Gå eller ikke?

[momo]

Ja, det sitter jeg å lurer på.

Mannen min og jeg har vært sammen i 10 år, vi har to barn, minste barnet er 1 år. Jeg er kroisk syk og har vært ekstra syk de siste 2 årene, noe som har sliti veldig på vårt forhold.

Saken er at jeg føler at han er min aller beste venn, han er utrolig snill og en fantastisk far. Men han har gjort noen dumme ting det siste året som gjør at jeg ikke føler det samme for han lenger.

Men i det daglige så er vi veldig gode venner, krangler nesten aldri.

Jeg føler jeg ikke har de rette følelsene for han og sex livet vårt er det vel ganske slutt på.

Vi har gått til familierådgivning i ca 9 mnd nå, men føler liksom ikke det hjelper noe.

Men det jeg er redd for ved å gå er, siden jeg er syk hvordan blir det for meg å skulle ta meg av barna en hel uke i strekk, plutselig to. Vet ikke helt hvordan det skal gå. Og barna mine elsker jeg jo utrolig høyt og vil være mest mulig sammen med.

Jeg er også redd for å miste mannen min som venn, for han er min beste venn.

Ellers er jeg redd for hvordan det blir for meg med venner og sånn, jeg er jo så syk at å jobbe ikke er aktuelt nå, jeg kommer meg helelr ikke mye ut og treffer andre. Så jeg har veldig få venner. Og jeg takler nok dårlig å være mye alene.

Så jeg aner liksom ikke hva jeg skal gjøre, om jeg skal gå nå, satse på att alt går bra. Eller vente noen år og gå da barna blir større.

Eller vente i håp om at forholdet skal bli bedre, tror ikke det er stor sjans for det.

Vet det bare er jeg som kan svare på dette, men vil gjerne høre andres synspunkter eller erfaringer.

[Gjest Cederic Rueben]

Gå

[camilla*]

Kan det være at det er at du er såpass dårlig at mannen din har gjort disse dumme tingene ? Noen menn finner på rare/dumme ting når det blir mye/alvorlig sykdom rundt dem.

Er muligheten der for at du kan bli bedere, og at forholdet da vil bli bedere?

Eller vil disse følelesene dine rundt disse tingene mannen ha gjort følge deg/dere tror du?

I tillegg vet man jo at småbarns-tiden kan være tøff for mange.

[Gjest *smak*]

Dette er noe du må avgjøre selv. Vi kan da ikke avgjøre hvilket livsvalg du skal ta. Du må da ha meninger om temaet selv.

[camilla*]

Gå

det vanlige svaret her inne ja..

[camilla*]

Dette er noe du må avgjøre selv. Vi kan da ikke avgjøre hvilket livsvalg du skal ta. Du må da ha meninger om temaet selv.

det tror jeg sikkert hun har. Men hun lurte vel på om andre hadde vært i "samme båt".

Litt vanskelig å si når man ikke vet hva "de dumme tingene er" men...

[Gjest *smak*]

Jeg svarte det jeg følte for. Det får du bare godta!

[camilla*]

Jeg svarte det jeg følte for. Det får du bare godta!

helt ok for meg

[Gjest *smak*]

Er litt hissig i dag, du får bare bære over med det.. Svaret kom vel før jeg hadde tenkt meg om...

[camilla*]

Er litt hissig i dag, du får bare bære over med det.. Svaret kom vel før jeg hadde tenkt meg om...

[momo]

Takk for svar!

De dumme tingene mannen min har gjort kommer helt klart av sykdommen min og slitet vi har hatt grunnet det. Og dette er ting jeg ikke har så store problemer med å tilgi heller. Så er vel ikke det som egentlig er problemet.

Er vel det at jeg føler jeg ikke har de rette følelsene lenger, om de kan komme tilbake vet jeg ikke, men jeg tviler litt.

Jeg er jo fortsatt syk, minste barnet er bare 1 år, vi har aldri noensinne noen form for avlastning med barnenene. Så tid alene sammen har vi aldri, og da barna endelig er i seng på slutten av dagen er vi jo begge to utslitt.

Og jeg ser jo at sånn kommer det til å være flere år framover. Dermed klarer ikke jeg og se hvordan de rette følelsene skal få komme heller.

Vi har prøvd å få avlastning både av barnevern og kommunen siden jeg er syk, men vi har fått avslag.

En del av meg sier at jeg børr gå, hadde jeg vært frisk hadde jeg gått. Men jeg er jo livredd for at det vil resultere i at jeg klarer å ha barna ekstremt lite. Noe jeg ikke ønsker.

Er nok også redd for å angre meg, for han er virkelig min bestevenn og som venner har vi det utrolig bra sammen. Og hadde feks jeg blitt frisk i morgen og vi hadde fått avlastning av barna hadde det vel vært håp om å finne tilbake til kjærligheten og, men jeg ser jo ingen mulighet for at det skal skje på mange år. Og dermed tror jeg håpet om å finne kjærligheten igjen er lik null.

[camilla*]

Avlastning mener jeg dere har krav på så lenge du er syk. Så der må dere klage.

Alle trenger avlastning.

Mannen din kan nok også trenge litt tid "alene" med gutta. Få litt frisk pust i fritiden sin. Samtidig trenger du tid for deg selv om dere tid sammen.

Bor besteforeldre /tanter ol langt unna?

[momo]

Vi har klagd. Også prøvd og prate med helsestasjonen, for å få de til å hjelpe oss og, men var heller ikke noe de kunne gjøre. I våres kommune er det kun de som har syke barn som får avlastning. Ingen andre.

[camilla*]

Vi har klagd. Også prøvd og prate med helsestasjonen, for å få de til å hjelpe oss og, men var heller ikke noe de kunne gjøre. I våres kommune er det kun de som har syke barn som får avlastning. Ingen andre.

Så rart. trodde de skulle ta hensyn til barna også.

Hva med å søke med grunnlag på at ungen trenger å ha "sykdomsfrie perioder" ?

Har dere vurdert BPA så du ikke sliter deg ut hjemme og evt kan ha mulighet for å bli bedre?

Kan virke som om hvis dere får avlastning og ikke er så slitne begge to at ting vil fungere bedere dere imellom

[Gjest Bjerta]

Litt merkelig at dette ble en diskusjon om avlastning... Det er vel ikke bare der problemet ligger, i og for seg, og dessuten er det umulig å få (min venninne ble alene med fire barn under ti år etter at mannen døde- HELT alene, og det kvalifiserte ikke til noen som helst slags støtte... så terskelen er rimelig høy, særlig hvis man er to!)

Såvidt jeg skjønner har TS mistet følelsene for mannen sin og har lyst til å flytte fra ham, men tør ikke fordi hun er redd for å ikke takle ungene og evt å miste sin bestevenn?

Når det gjelder dette med barna, må det da være mulig å få mannen med på en fleksibel ordning? I hvert fall dersom bruddet foregår i rolige former. Han kan ha barna 60% og du 40%, for eksempel? Med mulighet for endring dersom du føler deg klar for å ha dem mer, eller synes det blir for mye?

Å miste sin bestevenn er det mange som gjør i en skilsmisse. Men man kan jo ikke være gift med en kompis i 40 år heller, det er dømt til å mislykkes.

Ønsker TS lykke til uansett valg!

[camilla*]

Jeg forstod det som om at momo mente at om de hadde avlastning kunne de ha mulighet for å finne tilbake til kjæligheten seg imellom.

Derfor synes jeg at de skal prøve å få det i orden.

Men om det så er følelsene som ikke er der..av og til kan følelser forsvinne - kanskje i perioder man er ekstra sliten - med man kan jobbe med forholdet for å prøve å fine tilbake til hverandre.

Ser ut som momo og mannen har gjort det i 9 mnd allerde.

Om han er din beste venn nå, tror du han ikke vil være en god venn om dere går fra hverandre?

Kan han slik den over sier , ha ungene en del ?

Samtidig vet jeg alt om at et forhold kan slite veldig når den ene er veldig syk. Og om sykdommen varierer, dvs ikke alltid er så innmari dårllig - har mulighet for å bli beder, så kan forholdet og bli bedere. Fordi da er "alle ting rundt forholdet annerledes"

Men så er det forutsettningene for å kunne bli bedere / ha tid til hverandre. Og her kommer avlastning inn.

[momo]

Tusen takk for svar!

I sommer dro vi på ferie alle sammen og da ble faktisk ting bra, jeg var i bra form og hadde vært det en måneds tid før ferien og. Så ikke noe stormende forelska, men jeg kjennte at det var noen følelser der. Vi slappet av begge to og fikk kost oss, selv om barna var med, så ble tiden med de og mye mer kvalitet, så vi fikk kost oss alle.

Men det forsvant ganske raskt etter at vi kom hjem.

Vi skal to uker til syden til jul, og jeg har vel bestemt meg for å vente med å ta en avgjørelse til etter denne ferien. For jeg blir alltid mye bedre i syden, og vi elsker sånne ferier hele familien, så alt ligger til rette for en fantastisk tur. Kjenner jeg ikke en eneste følelse påd en turen, tror jeg ikke det er mye håp. Kjenner jeg noen følelser der, så må vi vel se om vi kan finne noen måte å finne en løsning på.

Men jeg har og bestemt meg for at finnes det ingen følelser der så må jeg bare gå. Tenkte at vi kan ha barna 50% hver, men at han har mulighet til å avlaste meg noe de ukene jeg er ekstra dårlig.

Vi har faktisk prata en god del om hva vi skal gjøre hvis vi går fra hverandre, og vi ønsker å bo i nærheten til hverandre, så barna har samme venne og skolekrets. Og vi begge ønsker å beholde vennskapet. Men det er jo ikke alltid like lett. Vet at mannen min ikke vil vi skal gå fra hverandre, han har mer følelser for meg. Så kan jo bli tøft for han å være venner.

Men tror nok jeg bare må ta tiden litt til hjelp å se. Det er jo ikke en avgjørelse som haster.

[Gjest Gjest]

Tenkt deg godt om og prøv å finn tilbake til hverandre - det er mitt råd. Det gode vennskapet dere har må du ikke undervurdere. Det er kanskje det aller viktigste i et forhold. Hvis dere gir det litt tid kan de romantiske følelsene blomstre opp igjen om en stund.

[Gjest Gjest]

Litt merkelig at dette ble en diskusjon om avlastning... Det er vel ikke bare der problemet ligger, i og for seg, og dessuten er det umulig å få (min venninne ble alene med fire barn under ti år etter at mannen døde- HELT alene, og det kvalifiserte ikke til noen som helst slags støtte... så terskelen er rimelig høy, særlig hvis man er to!)

Såvidt jeg skjønner har TS mistet følelsene for mannen sin og har lyst til å flytte fra ham, men tør ikke fordi hun er redd for å ikke takle ungene og evt å miste sin bestevenn?

Når det gjelder dette med barna, må det da være mulig å få mannen med på en fleksibel ordning? I hvert fall dersom bruddet foregår i rolige former. Han kan ha barna 60% og du 40%, for eksempel? Med mulighet for endring dersom du føler deg klar for å ha dem mer, eller synes det blir for mye?

Å miste sin bestevenn er det mange som gjør i en skilsmisse. Men man kan jo ikke være gift med en kompis i 40 år heller, det er dømt til å mislykkes.

Ønsker TS lykke til uansett valg!

Hun vil ut å han må ta mesteparten av ansvaret?

Du trur vel ikke litt en gang at han ville gå med på dette?

[Nabodama]

Mange ganger kan sykdom og andre problemer dempe følelser. En har mer enn nok å tenke på og bekymre seg for, noe som gjerne kan føre til at elske-følelser kan bli borte. Som du sier kommer de litt tilbake når dere er avslappet og borte fra hverdagen, og du føler deg bedre.

Tror det er helt rett av deg å vente med avgjørelsen til etter ferien sånn sett.

En annen ting er at når du har begynt å se for deg alenetilværelsen, at når den har blitt aktuell for deg, er det en reell mulighet, og litt vanskelig å snu tankegangen på når den først har dukket opp.

Dere har vært i familieterapi i flere måneder, men du føler ikke at det har hjulpet?

Er det først og fremst familiesituasjonen med sykdom og manglende avlastning som er årsaken til problemene deres? I så fall, tror du ikke det kan snu seg etterhvert? Og hvordan vil det med tiden føles at omstendigheter som det ødela et ellers fint forhold og en velfungerende familie?

Je tror at viljen kan gjøre mye. Jeg var selv følelsesmessig ferdlig med forholdet mitt, men vi klarte å snu det, og nå har vi det så godt sammen som aldri før. Men det krevde stor innsats og lang tid, og jeg håper vi ikke kommer dit igjen.