7-åring utrøstelig.

[Gjest Fortvilet]

For ett år siden fikk min datter sin egen katt, som hun har passet på som en hønemor siden dag 1. Disse to utviklet et helt spesielt forhold. Det første katten gjorde hver morgen var å vekke henne, hun fulgte etter henne som en skygge til venninner osv. Vi ble enige om at katten skulle få ett kull kattunger før hun ble sterilisert, og lykken var stor da det viste seg for en måned siden at hun var drektig. Vi ventet og ventet. Vi var elleville da hun fødte tre kattunger for snart tre uker siden. Den ene kattungen klarte seg ikke, og vi sørget over den, men var glade for at de to andre hadde det bra. Fredag kveld tok pus en tur ut. Det var den siste gangen vi så henne i livet. Vi ropte og ropte, men ingen pusemor kom... Utpå dagen, lørdag, fikk vi tak i morsmelkerstatning til de små ungene hennes, og strevde med å få de til å spise. Det ringte på og en mann sto der med ett trist uttrykk i ansiktet, og jeg visste hva han skulle si: Han hadde funnet katten vår. Hun lå i veikanten rett utenfor hagen, påkjørt, skjult av høyt gress. Jeg trodde hjerte mitt skulle eksplodere av smerte og fortvilelse over hvordan jeg visste min datter ville ta dette. Jeg fikk summet meg og fortalte henne det så varsomt jeg kunne. Vi hadde begravelse i hagen, hun skrev brev, plukket blomster mens hun gråt og gråt. Hun valgte å se den døde katten sin og satt sammen med den til hun selv sa i fra at hun var klar til å grave over den.Hver kveld sliter hun med savnet etter sin elskede katt. Hun gråter og gråter til hun omsider sovner utmattet ved 22-tiden, og våkner sliten dagen etter.

Hun sier hun skulle ønske hun var død slik at hun og katten kunne vært sammen i himmelen...

Vi har funnet surrogatmor til kattungene, og skal få de hjem når de er klare til det.

Er det noen som har noen gode råd til en fortvilet mor

Har noen erfaringer med slike ting som dette?

:cry:

[Gjest Tiit]

Å, dette var en trist historie! Det er utrolig vondt når barna våre møter livets alvor, og det er ingenting vi kan gjøre for å skjerme dem fra det.... Føler med deg og jenta di!

Det høres ut som om dere har taklet det fint, med å ha begravelse, sett den, og gitt henne tid og rom for å virkelig ta ut sorgen... Det er jo slik det må være, tror jeg. Det er da man kjenner at man virkelig lever; når kjærligheten får være sterk, og dermed også sorgen og savnet etter den vi var så glad i. Det er det som er så vondt med å ha kjæledyr; de lever noen år, og så må man regne med å oppleve tap/sykdom på ulike triste eller dramatiske vis.

Voksne og barn er igrunnen ikke så ulike da, egentlig. Og har vel noe av de samme behov når slikt skjer. Man får ta tiden til hjelp, ta imot omsorg fra de som står nær, og vokse på livets erfaringer. "Det du ikke dør av, vokser du på." Det gjelder også for en liten 7 åring. Vet ikke hvor lenge jenta di har sørget over katten, men tror det kan være vanskelig å si noe om hvor lenge det er "normalt" å sørge så intens. Barn går inn og ut av sorga si. De lever mer i nuet, og kan se ut som om alt er glemt mens de leker ivei med andre ting. Så kommer bølgen av sorg over dem, og da er de tilbake igjen. Kanskje har hun en slik "bølge" når kvelden kommer. Bare vær hos henne, og trøst henne.

MIn jente på 6 mistet nettopp oldemor, min bestemor. Hun syntes det var veldig trist. Og plutselig hun sitter med noe helt annet, kommer de triste tankene tilbake. Da kan hun gråte og være lei seg ei stund, og så er det over for den gangen. Det er slik det er. Barna må få aksept for at det er OK å føle akkurat som de gjør, og at tårer er lov (bra!)

Lykke til! Håper hun blir glad i de nye kattungen når de vokser til.

[Gjest Fortvilet]

Takk for de trøstende ordene. Det gjør godt å få dette ut litt, for datteren min orker ikke snakke om katten, utenom på kvelden, men da er hun veldig oppslukt i sin sorg. Jeg prøver å fokusere på kattungene vi snart får hjem, men for tiden har hun liten tro på at de blir like fine som mammaen deres. Tror nok også at hun med tiden takler dette bedre og bedre, men akkurat nå er det ille, fordi det går utover skolen og humøret hennes fordi hun er sliten av for lite søvn i flere dager.

Dette skjedde i pinsen, så det har jo ikke gått så lang tid ennå.

Problemet mitt ,da jeg fant katten, var om jeg skulle spare henne for dette, eller la henne få ta avskjed og bearbeide sorgen. Akkurat nå skulle jeg nesten ønske at jeg valgte å spare henne for denne opplevelsen, men det hadde blitt helt forferdelig å høre henne rope på katten dag etter dag, og vite selv at den var død. Jeg var jo også veldig glad i denne pusen...

Hilsen fortvilet

[Gjest Tiit]

Hei igjen. Ja, det er vondt å miste noen man er glad i. Og så er det så vondt å stå som mamma og se at den man er mest glad i har det så vondt. Men, jeg vil nå bare si igjen at jeg mener du har gjort det riktige. Å la henne få vite hva som har skjedd, og få ta avskjed med katten, og så få sørge. Det er jo synd at det går ut over søvnen og skolen, men det vil lempe seg til etterhvert. Tiden legger en demper på smerten, og hverdagen tar over litt etter litt. Slik er det for oss voksne, og slik er det for barn også....

Jeg tror det som datteren din går gjennom legger et godt grunnlag for henne til å kunne forstå andres smerte. Det er en lærdom i å gå gjennom sorgprosesser, og ikke "hoppe over" det vonde. Livet består av både godt og vondt for oss alle. Godt at hun har en god og forstandig mamma som deg!! Lykke til videre.

[snuppedilla]

synes du gjør det riktig hele veien jeg. jeg og datteren min på snart 7 år, har stort sett alltid hatt dyr og noen må jo vi miste pga sykdom ulykker og alderdom... har hun ikke vært hjemme så har jeg lagt det elskede lille dyret i fryseren og fortalt henne hva som har skjedd for deretter vise henne dyret og ta farvel sammen før vi begraver det... vi har også grått våre tårer mens lille lukaskaninen vår døde på senga mi og jeg og datteren min satt rundt den og strøk den på pelsen... verdien i slike opplevelser er uvurderlig og du gir ditt barn et vidt spekter i livets opplevelser og følelser omkring slike vanskelig ting...

om din datter ønsker en ny venn etterhvert så ta henne med til dyrebskyttelsen, der kan hun hilse på mange og finne tonen med en spesiell en:) hennes omsorg og kjærlighet for et annet levende individ er verdifullt og må brukes:)

mener ikke dette for å bøte eller erstatte grunnen til deres sorg. men det er fin måte å fortsette bearbeidelsen:)

Både du og din datter virker kloke og levende oppi i livet.. la dette komme andre tilgode:)

Lykketil videre :D

[Gjest Anonymous]

Kjære deg!

Selv om dette var en utrolig trist historie, så viser det virkelig at datteren din tross alt er "voksen", at hun kan sørge over en katt er ingen selvfølge faktisk. Jeg er en dyrevenn og har nettopp funnet en kattunge i marka, kastet vekk og forlatt, da jeg har hund blir dette vanskelig, men vi har valgt å beholde kattungen pga en tøff start i livet pga menneskenes mangel på empati. Det jeg vil si at både du og datteren din takler dette på en flott måte, hun sørger over sin gode venn, det vil hun vokse på. La henne få sørge og bruke den tiden hun trenger, snakk om katten og trekk fram alle de gode sidene til katten, det går faktisk an å le litt oppi sorgen også. Hadde det bare vært flere av dere. Flott også med begravelse, da kan hun jo stelle graven når hun føler for det. Ønsker dere lykke til videre i sorgen, det er forferdelig tungt nå, men om en stund vil nok datteren din huske tilbake på sine år med pusen som noe positivt. Klem fra meg :kgblunk:

[L@dy]

:o Det minner meg om når "min" katt ble påkjørt for mange år siden. Jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men det var en nabo gutt som kom springende for å fortelle at den var påkjørt. Og vår katt hadde også fått kattunger. Jeg husker hvor utrolig lei meg jeg var, og vi hadde en flott begravelse i hagen. Pyntet med utrolig mye blomster. Min far måtte ta bilde av det. :D

Nå var våre kattunger litt større enn deres så jeg hadde liksom noen å trøste meg med. Vi beholdt den ene når kattemor var død. Jeg ble enda mer knyttet til den, siden den ikke lenger hadde en mamma og jeg måtte jo trøste den.

Har dere mulighet til å besøke kattungene i perioden de er hos surrogatmor?