Vil jeg bli glad for ett barn til ?

[Gjest Anonymous]

Vi har en sønn på 3 år,og jeg storkoser med med å være mamma.Jeg bestemte meg ganske sent for å få barn og var 33 år da jeg fikk han.

Før den tid var jeg såre fornøyd med å bare være meg, selv om det fra enkelte kanter ble hintet på at jeg var egoistisk som valgte å ikke få barn.

Selv om jeg er blitt mor i dag, vil jeg absolutt ikke si at noen er egoistiske selv om de velger ikke å få barn. Det er ene og alene vårt eget valg som må respekteres av alle

Men..,i dag må jeg si at jeg kan tenke,at dere som ønsker å være barnløse, går glipp av noe veldig stort. Noe som dere ikke vet hva dere går glipp av. Det slik som jeg kan tenke, men ikke sier høyt selvsagt.(Dette kan kanskje høres litt ille ut for dere som er ufrivillig barnløse, sorry!)

Men så kommer det store spørsmålet: Hva tenker dere som har flere barn egentlig om oss som bare har ett barn?

Er det feks. Du skulle bare visst hva du går glipp av, fordi det det er så godt å ha flere barn?

Eller kan det være at noen kan være

misunnelig for at det er mindre slit?

Som kanskje noen skjønner, er jeg i tvil om jeg virkelig ønsker å få flere barn, mye fordi jeg er redd for å ødelegge noe som er så bra i dag.

At det skal bli et evindelig slit fra morgen til kveld i flere år. Jeg synes det første året med gutten min var krevende, men følte også samtidig takknemlighet over at jeg var blitt mor.

Har noen vært i samme situasjon som meg, og hatt noen av de samme tankene? Del dem med meg da, og fortell meg hvordan dere har det. Takk!

[Gjest Anonymous]

Er så veldig enig i det du skriver og tenker mye på det samme. Jeg har en datter på 2 1/2 år og vi har det alle tiders i vår lille familie. Livet er deilig for tida og alt er blitt så greit. Jentungen legger seg pent hver kveld og sover til morgen (noe hun forøvrig alltid har gjort) Mannen min og jeg koser oss om kveldene og selvfølgelig på dagene sammen med vår elskede datter.

Jeg dveler ved tanken på ett barn til, hvordan ville det bli, prøver å forestille meg hvordan livet vil utarte seg - men det er vanskelig.

Om jeg orker en til, det første året er jo som du sier litt krevende, iallefall synes jeg også det!!

Jeg vet ærlig talt ikke og tror kanskje jeg aldri vil bli helt sikker i min sak...skal jeg ha en til er det vel å bare hoppe i det for hvis jeg tenker for mye på det blir det vel skrinlagt......?!

[Gjest Anonymous]

Jeg var også i 30 åra da jeg fikk mitt ene første barn. Jeg syntes også det var et slit det første året, men nå jeg kunne veldig gjerne tenke meg flere! Jeg har aldri sett på det å bli mor som noe stort, og syntes egentlig det var en kjempeoverraskelse at jeg kunne bli gravid. (Det hadde liksom aldri vært i mine tanker) Likte ikke ngang barn tidligere. Nå "elsker" jeg barn.

Jeg og barnefaren har nå skilt lag, så da måtte det evt. bli med en ny mann. Og jeg tror også det er bra med søsken.

[Zafir]

Hei

Jeg hadde ikke maktet 2 tette barn jeg, det er jeg nokså sikker på. Da jenta mi var 2-3 år var det en del som hintet til oss om at hun burde fått søsken snart....og jeg hadde absolutt ikke tenkt tanken engang!!!

Nå er hun blitt 5 år, og alle 3(mor,far,datter) er blitt *moden* for en til. Jeg går hver dag og smiler med tanken på at vi planlegger et barn til Kjempeherlig å vite at om jeg blir gravid så er barnet ønsket og lengtet etter!!!

Og jeg føler ovenfor jenta vår at det blir bra for henne også å få et nytt familie-medlem å vise omsorg for.

Forleden dag var vi på besøk hos ei venninne med nyfødt baby, og jeg fikk *låne* den litt. Vi skulle gå opp ei trapp, og min datter sa spontant: "Når jeg blir storesøster en gang så må klare meg selv i trappa, for du må jo passe på babyen"

Jeg føler at hun har behov for å være *storjente* nå, og småsøsken nå er jo bare ypperlig.

Jeg vil bare si til deg Anonym som startet innlegget: Er du fornøyd med tilværelsen som den er, så kos deg videre med gutten din du:)

Det er du selv (og mannen) som bestemmer om/når han skal få søsken, ikke folk rundt dere. Kanskje en dag når han blir større, så kommer baby-behovet igjen. Ikke noe vits i å stresse med det!

Ha en fin vårtid

_________________

~Zafir~1212[ Dette Innlegg er endret av: Zafir den 2002-04-14 12:27 ]

[Sofia]

Jeg vil bare si at når jeg fikk nummer to, da var sønnen vår 3 år og 3 mnd, så var jeg redd for at jeg ikke skulle bli like glad i den nye babyen som jeg var i sønnen min. For jeg tenkte at en slik kjærlighet kan jeg vel ikke oppleve igjen. Men når jeg fikk jenta mi inntil meg for første gang, så formelig kjente jeg at hjertet mitt forstørret seg, og ble så stort at hun fikk sin egen plass der.

Dobbelt så mye "arbeid", dobbelt så mye glede sier nå jeg.

Tror det er bra for barn å ha søsken også. Jeg var 31 år når jeg fikk henne. En fin alder for å få barn, synes jeg.

Jeg ville ikke ha vært foruten dem. Når jeg ser på dem og hører at de småpludrer og prater sammen, ja da blir jeg varm inni meg.

De fikk gå alene på butikken en dag (ikke langt fra huset vårt), for å bytte inn cola-smilyene!!...hun er nå 4 1/2 og han snart 8, da måtte jeg se etter dem hele vegen, de leide hverandre og han passet tydelig godt på henne. Da stod jeg i vinduet og smilte fårete...og var så fornøyd atte...gullungene.

Å få to barn er noe en må se på som en gave og ikke som en ekstra "byrde".

Det er jo selvfølgelig slitsomt også, det nekter jeg ikke for,de krangler så "busta fyker" innimellom. Jeg er aleneforsørger også, men den gleden de gir, og også den gleden de har av hverandre, ville jeg ikke vært foruten. Smiler for meg selv bare av å tenke på dem.

12

[Cassandra]

Jeg har fem barn, og kunne ikke unnvært en eneste en av dem. Hver og en har sin del i mitt hjerte. OM så var kunne jeg hatt fem barn til og fremdeles hatt masse kjærlighet å gi, men.... et sted må grensen gå..*ss*

Jeg har selv fem søsken.. greit nok... vi søsken er dine mine og våre barn opplegg, men jeg har en søster som er tre år yngre enn meg.. og hun er min beste venn. Uten tvil min beste venn. En gang vil våre foreldre være borte, og da er det søsknene som blir mine nærmeste. Jeg ville ikke vært foruten søsken. Men... jeg synes ikke man skal få flere barn KUN fordi ene barnet ikke skal forbli nettopp det. Foreldre må jo føle at de har overskudd og økonomi osv for å klare barn nummer to og tre... Men du trenger ikke tvile på at du vil elske barn nummer to like høyt som nummer en, for det VET jeg at du vil!! Og som nevnt: søsken har det ofte veldig fint sammen. Mine og krangler så fillene fyker i ny og ne.. noen ganger er jeg sikkert på at de skal ta knekken på enten hverandre eller meg... Men likevel...

Her en dag skrev min syv åring brev til sin ti år gamle bror.. Hun skrev at hun var glad i ham og lovet ham at hun aldri skulle gå inn på rommet hans uten lov.. Ganske herlig synes jeg hun er...

12

[Sussi*]

Jeg fikk datteren min da jeg var 31 år, 13 månder etter fikk jeg sønnen min. Tenkte da å ta en pause, men så skilte jeg meg og jeg ønsket ikke halvsøsken. diskuterte faktisk med min fraskilte mannom vi skulle forsøke å få ett barn til etter vi var skilt....

Skulle gjerne hatt 4 barn, det var vi hjemme.

Enig med hun lenger oppe om at alle barn får like stor del av hjertet. Jeg synes synd på de barna som vokser opp uten søsken....

Så vær ikke redd for å få ett eller flere barn.12

[Gjest Anonymous]

Det å få barn med eksen - jeg har faktisk tenkt samme tanken. Jeg har heller ikke så lyst på halvsøsken til barnet mitt. Dessuten begynner jeg å dra på åra, så jeg bør ikke vente for lenge...Og finner jeg en ny mann innen jeg blir for gammel??

Jeg kan ikke leve med min eks. men vi tilbringer likevel mye tid sammen, sammen med barnet, drar på ferie, turer m.m. Og selvsagt måtte vi være enige om det, og om hvordan vi skulle praktisere det etter fødselen.