Hva kan man gjøre når vedkommende ikke vil ta imot hjelp?

[Gjest Gjest gjest]

Når man er kjæreste til en person som har problemer psykisk, hvor går grensa for meg?

Hun er skikkelig langt nede og det er helt fælt å bare stå på sidelinjen, men det er ingenting jeg kan eller får lov å gjøre. Jeg bor jo et stykke unna så jeg får heller ikke "lov" å være der for henne, men når jeg ringer til henne begynner hun alltid å gråte. Det eneste hun kjemper mot er å ikke la meg få høre hvor trist og sliten hun er..Det var hennes mål og hun klarte det ikke.

Hun har prøvd å ta selvmord før, men det var egentlig bare slutten på alt. Før hun gjorde det gikk hun rundt i flere år og hadde en følelse av tomhet og denne følelsen er det hun føler nå. Hun vet ikke hvorfor, hun mener hun burde hatt det fint, fordi alt rundt er fint(hun jobber på en jobb hun mistrives i, bare det mener jeg er med på å gjøre ting verrre, men hun nekter å høre). Hun tenker hele tiden på å dø...det synst jeg er jævlig at hun gjør, fordi tanken på å miste henne er grusom og hva skal da jeg gjøre hvis hun dør?

Jeg forteller henne hver dag hvor mye hun betyr og hvor mye alle rundt henne er glad i henne. Hvor mye ved henne som gjør mitt liv bedre. Hun hører, men tror ikke på meg. Hun bare ler og sier jeg sier det fordi jeg må.

Hun nekter å snakke med foreldrene, fordi hun orker ikke å lage så mye styr, fordi hun er for sliten til det. Faren hennes jobber med omtrent det samme, barn og unge som sliter på denne måten, så hun vil ikke si noe, fordi han glemmet ut at hun er datteren og ikke en bruker. Sier hun noe til stemoren, så kommer faren til å få vite det, fordi de prater om alt visstnok.

Hun har trappet ned på besøkene til psykologen. Det er 2 mndr siden sist hun var der. For 2 mndr siden hadde hun det veldig fint og alt var veldig bra og psykologen foreslo å kutte ut behandlingen fordi det har gått så fint det siste året. Nå skal hun til psykologen neste uke...men jeg er redd hun kommer til å late som hun har det fint osv..

Hva kan jeg gjøre? Jeg kan ikke si noe til foreldrene fordi da trår jeg over ei grense som hun har satt. Jeg forteller hvor mye hun er verdt, hvor glad jeg er i henne osv. Jeg er der, men litt avgrenset med tanke på at jeg går på skole til og med på lørdager..

Det er helt jævlig å bare stå på sidelinja og heie liksom, men hva annet kan jeg gjøre?

[Miss Dashwood]

Vil hun ikke ha hjelp, er det lite du kan gjøre. Det er en av grunnene til at psykiske sykdommer er så vanskelige å komme seg ut av... resulatet avhenger av ens egen innsats. Hvis ikke den syke selv ønsker og hjelpes og bli bedre, er omgivelsenes forsøk på å hjelpe ganske nytteløse.

Det beste du kan gjøre for henne er nok bare å fortsette og støtte henne, og vise at du er der dersom hun ønsker å snakke. Forsøke å være forståelsesfull, selv om det kan være vanskelig.

Jeg er selv deprimert, og har en kjæreste som er deprimert (og som ikke har gitt lyd fra seg på 10 dager nå, fordi han ikke takler å ha noe med meg å gjøre når han er deppa). Vet hvor hardt det kan være.. Det finnes liksom ingenting konkret man kan gjøre, dersom den syke selv ikke ønsker hjelp..

[Gjest TS]

Skulle virkelig ønske det var noe mer jeg kunne gjøre. Selv om det er vel ikke det. Ikke kan jeg tvinge henne til å ta imot hjelp hun ikke vil ha, for ifølge henne er hun helt frisk.

Det som egentlig er også veldig trist er at hun har fått for seg at jeg fortjener noen som alltid har det fint. At hun ikke er bra nok! Hvorfor kan hun ikke bare skjønne at det er henne jeg vil. Jeg vil ikke ha noen andre bare fordi hun har sitt å slite med. Alle har et eller annet. Alle går igjennom nedturer, men også oppturer. Greit at jeg helt sikkert får oppleve en del nedturer med henne, men det gjør meg ingenting(altså, selvfølgelig gjør det meg jo noe i den grad at jeg ønsker jo at hun skal ha det fint).

Jeg blir gal. Jeg elsker henne :rødme: og hun vil ikke tro på meg. Hun er helt sikker på at tilslutt orker jeg ikke mer og at det jeg sier er bare tull. Alt jeg forteller henne er sant, men jeg sier det visstnok bare pga jeg må, siden hun er kjæresten min...

[Gjest Sativa]

Hm, det er en tung oppgave du har tatt på deg,men som du sier, det er vanskelig å hjelpe noen som ikke vil hjelpes.

Kan du sladre til foreldrene hennes? Snakke med psykologen eller legen hennes? Hvis hjelpeapparatet ikke vet hvor syk hun er, så gjør de heller ikke noe.

Føler med deg

[Gjest TS]

Hm, det er en tung oppgave du har tatt på deg,men som du sier, det er vanskelig å hjelpe noen som ikke vil hjelpes.

Kan du sladre til foreldrene hennes? Snakke med psykologen eller legen hennes? Hvis hjelpeapparatet ikke vet hvor syk hun er, så gjør de heller ikke noe.

Føler med deg

Sier jeg noe trakker jeg over grensene hennes. Det tør jeg ikke. Ikke nå. Hun vil føle det som et svik, og det kan i verste tilfellet gjøre alt verre akkurat nå.

Jeg aner ikke hvilken psykolog hun går til og leger snakker hun ikke til(hun "hater" leger o.l fordi de "tvang henne til hjelp" når de reddet henne den gangen hun prøvde å ta selvmord).

Jeg får håpe det går fint en dag iallefall... hun sa nå iallefall "jaja, du får slite med meg noen år til du"..så da regner jeg med at hun ikke har tenkt forsvinne med første

[Gjest Sativa]

Sier jeg noe trakker jeg over grensene hennes. Det tør jeg ikke. Ikke nå. Hun vil føle det som et svik, og det kan i verste tilfellet gjøre alt verre akkurat nå.

Jeg aner ikke hvilken psykolog hun går til og leger snakker hun ikke til(hun "hater" leger o.l fordi de "tvang henne til hjelp" når de reddet henne den gangen hun prøvde å ta selvmord).

Jeg får håpe det går fint en dag iallefall... hun sa nå iallefall "jaja, du får slite med meg noen år til du"..så da regner jeg med at hun ikke har tenkt forsvinne med første

Hvis dere skal være kjærester en god stund til, og hun får gjenntatte episoder slik som nå, så blir du før eller siden nødt til å hjelpe henne til behandling.

Og hun kommer garantert til å ta det som et svik. Til å begynne med.

Etterhvert når hun friskner til og ser tingene i sitt rett lys, så skjønner hun hvor modig du var som turde å gå imot henne for å hjelpe henne.

Slike ting skjer hver eneste dag, og det er takket være de som sier i fra at så mange får så tidlig hjelp at de aldri vil behøve å vende tilbake til sykehuset igjen, blir frisk fra sine selvmordsplaner osv osv. Du elsker henne, du bør hjelpe henne. eller finne noen som kan. seriøst.

Jeg snakker nemlig fra erfaring. Jeg slet skikkelig fra jeg var lite barn til begynnelsen av tredveårene. Det som skjedde var at min nye kjæreste skaffet meg time hos en psykiater, og han ble med meg. Jeg var sint, gråt, hyperventilerte, ville stikke av osv.

Legen var ufarlig, han ba meg beskrive symptomene, og stillte spørsmål innimellom,

ett kvarter etter var jeg erklært sinnsyk, av typen Bipolar affektiv lidelse 2. I hånda hadde jeg resept på Lithium.

Etter tre måneder på disse pillene begynte mitt liv bevege seg mer og mer i den retningen som jeg tidligere ikke kunne finne selv.

Fra å være alenemor uten annen inntekt enn attføring og studielån, er jo bedre å ha utdannet seg og fått verdensbeste jobb på et koooooooselig bofellesskap for utviklingshemmede

Det jeg prøver å si* Hjelp ho. Hvis du gjør det så kan du kanskje ha en positiv virkning på hvordan livet hennes vil bli,

[Gjest KV]

Jeg blir gal. Jeg elsker henne :rødme: og hun vil ikke tro på meg. Hun er helt sikker på at tilslutt orker jeg ikke mer og at det jeg sier er bare tull.

Jeg har ikke vært med på diskusjonen før, men denne måtte jeg bare svare på. Jeg har en gang hatt det som kjæresten din selv, og akkurat det hun sier, med at du til slutt ikke kommer til å orke mer - det er en test! Da vil hun se hvor langt hun faktisk kan tøye strikken, for å teste din kjærlighet. Liksom "elsker du meg uansett hva jeg gjør?" Hun leter desperat etter betingelsesløs kjærlighet, akkurat som et barn gjør. Et barn vil alltid lure på: "Er mamma og pappa glad i meg selv om jeg ikke oppfører meg som jeg skal/gjør noe galt?"

Poenget mitt her, er at hun vil se dine grenser! Tro det eller ei, men slik er det ofte. Dette er antakelig en side ved henne som fortsatt er umoden. Enten har hun som barn ikke turt å teste ut foreldrene sine (slik som alle barn bør få lov til å gjøre), eller så har de gitt henne intrykk av at de ikke er glad i henne hvis hun har oppført seg dårlig/gjort noe galt.

Det jeg ville gjort i ditt tilfelle, er å spørre henne hva HUN vil! VIL hun ha deg, VIL hun at forholdet deres skal fungere? Si til henne at du er betingelsesløst glad i henne, men at du synes det blir vanskelig å være sammen med henne hvis hun ikke vil ta imot hjelp. Si til henne at du respekterer henne som voksen nå, og at HUN har et valg som hun må ta. Vil hun ha kjærlighet, så står du klar der til å overøse henne med det. Men det er et valg hun må ta!

Selv om det høres brutalt ut, så er det faktisk det som må til noen ganger! Hun kan nemlig holde på slik hun gjør i evigheter, og til slutt slite ut omgivelsene sine. Og da får hun jo "rett" i at du eller omgivelsene hennes faktisk ikke orker mer. Eller hun må få et lite "spark bak", der hun må tenke seg om, du ER glad i henne, men stiller krav til henne. Disse kravene du kanskje må stille henne vil vise at du respekterer henne som et VOKSENT menneske, og at hun har valg i livet sitt.

Samtidig må hun bli glad i seg selv (DET er det aller viktigste faktisk, for man klarer faktisk ikke å verken ta imot eller gi bort kjærlighet hvis man ikke er glad i seg selv), men det å bli glad i seg selv må psykologen få arbeide med. Det blir for tungt for deg å være hennes psykolog, og det går faktisk ikke heller!

Får hun raserianfall noen ganger? Eller oppfører hun seg "slemt" noen ganger? Gjør følgende da: Istedenfor å krangle tilbake, gå bort til henne, og gi henne en god klem. Vil hun ikke ha klem, så la henne være i fred! Si til henne at du ser at hun har det vondt, men at du er glad i henne uansett. Si til henne at du er tilstede, men at du nå går ut av rommet. Hvis hun vil ha tak i deg, så er du f.eks. på kjøkkenet. Dette tror jeg nytter faktisk.

Håper dette kan hjelpe deg/dere. Jeg synes det er fantastisk at det finnes slike menn som deg, som ikke gir opp! Og når hun blir "frisk" igjen, så er nok også du heldig som har henne. Si det til henne! At du er heldig som har henne, men at du vil at hun skal få det bra igjen! (Ikke bruk ordet "frisk" eller "syk", det setter henne bare i en "bås").

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Skikkelig bra å lese hva du skrev KV(innlegget over her), takk for at du tok deg tid til å dele. Alltid lærerikt å høre erfaringer fra folk som har levd i det selv!

Må flere tørre å dele fra hjrtet, gode og dårlige ting.

Ts, vil gi deg en klem, du er virkelig et flott medmenneske!

[Aurora M.]

Jeg vil også berømme innlegget til KV over her! Et veldig klokt innspill var det!

[Gjest bare gjest]

Hallois

Dette er en velkjent problematikk, ettersom de fleste mennesker som blir syke har nære pårørende, ERGO tenker jeg at det er masse kunnskap som kan hjelpe deg i å hjelpe henne.

Hun er heldig som har en så flott og stødig kjæreste. Du er en flott person!

Hva om du kontakter Dps (distrikt psykiatrisk senter) der du bor, og spør hvordan du kan få veiledning. De skal ha brosjyrer og informasjon, og hvis det er noe tak i de så gir de deg en samtale med en behandler som kan veilede/støtte deg.

Jeg har sett litt på nettet, og disse to bøkene kunne jo være alternativ, hvis du ønsker et mer diskre alternativ.

http://bokogmedia.no/gws/main/bm9002/produ...telle!.html

http://bokogmedia.no/gws/main/bm9002/produ...0psykologi.html

Livet er ikke for nybegynnere er det vel.. Er selv psykisk syk og skulle gitt mye for en kjæreste som tenkte som deg.

Det er så mange som tenker at psykisk sykdom er en "personlighetsbrist", i motsetning til fysisk sykdommer som vi sier en blir "rammet av".

Men det er faktisk like lite selvforskyldt å få depresjon som kreft.

Masse lykke til og oppmuntrende tanker sendes din og jenta di sin vei!!!!