fra dette.

1. Ikke brenn alle broer og lev bare for kjæresten og jobben/penger. Da sitter man igjen ganske ensom til slutt.

2. Ikke tro at penger kan lede til et godt forhold. Du sier du gav henne alt hun ønsket seg, men det kan du tydelgvis ikke ha gjort. Alt man ønsker seg fås ikke kjøpt i penger, og lykken skal ikke komme når man er ute og reiser sammen eller på restaurant sammen. Lykken den skal man finne blandt oppvasken, det skittne gulvet og i en god klem. Dersom det grunnleggende man kjenner i en klem ikke er der, og ikke gjør en lykkelig så hjelper ikke all verdens penger.

3. fokuser på hvordan du kan bli en person som er lettere å leve med og som bringer mer lykke. Dette innebærer å være sosial og omgjengelig og å ha mer enn bare arbeid å by på av seg selv. Finn deg en hobby og venner som du har noe felles med. Du må kunne være din egen person og ha en egen indre kjerne, uavhengig av partner og jobb/peger. Hva ønsker du at din indre kjerne skal være? Hvordan ønsker du innerst inne at andre skal se på deg? Jobb for å nå dette målet.

4. om kjæresten din virkelig var så perfekt, hvorfor klarte hun da ikke å kommunisere bedre hva hun behøvde og ønsket av forhodlet? Et forhold er alltid en dans mellom to, og et perfekt menneske må vel ha danset helt perfekt? Gjorde hun det? I så fall, hvorfor sitter du igjen da uten å egentlig forstå hva som var galt?

5. Man sier ikke dra deg ut NOEN gang i en krangel. Gjør man det risikerer man faktisk at partneren også drar. Ikke si NOE som du ikke kan stå inne for. Du risikerer bare at partneren faktisk hører på deg.

[Miss Dashwood]

Jeg ser ikke helt problemet. Hva er galt med å jobbe mye i etableingsfasen når man er på topp jobbmessig i midten av 30-årene. Slik sikrer man fremtiden økonomisk og uannsett har man noe felles synlig å være stolt av. Etterhvert som man bli litt eldre, kan man begynne å spise dessert og reise på hytta annenhver helg, sydenturer og lange kosekvelder hjemme hver uke.

Uannsett hadde jeg og dama blitt enig om dette. Hun visste hva hun fikk da hun flyttet inn til meg og hun sa alltid at dette livet passet henne bra nå for hun og hadde en stressende jobb og hadde ikke problemer med å sitte i one-in-town-stolen sin forran 50tommeren med et glass vin, dattra trygd i seng og huset safely voktet av våre to store hunder, mens jeg forsørga familien der ute i natten.

Er jo vanlig dette da. Tenk på fiskerfruene og de som jobber på annlegg. Mannen ute og sørger for at familien har det optimalt hjemme.

Hun elsket dette livet. Det vet jeg, for jeg sørget for å legge igjen koselapper og sende rosa sms rett som det var, selv etter 5 år i forhold.

Det var nok noe annet som trigga bruddet. Jeg mener det var at den lille tiden vi hadde en periode etter sommeren ble brukt på vanlig krangling, som alle driver med.

Men hoss oss funker ikke det. En forutsetning for at det skulle holde i vårt forhold, var at den begrensede tiden vi hadde , kun var fylt med roser og konstruktive diskusjoner.

Men, folkens...jeg har ikke gitt opp. Jeg trodde det var kroken på dørra nå, men hun har sendt meg et par snodige mails i det siste. Den siste der hun lurte på om jeg brukte rus eller steroider der siste året.

Hadde hun gitt 100% faen, hadde hun ikke giddet å søke forklainger mer.

Så jeg lever i håpet. Men går det en uke uten at jeg hører noe igjen, blir jeg skremmende deppa igjen:-(

Vanlig? Kanskje i amerikanske tvsåper, men neppe ute blant folk flest.

Uansett.. å sitte i dyr stol med dyr tv og dyr vin, hjelper fint lite dersom man aldri ser snurten av mannen. Et forhold må pleies. Ikke med gjenstander, men med ord, kjærtegn osv.

Det virker ikke som du er åpen for kritikk fra verken henne eller oss, så det er vel nytteløst å forsøke og hjelpe deg. Du virker ganske oppslukt i din egen lille materalistiske verden.

Selv om kjæresten din likte dette i førsten, ble hun nok etterhvert lei av å ha en mann som aldri var til stede.

[Gjest Gjest]

Et dukkehjem...

[Kakee]

Jeg håper du tuller, TS. Man kan ikke kjøpe kjærlighet, vet du.

[Gjest Miley]

Jeg ser ikke helt problemet.

Jeg vil tro at noe av problemet er nettopp dette

[Gjest Gus]

Den største forskjellen på en hund og et menneske er at hvis du plukker opp en sulten hund fra gaten og gir den mat og et godt liv, vil den ikke bite deg. -Mark Twain

Det er mye sant i det. Mennesker blir redde av å slippe hverdagslige krav. Konfrontert med muligheten til å leve et liv uten større økonomiske restriksjoner, innser mange sin utilstrekkelighet til å gjøre noe interessant og samfunnsnyttig. De kompenserer ved å lete etter ting de kan klage over og ender gjerne opp med å bite den som ga dem muligheten.

Endret 26. oktober 2008 av Gus

[twinladen]

Vanlig? Kanskje i amerikanske tvsåper, men neppe ute blant folk flest.

Uansett.. å sitte i dyr stol med dyr tv og dyr vin, hjelper fint lite dersom man aldri ser snurten av mannen. Et forhold må pleies. Ikke med gjenstander, men med ord, kjærtegn osv.

Det virker ikke som du er åpen for kritikk fra verken henne eller oss, så det er vel nytteløst å forsøke og hjelpe deg. Du virker ganske oppslukt i din egen lille materalistiske verden.

Selv om kjæresten din likte dette i førsten, ble hun nok etterhvert lei av å ha en mann som aldri var til stede.

Aldri var tilstede??. Vi var jo samboere, og hver dag hun kom hjem fra jobb, var jeg hjemme til hun la seg. Og jeg passet på å time jobben slik at jeg kom hjem hver morgen og fikk henne av gårde til sin jobb.

Og på søndagene dro vi ut å spiste.

Åpen for kritikk? Snakker om du da, seff er jeg åpen for det. Men la nå dette girlpowertullet ditt ligge og ikke automatisk se på mannen som den store stygge ulven i et hvert tilfelle.