18-åringer som bor hjemme - hva forventes av dem?

[Brunhilde]

I en tidligere tråd har jeg sagt at jeg forventer en del ting av min 18-åring som fremdeles bor hjemme.

Jeg forventer altså at h*n bidrar til rengjøring, husvask, gir beskjed om at h*n går og om h*n blir borte over natten. Jeg ber om at h*n vekker meg når h*n kommer hjem etter tur på byen og om en sms hvis h*n ikke kommer hjem i det hele tatt. Jeg vil også gjerne vite om h*n tenker å spise middag hjemme eller ikke.

Jeg blander meg ikke i at h*n går ut, hvem h*n går ut sammen med, hvor de går eller når h*n legger seg, verken i helger eller på ukedager. Jeg øsnker god tur når h*n reiser bort med venner, og forventer ikke at h*n ringer eller sender sms når h*n er bortreist.

Videre sjekker jeg ikke lenger om lekser blir gjort eller om h*n går på skolen (det gjrø h*n), og jeg forventer ikke at h*n bli med til familie og venner på middag eller annet lenger, men tilbudet er der som regel.

Min 18-åring bor på eget rom i vår leilighet, ikke i egen hybel eller sokkelleilighet.

I den tidligere tråden var det en som sa at hun ville gått på veggen hvis hun hadde hatt slike regler som 18-åring. Min 18-åring syns mine forventninger er helt greie.

Kan nevnes at jeg gjør det samme som jeg forventer, og rent bortsett fra at jeg enda har gode å komme hjem senere enn 18-åringen, så gir jeg beskjed om jeg blir borte, skal ut eller reiser et sted.

Jeg verken tror eller føler at jeg er spesielt urimelig, og det er gjerne hos oss ungdommene samles hvis de skal ha vorspiel før de går på byen. Det er hos oss de samles for å se film eller bare for å være sammen.

Er jeg urimelig, eller forventer jeg bare det som er naturlig å forvente når man bor i samme hus?

[Gjest Gjest_Kamomilla_*]

Jeg ville forventet omtrent det samme.

Vil man ha full frihet får man flytte hjemmefra.

[Gjest Gjest]

Hva man kan forvente er forskjellig fra person til person.

Men jeg ser helt klart at dine innfrielse av dine forventninger vil skape ro og fordragelighet, men det kommer altså an på så mye.

Er f.eks. forholdet mellom foreldre og 18-åring dårlig, kan i grunnen ikke foreldrene forvente å få oppfylt slike forventninger. Ofte er det foreldrene som er årsak til problemene fordi de bl.a. har håndtert barnets pubertet svært dårlig. Har man problemer, så kan de ikke løses ved at en 18-åring får tredd foreldrenes forventninger nedover hodet - da må man ruske opp i problemene først.

Vil bare presisere at jeg har full forståelse for dine forventninger, og ser som nevnt at de vil føre mye positivt med deg, men at de altså ikke er gjennomførbare i alle 18-åring/foreldre-relasjoner.

[Gjest Gjest]

Man kan forvente mye av det samme som av en kjæreste/mann man bor sammen med. At h*n sier fra hvis h*n ikke kommer hjem til vanlig tid så man ikke blir engstelig, at h*n bidrar med praktiske ting i hjemmet osv. Så egentlig er jeg helt enig med deg.

[Gjest Gjest]

Hva man kan forvente er forskjellig fra person til person.

Men jeg ser helt klart at dine innfrielse av dine forventninger vil skape ro og fordragelighet, men det kommer altså an på så mye.

Er f.eks. forholdet mellom foreldre og 18-åring dårlig, kan i grunnen ikke foreldrene forvente å få oppfylt slike forventninger. Ofte er det foreldrene som er årsak til problemene fordi de bl.a. har håndtert barnets pubertet svært dårlig. Har man problemer, så kan de ikke løses ved at en 18-åring får tredd foreldrenes forventninger nedover hodet - da må man ruske opp i problemene først.

Vil bare presisere at jeg har full forståelse for dine forventninger, og ser som nevnt at de vil føre mye positivt med deg, men at de altså ikke er gjennomførbare i alle 18-åring/foreldre-relasjoner.

Jeg må si meg uenig i det jeg har uthevet her. Jeg har ikke selv tenåringsbarn, men jeg har vært tenåring og kjent mange tenåringer. Og jeg vil si at dersom man skal legge skylda på noen for hvorfor forholdet er dårlig mellom foreldre og tenåringer så vil det være ganske jevnt fordelt. Jeg kjenner mange tenåringer som oppfører seg så ufordragelig at jeg ikke skjønner hvordan foreldrene holder ut med dem. Å legge skylden på foreldrene i de fleste tilfeller blir altfor lettvint. Noen ganger er det foreldrenes skyld, noen ganger tenåringens.

Og om forholdet er så dårlig og foreldrene så ukloke så fatter jeg ikke hvorfor en 18-åring gidder å bli boende hjemme.

[A.P.Katt]

Reglene dine Brunhilde er absolutt helt rimelige

[Gjest Gjest]

[quote name='Gjest_Kamomilla_*' date='23.10.2008 (15:31) ' post='6145017']

Jeg ville forventet omtrent det samme.

Vil man ha full frihet får man flytte hjemmefra.

[Gjest Gjest]

Jeg synes du ikke virker streng eller urimelig. Jeg hadde ikke nøyaktig samme regler, men jeg forstår det.

Jeg måtte vaske, lage mat og drive vedlikeholdsarbeid og jeg måtte også betale for meg om jeg lånte f.eks. bil. Men jeg måtte ikke varsle når jeg kom hjem. Men så har jeg aldri hatt uforutsette overnattinger. De visste om jeg skulle ligge over alltid på forhånd. Det var ikke krav, men det opplyste jeg alltid om. De visste alltid hvem jeg var med, for jeg hadde en fast vennegjeng. Og jeg bodde ikke på et stort sted. Men en gang ble et nachspiel gående til syv, så kom jeg ikke hjem før åtte-tida. Da fikk jeg beskjed at jeg gjerne kunne ha ringt. De var vant til at jeg kom hjem i tre-fire tida, så ble det for lang tid før jeg kom ble de altså urolige for meg. Og det forstod jeg jo! Så da ble det sendt melding eller ringt etter den episoden. Men det var ikke "påbud", mer gjensidig forståelse.

Men nei, du er ikke urimelig.

[Gjest sitert gjest]

Jeg må si meg uenig i det jeg har uthevet her. Jeg har ikke selv tenåringsbarn, men jeg har vært tenåring og kjent mange tenåringer. Og jeg vil si at dersom man skal legge skylda på noen for hvorfor forholdet er dårlig mellom foreldre og tenåringer så vil det være ganske jevnt fordelt. Jeg kjenner mange tenåringer som oppfører seg så ufordragelig at jeg ikke skjønner hvordan foreldrene holder ut med dem. Å legge skylden på foreldrene i de fleste tilfeller blir altfor lettvint. Noen ganger er det foreldrenes skyld, noen ganger tenåringens.

Og om forholdet er så dårlig og foreldrene så ukloke så fatter jeg ikke hvorfor en 18-åring gidder å bli boende hjemme.

Og jeg er altså av den oppfatning at det er foreldrene som veiledere for sitt barn som har sviktet hvis forholdet er dårlig.

Hva gjelder at 18-åringer emd dårlig forhold til foreldrene gidder å bo hjemme, så er nok det i de aller felste tilfeller et økonomisk spørsmål. Hvor skal en 18-åring uten økonomisk ryggrad ellers bo? På gata?

Jeg synes virkelig det må være grenaser for hvilket ansvar man kan påøevve en 18-åring.

Jeg sier altså ikke at Brunhildes forventninger er dårlige (de er jo kjempe bra), men at de ikke kan funke for alle.

[Gjest Gjest]

Hva gjelder at 18-åringer emd dårlig forhold til foreldrene gidder å bo hjemme, så er nok det i de aller felste tilfeller et økonomisk spørsmål. Hvor skal en 18-åring uten økonomisk ryggrad ellers bo? På gata?

En 18-åring kan gå på skole og få studielån, eller jobbe, eller i verste fall få hjelp fra sosialen. Jeg sier ikke at sistnevnte er et bra alternativ, men dersom det er så ille å bo hjemme pga foreldre som har feilet i oppveksten så ville jeg foretrukket å komme meg ut derfra. Heldigvis er det ikke sånn i de fleste hjem.

[Lilywhite]

Jeg er 22 og har ikke egne barn, er lenge til jeg kommer til å ha tenåringer, men husker ganske godt hvordan det var å være 18 og bo hjemme

Kan ikke si du er urimelig. Det er ca samme regler jeg måtte forholde meg til. Bodde hjemme frem til jeg var 19, og de siste årene hadde jeg gjerne egne dager jeg laget middag, jeg tok min del av klesvasken, etc. Jeg betalte ingenting for å bo hjemme eller låne bilen, men hadde deltidsjobb ved siden av skolen, så utenom mat og skolebøker som foreldrene mine betalte, betalte jeg stort sett utgifter som kino, fest, klær, mobil etc selv. De var av og til med å sponse klær hvis jeg trengte det til en spesiell anledning eller noe... Synes dette var en grei og fornuftig ordning, skader ingen å jobbe litt

Måtte komme hjem til kl 23 på hverdager hvis ikke det var noe spesielt som gjorde at jeg fikk være ute lenger. Dette syntes jeg var ganske teit, men så lenge jeg bodde hjemme måtte jeg følge deres regler, og de laget denne regelen fordi mamma ikke fikk sove før hun visste jeg var hjemme, så var jo for å ta hensyn til de andre som bodde hjemme.

Måtte selvfølgelig si ifra hvis jeg overnattet hos kjæresten eller en venninne, så de visste at det ikke var skjedd noe med meg.

Foreldrene mine sluttet også gradvis å følge opp lekser i løpet av videregående, men fikk selvfølgelig hjelp om det var noe jeg spurte om...

Mamma ringte også hvis jeg var på hyttetur/i utlandet, men ikke så ofte, gjerne i begynnelsen for å høre at vi var kommet vel frem etc.

Så synes absolutt ikke du er urimelig. Selv om "mitt hus, mine regler" irriterte meg da jeg bodde hjemme, skjønner jeg egentlig veldig godt hvorfor man må ha visse regler i en familie.... selv om det selvfølgelig noen ganger er litt vanskelig når man er blitt myndig og helst vil gjøre akkurat som man selv vil

[Atea]

I en tidligere tråd har jeg sagt at jeg forventer en del ting av min 18-åring som fremdeles bor hjemme.

Jeg forventer altså at h*n bidrar til rengjøring, husvask, gir beskjed om at h*n går og om h*n blir borte over natten. Jeg ber om at h*n vekker meg når h*n kommer hjem etter tur på byen og om en sms hvis h*n ikke kommer hjem i det hele tatt. Jeg vil også gjerne vite om h*n tenker å spise middag hjemme eller ikke.

Jeg blander meg ikke i at h*n går ut, hvem h*n går ut sammen med, hvor de går eller når h*n legger seg, verken i helger eller på ukedager. Jeg øsnker god tur når h*n reiser bort med venner, og forventer ikke at h*n ringer eller sender sms når h*n er bortreist.

Videre sjekker jeg ikke lenger om lekser blir gjort eller om h*n går på skolen (det gjrø h*n), og jeg forventer ikke at h*n bli med til familie og venner på middag eller annet lenger, men tilbudet er der som regel.

Du høres ut som en rettferdig og grei mamma som også hans venner liker. Lag en liste som du taper bak skapdøra på kjøkkenet og forklar han at det blir mer søl dess flere som bor... Velg å stole på han. Gjør du ike det skaper det tull...

Min 18-åring bor på eget rom i vår leilighet, ikke i egen hybel eller sokkelleilighet.

I den tidligere tråden var det en som sa at hun ville gått på veggen hvis hun hadde hatt slike regler som 18-åring. Min 18-åring syns mine forventninger er helt greie.

Kan nevnes at jeg gjør det samme som jeg forventer, og rent bortsett fra at jeg enda har gode å komme hjem senere enn 18-åringen, så gir jeg beskjed om jeg blir borte, skal ut eller reiser et sted.

Jeg verken tror eller føler at jeg er spesielt urimelig, og det er gjerne hos oss ungdommene samles hvis de skal ha vorspiel før de går på byen. Det er hos oss de samles for å se film eller bare for å være sammen.

Er jeg urimelig, eller forventer jeg bare det som er naturlig å forvente når man bor i samme hus?

[camilla*]

Du er absolutt ikke urimelig Brunhilde !

[Lissi]

Jeg syns du er flink som har klart å gitt så slipp å la 18 åringen få leve sitt eget liv.

Det å ta hensyn til, følge normal folkeskikkregler er bare fint.

Som å si fra at du får en til til middag. Si fra når man kommer hjem. Det er jo ting man bør kunne selv om man er ung eller ikke

Regler er helt toppers. Syns du høres ut som en snill mor som ikke maser for mye

[Weleda]

Synes heller ikke at du er urimelig

[Fluffie]

Jeg hadde ingen oppsatte regler, men vi praktiserte det omtrent slik du beskrev, Brunhilde, saa jeg synes ikke det er urimelig i det hele tatt.

[Brunhilde]

Takk til alle dere som har svart, nå ble jeg faktisk ganske lettet!

[Gjest pinkbunni]

Jeg forventer altså at h*n bidrar til rengjøring, husvask, gir beskjed om at h*n går og om h*n blir borte over natten. Jeg ber om at h*n vekker meg når h*n kommer hjem etter tur på byen og om en sms hvis h*n ikke kommer hjem i det hele tatt. Jeg vil også gjerne vite om h*n tenker å spise middag hjemme eller ikke.

Jeg blander meg ikke i at h*n går ut, hvem h*n går ut sammen med, hvor de går eller når h*n legger seg, verken i helger eller på ukedager. Jeg øsnker god tur når h*n reiser bort med venner, og forventer ikke at h*n ringer eller sender sms når h*n er bortreist.

Videre sjekker jeg ikke lenger om lekser blir gjort eller om h*n går på skolen (det gjrø h*n), og jeg forventer ikke at h*n bli med til familie og venner på middag eller annet lenger, men tilbudet er der som regel.

Som 20 åring virker det på meg som om du har helt greie regler.. Jeg flyttet hjemmefra for 1,5 år siden, men hele tiden jeg bodde hjemme var det på den måten du beskriver.

Når jeg er i hjembyen min og bor hos mamma er det fremdeles de reglene som gjelder. Skal jeg ut en kveld, men sover hos en veninne eller hos Sambos foreldre så sender jeg en sms.

Hvis jeg har veninner eller Sambo på overnatting sender jeg også en sms til mamma og gir beskjed "Den og den rakk ikke bussen, så de sover her. Ligger på gjesterommet i 2. etage. Satser på det er greit". Og værken mamma eller pappa pleier å ha innvendinger mot det..

Det eneste mamma "forventer" er at når jeg reiser vekk, eller reiser til/fra Bergen/Stavanger at jeg sender en sms eller ringer for å gi beskjed om at jeg er kommet trygt frem.

Men det med å vekkes etter en tur på byen har jeg aldri vært borti.. Mamma ville ha en lapp eller en sms som jeg skrev når jeg var kommet hjem, sånn at hun visste at jeg var kommet hjem de første 5-6 mnd etter jeg ble 18 og begynte å gå på byen, men etter at jeg glemte det en gang sa hun ikke noe på det, og da har jeg ikke fortsatt med det..

En liten ting utenom temaet:

Det at du viser at du har et åpent hus for både barnet ditt og vennene h*ns ved at de kan ha vors og venner på besøk er kjempeviktig.

Har selv veninner som jeg føler at jeg må komme i blomstret kjole, blondesokker og lakksko til, fordi foreldrene helst ikke vil ha huset fullt av ungdommer, og da er det veldig mye mer avslappende å kunne dra til en du vet at hvis vi setter oss på rommet, så er vi på rommet og får være i fred og slappe av.

[Saeria]

Jeg synes reglene dine er veldig rimelige, Brunhilde.

[lille katt]

Sånn som du beskriver det tenker jeg ikke på det som "regler", men snarere en helt normal omgangsform mellom voksne folk . Det er da den naturligste ting i verden at man sier fra hvor man skal, hvorvidt man kommer hjem eller om man ikke skal ha middag, og at man hjelper til på huset på lik linje med de andre voksne i husstanden.

Endret 30. oktober 2008 av lille katt