Jeg skjønner ingenting, hvorfor er det ingen som liker meg?:(

[Gjest Gjest]

Jeg er i ferd med å sprekke av egenanalysene mine. Hver gang jeg blir kjent med et nytt menneske går det greit så lenge vedkommende og jeg ikke har noen felles bekjente. Men etter at vi finner ut at vi har felles kjente, så føles det som om vedkommende har fått en annen holdning til meg de neste gangene vi møtes. Jeg vet ikke om det skyldes baksnakking. Men det gjør meg veldig anspent. Når personen virker kald, så lurer jeg selvfølgelig på om jeg har gjort noe galt. Jeg har av og til spurt direkte også, men da får jeg selvfølgelig en kort "neida" til svar.

Nå virker det som om jeg er den forhatte personen. Jeg er på ingen måte et dårlig menneske. Jeg har bare ikke så god selvtillit, og klarer ikke alltid å komme med de rette svarene i øyeblikket. Jeg studerer på høyskolen,og har ikke noen venner å henge med. Kun bekjente. Tidligere var jeg med i en fast jentegjeng. Men så skar det seg mellom meg og hun ene i gjengen etter felles gruppearbeid.Etter den episoden har de ekskludert meg fra gruppen sin. Jeg fikk kald skulder, og de snudde ryggen til.

Jeg føler meg heller ikke så smart når det kommer til skoleoppgaver. Føler at så fort jeg åpner munnen for å si noe, overser de andre det som om det var luft. Jeg skulle noen kunne si ifra til meg hva jeg gjør galt:( Verden er ikke så snill.Jeg har ikke de høyeste IQ verdiene, men jeg er heller ikke direkte dum. De gangene jeg prøver å få meg noen skoleveninner på grunnlag av intelligens, så blir jeg alltid slått av noen som er smartere. Og når jeg prøver å sosialisere meg, så blir jeg også tilsidesatt og stemplet som "useriøs" på skolen. Dette er bare mine tolkninger, men hva annet skal jeg tro når jeg prøver å være hyggelig mot sidemannen, og hun bare svarer kort, og snur seg. Er det noen som skjønner hva som er galt med meg? Jeg som likte å gå på skolen, er så frustrert. Jeg bruker dagen lang på å analysere hvorfor ikke sidemannen svarte like hyggelig på mine spørsmål. Det har gått så langt at jeg tenker mer på det sosiale enn skolearbeidet. Er så fortvilet...Er så vondt å være mislikt og forhatt:(

[Gjest Gjest]

Kan det være noen fra jentegjengen som har satt ut et ondt rykte om deg.

Eller skinner det igjennom at du har liten selvtillit eller er sjenert, da kan det være mange som holder seg unna da du sender ut signaler som kan feiltolkes.

[Hanselot]

Hei

jeg vet ikke helt hva man kan si til noe sånt. Min første tanke er at du omgir deg med mange overfladiske fjompenisser og det kombinert med at det virker som du har dårlig selvtillit så holder de seg unna deg. Jeg syns uansett det er trist lesing, og skulle ønske det var noe jeg kunne si for å gjøre ting bedre for deg.

Jeg vet det blir en ond sirkel når man går til det stykket og vurderer seg selv, men jeg syns du skal prøve å slutte med det og heller vurdere de du omgås. Husk at du fortjener å behandles med respekt, og ingen av disse du omgås ser ut til å være spesielt bra for deg.

Jeg har møtt ett par stykker som av en eller annen grunn ikke liker meg og kunne finne på å være store i kjeften og baksnakke meg, og da snakker vi om godt voksne folk. Jeg sleit lenge med å forstå hvorfor de gjorde noe sånt, og når jeg tenker etter vet jeg fortsatt ikke hvorfor noen gidder å bruke tid på å prøve å holde andre nede. Ikke var dette personer jeg omgikk andre steder på jobb heller. Dette er noen år siden nå, det eneste jeg kom frem til er at jeg er ganske sjenert av meg og er feks ikke en type som går til lunsj og setter meg ned blant folk jeg ikke kjenner så veldig og prater i vei. Jeg har fått høre av noen ærlige sjeler som jeg ble kjent med etterhvert at jeg derfor kunne bli oppfattet som arrogant, selv om folk jeg kjenner sier det er så langt fra sannheten som det går an. Saken er vel den at man kan vel ikke komme overens med alle, jeg gidder ikke bruke tid på folk som behandler meg dårlig, når jeg har gode venner å bruke tid på.

Hvilken aldersgruppe omgås du med?

Stor klem

[Gjest Bond]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

mrs_bond, mod

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Kan godt hende at jeg sender signaler om sjenanse og usikkerhet. Men hvorfor er det negativt i folks øyne? Hvorfor får dette de til å trekke seg unna? Jeg personlig synes synd på mennesker som har det verre enn meg. De som lider av sosialangst for eksempel. Og da reagerer jeg med medlidenhet og forståelse. Ikke forakt. Misforstå meg rett, vil ikke at noen skal synes synd på meg som sliter med selvtilliten. Men litt forståelse er ikke å forakte.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Hei

jeg vet ikke helt hva man kan si til noe sånt. Min første tanke er at du omgir deg med mange overfladiske fjompenisser og det kombinert med at det virker som du har dårlig selvtillit så holder de seg unna deg. Jeg syns uansett det er trist lesing, og skulle ønske det var noe jeg kunne si for å gjøre ting bedre for deg.

Jeg vet det blir en ond sirkel når man går til det stykket og vurderer seg selv, men jeg syns du skal prøve å slutte med det og heller vurdere de du omgås. Husk at du fortjener å behandles med respekt, og ingen av disse du omgås ser ut til å være spesielt bra for deg.

Jeg har møtt ett par stykker som av en eller annen grunn ikke liker meg og kunne finne på å være store i kjeften og baksnakke meg, og da snakker vi om godt voksne folk. Jeg sleit lenge med å forstå hvorfor de gjorde noe sånt, og når jeg tenker etter vet jeg fortsatt ikke hvorfor noen gidder å bruke tid på å prøve å holde andre nede. Ikke var dette personer jeg omgikk andre steder på jobb heller. Dette er noen år siden nå, det eneste jeg kom frem til er at jeg er ganske sjenert av meg og er feks ikke en type som går til lunsj og setter meg ned blant folk jeg ikke kjenner så veldig og prater i vei. Jeg har fått høre av noen ærlige sjeler som jeg ble kjent med etterhvert at jeg derfor kunne bli oppfattet som arrogant, selv om folk jeg kjenner sier det er så langt fra sannheten som det går an. Saken er vel den at man kan vel ikke komme overens med alle, jeg gidder ikke bruke tid på folk som behandler meg dårlig, når jeg har gode venner å bruke tid på.

Hvilken aldersgruppe omgås du med?

Stor klem

Ja, det er egenvurderingene som tærer på meg. Jeg er så livredd for å miste de menneskene jeg har rundt meg at jeg nesten er overdrevet høflig. Synes det er fælt å være alene, selv om det heter bedre alene, enn i dårlig selskap. Så selv når noen kommer med en sarkastisk bemerkning eller overser meg, begynner "selvransakingen". Hva var grunnen til vedkommendes reaksjon. Hvorfor er hun/han sur på meg? Enda en som vil trekke seg unna meg. Til slutt sitter jeg i hjørnet som en særing/enstøing. Da vil folk se på meg som enda mer rar eller teitere som jeg sikkert er i deres øyne nå. Uff, dette er en ond sirkel jeg har viklet meg inn i.

Er det noen som har klart å komme seg ut av dette? Må jo være noen på KG:(

[lillya]

D er jo ik så lett å forbedre sg, når du ik vet hva du gjør, hva andre evnt. reagerer på. Men du bør kanskje jobbe med selvtilliten din, finne ut hva som gjør at den er som den er og hva du kan gjøre for å forbedre den. Dette kan du jo gjøre hos en psykolog, f.eks gjennom helsetjenesten på skolen.

Jg tror ik den blir bedre av at du går rundt og lurer og analyserer uten å få svar på dine spørsmål. Dersom du fremstår med mer selvtillit tror jg du vil møte mer respekt og du vil kanskje lære dg mestringsteknikker for å takle andre studenter osv. D er jo også lett å tolke feil og mye mer negativt enn d andre personer faktisk mener å være.

Men vis at du er dg, at du har tro på dg selv, og dersom andre ik er villig til å bli kjent med dg og ta dg for den du er, så er de kanskje ik så mye å samle på likevel. D er bedre å ha noen få gode venner enn mange dårlige.

[Gjest Gjest]

Huff, jeg kjenner meg litt igjen i den der. Jeg var ''heldig'' og hadd en liten gjeng med venner å holde meg med gjennom hele skolen. Men de baksnakket meg rett som det var de også...

Jeg er veldig sjenert, og jeg er sikker på at jeg blir sett på som arrogant og overlegen av folk som ikke kjenner meg. Det er utrolig trist, fordi jeg egentlig ikke er slik. Det sårer å bli oppfattet slik når du egentlig bare har lyst til å bli venner med folk. Jeg trekker meg fort tilbake også om jeg blir usikker, det hjelper nok ikke.

Jeg tror at grunnen til at folk trekker seg unna sjenerte folk er fordi de blir usikre selv. Jeg har sett det selv, folk vet ikke helt hva de skal si til meg siden jeg ikke er særlig flink til å snakke tilbake. De synes det er slitsomt. Jeg har opplevd et par ganger å møte noen som er mer sjenert enn meg. Og jeg blir stresset av det! Jeg vet ikke hva jeg skal si, føler meg dum osv. Jeg tror kanskje endel mennesker føler det slik når de omgås meg også. De blir stresset og usikre av at det er så vanskelig å kommunisere med meg. Selv prøver jeg å være imøtekommende og pratsom, men mange ganger er jeg bare helt blank. Klarer ikke komme på noe å snakke om. Jeg tror derfor at mye av grunnen til at folk ikke liker å være sammen med meg er fordi de blir usikre selv.

En ting jeg har lært meg er iallefall er at jeg ikke gidder å bruke tid på folk som ikke vil gjøre seg opp sin egen oppfatning av meg. De som heller hører på andre som baksnakker meg fremfor å faktisk bli kjent med meg, de er ikke verdt min tid. De som har selvtillit nok hører ikke på baksnakking. Så om jeg merker at folk dømmer meg uten å bli kjent med meg, da går jeg heller alene altså. De som baksnakker er som regel usikre og ofte sjalu for et eller annet. Jeg har opplevd sjalusi av en 'venninne' pga at jeg fikk bedre karaktere enn henne. Jeg kan love deg at jeg fikk det bedre når jeg kuttet henne ut!

Jeg har nok ikke noe konstruktivt å komme med utover dette, annet enn at du må stå på videre. Til slutt treffer du faktisk noen som tør å gjøre seg opp sin egen mening om deg, og som liker deg. Det verste du kan gjøre tror jeg er å trekkedeg unna. Så selv om du får snurte kommentarer og lite tilbakemeldinger så fortsett å være aktiv. Det tjener du på i det lange løp. Om noen driver å baksnakker deg nå, så kan det være at det går over etter en tid også. Da blir det lettere for deg å få nye venner om du har vært aktiv i mellomtiden. Lykke til iallefall, håper det ordner seg snart for deg!

Evt. kan du også prøve noen aktiviteter der ingen kjenner deg fra før, og starte nye forhold slik.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hei.

Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver.. Og vet at det er ingen god følelse. Jeg kom meg på mange måter ut av det da jeg tok mot til meg og kontaktet psykolog og rådgivningstjenesten studentorganisasjonen tilbyr. Gikk tik psykolog i litt over et halvt år og fikk ryddet opp i ting og tang som hadde mye med selvfølelse og selvtillit å gjøre.

Det er et stort og vanskelig skritt å ta, men det hjalp hvertfall meg..

Så jeg anbefaler det, men du må ville det selv!

Lykke til:)

[Gjest også frustrert]

Jeg føler det også på den måten. Var i en fast jentegjeng på ungdomskolen, men i 10kl. så ble det bare meg og ei jente til som var sammen, vi begynte å ri sammen og holdt på med det til 2 kl på vgs. Da flyttet hun og siden har jeg ikke hatt noen venninner. Da vi var bestiser så var vi kanskje litt eksluderende ovenfor andre jenter, og det skulle myyye til for at noen fikk være med oss. Det slo hardt tilbake ja nå er jeg i midten av 20 årene, har ingen venner, men verdens beste samboer da, som jeg skal gifte meg med til sommeren. Men det er jo ikke bare bra det heller da, og prate med han om alt. Hadde vært fint med en venninne jeg kan skravle med, shoppe osv. Jeg studerer også på høyskole og har heldigvis kommet i gruppe med et par ålreite jenter. Men de er på en måte mye yngre enn meg, de går på byen og har en masse venninner. På skolen snakker vi sammen og deler erfaringer. Så jeg skjønner hva du sliter med og jeg selv er til tider trist og lei, ingen ok følese av at man ikke blir likt.

[Atea]

Mennesker (ofte damer) som selv sliter, er ofte på jakt etter venner som blir som noe de selv ønsker å være...f.eks. pen intelligent og sosiale...

Forsøk å lese boka Hemmeligheten/ Secret av Rhonda Byrne. Eller som de andre sier, oppsøk en psykolog eller en psykiatrisk sykepleier. Jeg sliter selv men sender ut sterke signaler om at jeg er meg selv, er uredd og selvstendig og har også hatt god hjelp av pusteteknikker og meditasjon. Og av en kinesolog. Har også gått i terapi men syntes det ble for mye enveiskomminikasjon og det kostet penger. Husk at ikke ALLE kan like deg, men de som gjør det er gull verd. Når jeg er usikker, prøver jeg å tenke positivt, dette går bra osv og om folk slenger dritt til meg, overser jeg bare det og arkiverer de under "de som ikke liker meg"...

Det er ikke så mange, men det er noen. Jeg setter også pris på at folk er ærlige og sier ting direkte i stedet for å skule og drive med baksnakking. Jeg har også mistet mange venner, men de er døde (har vanket i så mange miljøer og mange har falt i overdose...blant annet).

Det hindrer meg i å bli for glade i nye mennesker men jeg har lett for å bli glad i andre og bryr meg om de.

Jeg vet ikke noen standardløsning på ditt problem, men husk at enten liker folk deg eller så misliker de deg, uten at det har noe med DEG personlig å gjøre.

[Gjest Gjest_hei_*]

D er jo ik så lett å forbedre sg, når du ik vet hva du gjør, hva andre evnt. reagerer på. Men du bør kanskje jobbe med selvtilliten din, finne ut hva som gjør at den er som den er og hva du kan gjøre for å forbedre den. Dette kan du jo gjøre hos en psykolog, f.eks gjennom helsetjenesten på skolen.

Jg tror ik den blir bedre av at du går rundt og lurer og analyserer uten å få svar på dine spørsmål. Dersom du fremstår med mer selvtillit tror jg du vil møte mer respekt og du vil kanskje lære dg mestringsteknikker for å takle andre studenter osv. D er jo også lett å tolke feil og mye mer negativt enn d andre personer faktisk mener å være.

Men vis at du er dg, at du har tro på dg selv, og dersom andre ik er villig til å bli kjent med dg og ta dg for den du er, så er de kanskje ik så mye å samle på likevel. D er bedre å ha noen få gode venner enn mange dårlige.

Takk for mange gode ord og råd. Jeg ble faktisk lettere til sinns av å lese dette. Så idag satt jeg ved siden av denne gjengen som har kind of ekskludert meg, men vi veksler noen overfladiske fraser innimellom. Og jeg føler at jeg blir vurdert opp og ned, kun fordi jeg kom i uoverensstemmelse med hun ene. Men nå jobber jeg med mine forventninger til andre medmennesker. Du har rett. Selvrespekt får andre til å respektere deg i en større grad. Så da hadde jeg i bakhodet at jeg ikke kan forvente at jeg kan bli en like gode venner med de igjen som tidligere. Og med dette slo jeg meg til ro, og konsentrerte meg mer om det læreren sa. Når det gjelder å bli kjent med andre føler jeg at folk danner klikker. De har de vennene de har, og er overhodet ikke interessert i å inkludere flere medlemmer.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Mennesker (ofte damer) som selv sliter, er ofte på jakt etter venner som blir som noe de selv ønsker å være...f.eks. pen intelligent og sosiale...

Forsøk å lese boka Hemmeligheten/ Secret av Rhonda Byrne. Eller som de andre sier, oppsøk en psykolog eller en psykiatrisk sykepleier. Jeg sliter selv men sender ut sterke signaler om at jeg er meg selv, er uredd og selvstendig og har også hatt god hjelp av pusteteknikker og meditasjon. Og av en kinesolog. Har også gått i terapi men syntes det ble for mye enveiskomminikasjon og det kostet penger. Husk at ikke ALLE kan like deg, men de som gjør det er gull verd. Når jeg er usikker, prøver jeg å tenke positivt, dette går bra osv og om folk slenger dritt til meg, overser jeg bare det og arkiverer de under "de som ikke liker meg"...

Det er ikke så mange, men det er noen. Jeg setter også pris på at folk er ærlige og sier ting direkte i stedet for å skule og drive med baksnakking. Jeg har også mistet mange venner, men de er døde (har vanket i så mange miljøer og mange har falt i overdose...blant annet).

Det hindrer meg i å bli for glade i nye mennesker men jeg har lett for å bli glad i andre og bryr meg om de.

Jeg vet ikke noen standardløsning på ditt problem, men husk at enten liker folk deg eller så misliker de deg, uten at det har noe med DEG personlig å gjøre.

I fare for å høres innbilsk og selvskrytende ut. Jeg føler av og til at jeg kan fryses ut av kvinnelige bekjente/venner når jeg tar meg godt ut. Altså jo mer velkledd eller velpleid jeg er, desto mer har jeg opplevd å bli snudd ryggen til, eller at noen til og med rynker på nesa. Sånn sett må jeg ærlig innrømme at jeg har det mer komfertabelt med mannlige venner/bekjente, fordi da slipper jeg denne negative energien. Kan være at dette er ren innbilning fra min side også. Takk for svar.

[Gjest Gjest]

Jeg føler det også på den måten. Var i en fast jentegjeng på ungdomskolen, men i 10kl. så ble det bare meg og ei jente til som var sammen, vi begynte å ri sammen og holdt på med det til 2 kl på vgs. Da flyttet hun og siden har jeg ikke hatt noen venninner. Da vi var bestiser så var vi kanskje litt eksluderende ovenfor andre jenter, og det skulle myyye til for at noen fikk være med oss. Det slo hardt tilbake ja nå er jeg i midten av 20 årene, har ingen venner, men verdens beste samboer da, som jeg skal gifte meg med til sommeren. Men det er jo ikke bare bra det heller da, og prate med han om alt. Hadde vært fint med en venninne jeg kan skravle med, shoppe osv. Jeg studerer også på høyskole og har heldigvis kommet i gruppe med et par ålreite jenter. Men de er på en måte mye yngre enn meg, de går på byen og har en masse venninner. På skolen snakker vi sammen og deler erfaringer. Så jeg skjønner hva du sliter med og jeg selv er til tider trist og lei, ingen ok følese av at man ikke blir likt.

Jeg er også litt eldre enn de i klassen min. Godt å høre at jeg ikke er den eneste der ute. Kanskje vi to kunne bli kjent?

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Huff, jeg kjenner meg litt igjen i den der. Jeg var ''heldig'' og hadd en liten gjeng med venner å holde meg med gjennom hele skolen. Men de baksnakket meg rett som det var de også...

Jeg er veldig sjenert, og jeg er sikker på at jeg blir sett på som arrogant og overlegen av folk som ikke kjenner meg. Det er utrolig trist, fordi jeg egentlig ikke er slik. Det sårer å bli oppfattet slik når du egentlig bare har lyst til å bli venner med folk. Jeg trekker meg fort tilbake også om jeg blir usikker, det hjelper nok ikke.

Jeg tror at grunnen til at folk trekker seg unna sjenerte folk er fordi de blir usikre selv. Jeg har sett det selv, folk vet ikke helt hva de skal si til meg siden jeg ikke er særlig flink til å snakke tilbake. De synes det er slitsomt. Jeg har opplevd et par ganger å møte noen som er mer sjenert enn meg. Og jeg blir stresset av det! Jeg vet ikke hva jeg skal si, føler meg dum osv. Jeg tror kanskje endel mennesker føler det slik når de omgås meg også. De blir stresset og usikre av at det er så vanskelig å kommunisere med meg. Selv prøver jeg å være imøtekommende og pratsom, men mange ganger er jeg bare helt blank. Klarer ikke komme på noe å snakke om. Jeg tror derfor at mye av grunnen til at folk ikke liker å være sammen med meg er fordi de blir usikre selv.

En ting jeg har lært meg er iallefall er at jeg ikke gidder å bruke tid på folk som ikke vil gjøre seg opp sin egen oppfatning av meg. De som heller hører på andre som baksnakker meg fremfor å faktisk bli kjent med meg, de er ikke verdt min tid. De som har selvtillit nok hører ikke på baksnakking. Så om jeg merker at folk dømmer meg uten å bli kjent med meg, da går jeg heller alene altså. De som baksnakker er som regel usikre og ofte sjalu for et eller annet. Jeg har opplevd sjalusi av en 'venninne' pga at jeg fikk bedre karaktere enn henne. Jeg kan love deg at jeg fikk det bedre når jeg kuttet henne ut!

Jeg har nok ikke noe konstruktivt å komme med utover dette, annet enn at du må stå på videre. Til slutt treffer du faktisk noen som tør å gjøre seg opp sin egen mening om deg, og som liker deg. Det verste du kan gjøre tror jeg er å trekkedeg unna. Så selv om du får snurte kommentarer og lite tilbakemeldinger så fortsett å være aktiv. Det tjener du på i det lange løp. Om noen driver å baksnakker deg nå, så kan det være at det går over etter en tid også. Da blir det lettere for deg å få nye venner om du har vært aktiv i mellomtiden. Lykke til iallefall, håper det ordner seg snart for deg!

Evt. kan du også prøve noen aktiviteter der ingen kjenner deg fra før, og starte nye forhold slik.

Problemet er at de fleste menneskene, selv i min aldersgruppe opererer på denne måten. Jeg er i slutten av 20 årene. Folk har en tendens til å stole mer på oppfatning og inntrykket til sine venner og bekjente, enn sitt eget. Kan hende jeg har opparbeidet en uvane å tro at hver gang jeg møter motstand så har vedkommende plassert meg i en bås som hun teite etc. Jeg ble mobbet på ungdomskolen. Det har satte dype spor i meg tror jeg. Jeg klarer på en måte å spole tilbake til den perioden hver gang noen virker avvisende og kald. Men skal følge rådet deres, og oppsøke skolepyskolog-tjenesten.