Nettopp påvist diabetes

[DDuck]

Hei.

Jeg hadde et illebefinnende her om dagen og ble send til sykehus og fikk påvist Diabetes... De holder enda på med tester for å finne ut om det er type 1 eller 2...

Jeg bare lurer på om det er andre her som har diabetes og kansje har fått det i ung alder? Hvilker erfaringer har dere med å leve memd sykdommen i det daglige?

Jeg har utrolig mange spørsmål og tror det vil hjelpe å snakke med noen som er i samme situasjon som meg. Legene og sykepleierene pøser jo på med informasjon, men det er vanskelig å ta til seg alt på en gang...

Takk på forhånd for alle innspill

[Zzyzx]

Jeg har ikke sykdommen selv, men jeg har og har hatt flere venner som har, samt noen få familiemedlemmer. Det eneste du kan være helt sikker på er at det vil ta tid å finne en slags rytme. Dersom du har type 1, så kan det også hende du må prøve deg gjennom flere typer insulin før du finner noe som fungerer for deg.

Mamma fikk type 1 da hun var 40, nokså uvanlig i seg selv. De trodde lenge det var type 2, så hun regulerte med kosthold og ble tynn som ei flis. Etter hvert begynte hun med insulin, men det tok henne fem år å finne en type som fungerte for henne.

Det var kanskje ikke meg du ville høre fra, jeg vet ikke så mye om livet med diabetes, men jeg vet en god del om hvordan det påvirker folk rundt deg.

[Arkana]

Jeg har type 1 diabetes. Det var nok mest slitsomt de første ukene, med veldig hyppige målinger for å justere dosen og all informasjonen man fikk var temmelig overveldende. Nå føler jeg ikke at det påvirker hverdagen min på noen nevneverdig måte, annet enn at jeg måler blodsukkeret og tar insulin. Man lærer fort hvordan blodsukkeret påvirkes av det du spiser og hvor mye insulin du trenger ut fra måltidene. Det blir dermed etterhvert lettere å holde blodsukkeret i normalområdet uten for mye stress. Selv måler jeg ikke mer enn et par ganger om dagen og vet mer eller mindre av meg selv hvor mye insulin jeg trenger å ta hver gang. Så det som begynte med hyppige kjedelige målinger, ekstra insulindoser pga høyt blodsukker eller følinger pga for mye insulin blir relativt raskt en mye enklere affære.

Kostholdsmessig spiser jeg akkurat det jeg har lyst på, og det inkluderer sukkerholdige matvarer. Jeg bruker f.eks. ikke kunstige søtningsstoffer i matlaging, da tar jeg heller ekstra insulin mot at maten smaker bedre. Men dette er noe du må finne ut av selv. Det er ikke noe mål i seg selv å ta så lite insulin som mulig, husk at friske mennesker produserer jo akkurat den mengden insulin de trenger i forhold til det de spiser. Det eneste jeg holder meg fullstendig unna er sukkerholdige drikker, siden det øker blodsukkeret raskere enn sukkerholdig mat (fett, fiber o.l. gjør at blodsukkeret øker saktere, derfor er det f.eks. bedre å spise et eple enn å drikke tilsvarende mengde eplejuice).

Nå når jeg er gravid er det litt mer å passe på. Jeg må måle litt oftere og har justert insulindosene oppover litt og regner med det må mer til etterhvert. Hyppige kontroller på sykehuset er heller ikke av det morsomste, men det er heldigvis kun en kort periode i livet.

Vel, det var i allefall noen ord, så er det bare for deg å spørre hvis det er noe du lurer på.

[DDuck]

Tusen takk for svar begge to

Det er så mye nytt å sette seg inn i nå, at jeg vet jo egentlig ikke hvor jeg skal begynne. :dåne:

Men dere hadde mange kloke ord her Takk skal dere ha

Men Arkana? Nå når du er gravid.. måtte det planlegges med lege og sånt? Jeg har lest litt på nett og i brosjyrer og det høres jo ut som et helt ork å bli gravid jo?

Tar du insulin igjennom en sånn penn? De har satt meg på tabeletter nå til å begynne med for å se om det funker, men de hadde ikke noe særlig tro på at det kom til å funke...

[Arkana]

Men Arkana? Nå når du er gravid.. måtte det planlegges med lege og sånt? Jeg har lest litt på nett og i brosjyrer og det høres jo ut som et helt ork å bli gravid jo?

Tar du insulin igjennom en sånn penn? De har satt meg på tabeletter nå til å begynne med for å se om det funker, men de hadde ikke noe særlig tro på at det kom til å funke...

Jeg har hatt velregulert blodsukker siden jeg fikk diabetes, så jeg snakket aldri med legen om prøving og å bli gravid. Det er mange farer og komplikasjoner forbundet med å ha høyt langtidsblodsukker når man blir gravid, så det er helt klart sterkt anbefalt å ha det velregulert i forkant. Men bortsett fra å påse at blodsukkeret ditt er bra er det ikke noe spesielt en lege vil gjøre i forhold til en graviditet. Jeg leste også masse som tilsa at det var et ork å gå gravid med diabetes, og må bare si at ingenting av det jeg har lest har passet på meg så langt. F.eks. at insulinbehovet går kraftig ned i begynnelsen og man får mange følinger, det hadde jeg aldri. Rundt halvveis i svangerskapet begynner insulinbehovet å øke og vil fortsette å øke helt til slutten. For noen skjer den økningen ganske bratt og de må kanskje tredoble dosene sine innen svangerskapet er over, for andre er det knapt merkbart. Jeg har så langt tilhørt de sistnevnte. Mitt insulinbehov begynte ikke å øke før rundt uke 29-29. Jeg er nå 34 uker og bruker bare noen få enheter mer, så dette har vært lite stress. Det betyr selvsagt ikke at ikke mange har mye større problemer med insulinreguleringen, men det er altså fullt mulig å ha et normalt og problemfritt svangerskap selv med diabetes.

Det mest slitsomme er i grunnen å ha kontroll annenhver uke (begynner med hver uke nå). Da er det først blodprøver, så jordmortime og til slutt indremedisiner. Fra uke 24 er det ultralyd med vekstestimering av fosteret hver fjerde uke, da er det altså en post til etter indremedisineren, så det kan fort bli lange dager. De følger tett med på bl.a. svangerskapsforgiftning, som det er økt sjanse for å få med diabetes, og også hvor stort barnet er. Det er også en generell regel om at man ikke får gå over termin, da blir man igangsatt om barnet ikke har kommet av seg selv. Da jeg først fikk diabetes fikk jeg en brosjyre om svangerskap hvor det stod at 50% må ta keisersnitt, noe som gjorde meg ganske nervøs. Det var i allefall ubegrunnet, for både lege og jordmor hevet øyenbrynene ganske kjapt og sa at det stemmer overhodet ikke og sannheten var nærmere 25%.

Jeg bruker insulinpenner ja. Du kan også bruke pumpe (mitt inntrykk er at de gjerne venter litt med det til du har fått blitt kjent med diabetesen din først) som da sender små doser hurtigvirkende insulin jevnt gjennom døgnet og så setter du ekstra når du skal spise, mens med penn setter du selv langtidsvirkende to ganger i døgnet (som holder blodsukkeret jevnt gjennom døgnet) og hurtigvirkende når du spiser. Tabletter er brukt for type 2 (Dette er ikke insulin, men en annen form for blodsukkerregulerende. Insulin tåler nemlig ikke magesyre, hvilket er grunnen til at man setter det som sprøyter og ikke kan ta tabletter.), men med type 2 har man jo en del insulinproduksjon igjen så det vil fort vise seg om dette hjelper deg eller ikke.

Dette ble visst litt langt igjen, men det er jo nok å si om emnet.

[DDuck]

Takk Jeg skjønte litt mer av dette

Jeg vet ikke hvor lang tid det tar nå før at tabletten normalt vis skal funke, men den har ikke gidd noe virkning enda.. Men jeg starter med veldig liten dose pga at pillene er irriterende for mage og tarm systemet så jeg må gradvis vennes på det... Og måle blodsukker ofte..

litt av en omstilling nå altså :dåne:

Var du gammel når du fikk diagnosen? Fikk du type1 diagnosen med en gang, eller vinglet de?

[Arkana]

Jeg vet ikke akkurat hvilke tabletter du har, men jeg går ut fra det er noe lignende med metformin som skal hjelpe kroppen å bruke det insulinet du allerede har, så hvis du har lite/ingenting (selv med type 1 er man ikke på null sånn med en gang) vil de jo ikke ha noen virkning. Hvor lang tid det tar før man merker bedring vet jeg ikke. Insulin virker jo veldig raskt i motsetning.

Det er faktisk ikke mer enn to år siden jeg fikk diagnosen (da var jeg altså 28), så jeg er vel ikke akkurat veteran riktig ennå. Jeg merket i grunnen lite (eller ble så vant til symptomene at de ble en del av hverdagen) før jeg en morgen våknet og var kvalm og kastet opp hele dagen. Da hadde mannen min vært i utlandet og fått med seg matforgiftning noen dager før, så vi regnet med han hadde smittet meg. Da jeg senere på kvelden begynte å hyperventilere og få problemer med å puste skjønte vi at det var noe annet. Så jeg ble sendt til sykehus hvor de bl.a. målte blodsukkeret mitt til 47 og jeg hadde en alvorlig ketoacidose (en syreforgiftning pga for mye sukker i blodet). Det hadde gått så langt at jeg havnet i koma dagen etter, så det var ganske dramatisk. Dette er det type 1-diabetikere døde av før insulinen kom. Ketoacidose skjer veldig sjelden hos type 2-diabetikere, så da var det jo allerede en sterk mistanke om hvilken type jeg hadde og det ble bekreftet ut fra prøver noen dager senere. Tenker jeg tilbake litt tror jeg vi kan fastslå at jeg hadde diabetes i allefall et år før det ble oppdaget. Det er utrolig skummelt å tenke på hvor fort det plutselig gikk nedover, og med den opplevelsen i minnet kan jeg i allefall garantere at det aldri kommer til å skje at jeg lar blodsukkeret gå ukontrollert.

Det er en stor omstilling, helt klart. Men som sagt føles det aller mest overveldende i begynnelsen, og så blir det en rutine og ikke minst trenger du etterhvert ikke måle blodsukkeret så ofte. Type 1 og type 2 er jo ganske annerledes, også når det gjelder hverdagen. Siden man gjerne ikke begynner rett på insulin med type 2 må blodsukkeret reguleres gjennom kosten. Det kan nok føles veldig slitsomt for mange. Alle forstår at rent sukker ikke er bra, men det er ikke alle som før de fikk diabetes tenkte over hvor mye karbohydrater det er i f.eks. poteter og pasta, eller at man med type 2 diabetes bør begrense inntaket av frukt. Juice er jo f.eks. sunt og inneholder mange vitaminer, men med tanke på hvor mange frukter man trenger å presse for et lite glass juice er det vanvittige mengder sukker i juice. Det er en sunnere type sukker enn raffinert sukker, men med diabetes betyr det så lite fordi det øker blodsukkeret akkurat like mye som om du skulle drikke en tilsvarende mengde cola. Med type 1 er man mye friere i forhold til maten man spiser. Selvsagt bør man jo spise sunt da også (det bør vel egentlig alle), men man trenger ikke tenke karbohydrater på samme måte fordi man tar den insulinmengden man trenger for det man spiser.

[DDuck]

Ojj det var dramatisk

Her ble det oppdaget helt tilfeldig egentlig.. Jeg har hatt influensa nå siden begynnelsen av forrige uke, og når jeg skullle på jobb tirsdagsmorgen så falt jeg om utenfor senteret jeg jobber på.. Da ble jeg hentet i ambulanse og de målte meg der og fant ut at blodsukkeret var for høyt, og det fortsatte bare å stige... De satte 8 enheter insulin på meg før det begynte å virke... De konkluderte med at besvimingen kom som et resultat av at jeg var dehydrert av diabetesen jeg ikke viste jeg hadde.. Den mener de er blitt utløst av influensa.. Type 1 kan bli utløst av det hvis man har genene i kroppen for å få det.. Men som sagt har de jo enda ikke bestemt seg for om jeg har type 1 eller 2...

Jeg går på tabletter som heter Metformin Det jeg tok i går har ihvertfall ingen virkning så jeg får se om det blir noe bedre med det jeg tar i dag