Når pappa er slem...

[Gjest Anonymous]

... Jeg var i en vanskelig situasjon for to år siden, og er fremdeles i vanskelig situasjon selv om situasjonen er forandret, så jeg gjorde noe dumt, jeg ga faren omsorgen for mitt eldste barn. Jeg tenkte det skulle være en bedre løsning enn å ta kontakt med barnevern, men skjønner jo at jeg tok feil.

Faren til barnet mitt var slem mot meg, ikke voldelig,men en psykopat, det var han. Han var lite hjemme når barnet vårt var våken, han var egentlig ingen pappa da vi var gift, så jeg tenkte jo også at nå fikk han sjansen til å forstå at han hadde et barn. Han hadde før han gikk fra oss lovet meg at han skulle bli en bedre person, og at han skulle ta godt vare på sønnen vår, og han lovet meg haugevis av annet som han har brutt...

Han fikk seg ny familie, og gjorde det svært vanskelig for meg å se og snakke med sønnen min. Vi hadde ingen avtale, men jeg regnet med at de vanlige lover skulle gjelde(den samme avtalen som han fikk når han dro). Når jeg ringte var faren skikkelig sur, og som resultat ville ikke sønnen min snakke med meg i telefonen, og når jeg spurte om vi (jeg og datteren vår) kunne komme på kaffe besøk, hylte han(faren) i telefonen at jeg bare skulle holde meg unna, at om jeg ringte på skulle de ikke åpne døren. De sendte likevel sønnen min ned trappen, slik at jeg fikk være med ham.Jeg hadde jo håpet å se hans rom, og hilse på stemoren.

Jeg har fremdeles i dag ikke fått hilse på henne, jeg har likevel fått se henne på avstand, når de bringer eller henter, stiller de seg ut og kysser hverandre. :o

Så ringte jeg for et halvt år siden til skolen hans og spurte om hvordan det gikk med gutten, jeg fikk beskjed om at han trengte å snakke med en psykolog, han var deprimert. Jeg hørte at dette var fordi pappa var så streng med ham.... Hjertet mitt ble helt knust, og jeg ble deprimert selv. Så fant jeg ut at jeg måtte dra til østlandet for å overvåke situasjonen, og for å endelig få ting på papiret, når jeg skulle se ham og hvem som skulle betale. Han har god jobb, mens jeg har vært enslig forsørger, likevel er det jeg som har måttet punge ut om jeg ønsket å se ham. :evil:

Når jeg kom til østlandet, sa gutten min at han vil bo hos oss. Han spurte meg hvorfor pappa er så slem... Jeg har også måttet sitte og være vitne til at sønnen min blir psykisk terrorisert med at de blir så lei i seg hvis han ikke vil bo hos dem osv.. Jeg kjøpte nye sko til sønnen min for en måned siden, så kom gutten min hjem til meg og fortalte at pappa hadde sagt at de var jentesko... Jeg har så uttallige eksempler på slikt... Likevel når vi var på familievern kontoret og truet med rettsak, fikk jeg streng beskjed om at det skulle bli svært vanskelig for meg å få han tilbake nå som han har bodd der i to år, virker som om alle har glemt at jeg hadde nesten alene omsorgen for ham i 6 år?! Advokaten sa det samme... Jeg er så sliten, sønnen min har nå sagt at han likevel vil bli hos pappa... Hva skal jeg gjøre? Burde jeg ta opp kampen mot djevelen? Nå som sønnen min sier han likevel vil bli der, vet jeg ikke, har de gitt ham så dårlig samvittighet at han ikke tør å ville flytte, eller har situasjonen bedret seg for ham? Hvordan kan jeg bevise hvaslags menneske han er, det er jo ingen som tror på meg, bortsett fra en haug av mine nære venner som har vitnet det...

[ellapille]

Du har jo ikke mistet foeldreretten,så du kan vel forlange av skolen å få kopier av alt som vedrører din sønn.Alt som har vært og det som eventuelt kommer. Går han på sfo,så kontakter du dem.Så lenge det ikke ligger en rettslig kjennelse,så er jeg rimelig sikker på at du har krav på samme innsyn som faren.

Ta kontakt med barnevernet.Fortelle dem alt,fra begynnelsen av.Ikke legg skjul på noen ting. Skaff deg vitne hver gang du ringer til faren.

Ikke gi deg,dette vil du nok klare,men det vil ta tid. At gutten trenger psykolog er ikke til pluss for faren. Ta kontakt med alle mulige kontorer og innstanser som jobber med og for barn. Om nødvendig så går du til en advokat. Du vil sannsyneligvis få dekket utgiftene om inntekten din er liten.Faren til gutten tar ikke mye hensyn til at gutten har en søster han sjelden får se. Dette er psykisk terror mot et lite barn.

Du må gjøre alt som står i din makt og enda mer faktisk.Dette er en prosess som sikkert tar flere år,papirmølla her til lands jobber tregt.Dem skal ha dokumentasjon på alt,til og med hva du har på brødskiva føles det som noen ganger. Du må ikke gi opp,hører du det.Om du er sliten og nedbrutt,så får du tenke at det har du vært mange ganger før også,men du har overlevd hver gang.

LYKKE TIL.