Føler meg tilsidesatt av kjæresten min som prioriterer kompisen

[Gjest *Karoline]

Dette skriver jeg vel bare for å få luftet ut noe frustrasjon..

Beklager, det ble langt.

Jeg, jente 25 år, har vært sammen med en gutt 26 år i et år.

Vi har hatt det veldig bra hele tiden. Selvfølgelig med noen diskusjoner i blant, men det har aldri vært noen krangling.

Min kjæreste bor sammen med en kompis, han også 26 år.

De har bodd sammen i litt over et år.

Hans kompis er singel og har heller aldri hatt noen kjæreste.

I begynnelsen av forholdet var jeg litt usikker på/ og lei meg fordi hver gang vi skulle finne på noe, så ble liksom denne kopisen med.

Min kjæreste forklarte dette med at hans kompis var mye alene, og han synes at det var hans "rolle" og ta litt vare på ham.

Jeg stusset vel litt over dette, men denne kompisen var hyggelig og snill. Og vi har funnet på mye morro sammen alle sammen.

Skal legge til at sex livet til meg og kjæresten er ganske labert. Han sier i perioder at han ikke orker og ha sex. Vi har snakket om det, og han unskylder seg med at det er mye å gjøre på jobben osv.

Han sier også at han har lite erfaring med jenter, har vært sammen med noen jenter før meg, men ikke så langvarige forhold.

Jeg tror kanskje han sliter med prestasjons angst. Men.. hva vet jeg.

Det vil han nemlig ikke snakke om.

Den siste tiden har forholdet vårt blitt ganske alvorlig. Vi bor på et lite sted, så det ble ganske naturlig at vi møtte hverandres foreldre tidlig. For alle kjenner alle her. Dette har gått fint. Og nå har vi også begynt å snakke om å flytte sammen, dvs. finne en leilighet å leie.

Men, så sier han plutselig. Han er usikker på denne kompisen. Han har dårlig samvittighet for å la ham bo alene.

Han fleiper med at "kanskje vi kunne finne et sted å bo, hvor han kompisen kan bo rett ved siden av også".

Jeg har sagt klart ifra at det vil jeg ikke. Det synes jeg blir feil

Jeg vet helt ærlig ikke om han tuller, eller mener dette?

Jeg har så dårlig magefølelse på denne kompisen. Det er noe med ham som ikke helt stemmer. Jeg har tenkt på det flere ganger ang homofili, men slått det i fra meg når jeg hører hvordan de snakker sammen. om f.eks jenter.

Jeg tror ikke min kjæreste er homofil, men det er noe rart.

i tillegg så trener de sammen 3 dager i uken. Det synes jeg er flott, for jeg er også aktiv og trener mye. Men når jeg har spurt om å få bli med en gang, så får jeg beskjed om at dette er gutte tid, og det passer ikke.

Kjæresten min er verdens snilleste gutt. Og jeg stoler helt og holdent på ham, samtidig så føler jeg at noe er galt.

Har noen noen tanker de vil dele med meg?

Jeg føler meg litt fortvilet og frustrert over alt sammen.

[Gjest Gjest]

Ut i fra det du skriver her tenker jeg at du har en veldig snill kjæreste som er flink til å ta vare på kompisen sin og som tydeligvis bryr seg veldig mye om ham. Nære kompisforhold hvor man fler ansvar for å ta vare på hverandre forekommer alt for skjelden og jeg syntes det er fint å lese.

Kanskje er det det at dette faktisk forekommer alt fors kjelden, som jeg sier, som gjør at du stusser litt? Kanskje er vi ikke nok vant til en slik omsorg mellom gutter?

Er det ikke fint at de har treningstiden sammen som en guttegreie i stedet for at de har guttekvelder, gutteturer på byen etc. for å pleie guttetingene? Jeg tenker at man må ha respekt for at gutter har behov for å ha litt guttetid, og litt bare vennskapstid. Det at denne blir brukt på en konstrukiv måte er jo bare flott.

Om å flytte å finne en plass litt i nærheten av denne kompisen... Vi har selv en kompis som vi nok kommer til å flytte i nærheten av, om mulig, når vi skal kjøpe oss leilighet. Han er nesten medregnet som en tredje part i vår lille familie. Dette fordi vennskapsforholdet er så nært og for oss faller helt naturlig. Vi har alle tre fått dette nære vennskapet til tross for at han startet som en kompis av meg alene. Så i seg selv mener jeg at dette ikke nædvendigvis er så rart.

Så ut i fra det du skriver her finner jeg ikke grunnlag for din bekymring. Det er klart at du nok ikke her har fått frem alle aspektene like godt, men gjorde et utvalg. Men det kan likevel være greit å få tilbakemelding på at det du beskriver her ikke behøver å bety at noe annet enn at du har en veldig snill og omtenksom kjæreste som er veldig glad i kompisen sin.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i innlegget ditt!

Jeg har nelig nesten de samme problemene selv, bortsett fra at min kjæreste ikke bor sammen med kompisen, men de gjør ting sammen HELE tiden, og noen ganger føler jeg at det er DE som er i et forhold

Men tilbake til din situasjon... jeg synes det høres bra ut at kjæresten din føler ansvar for kompisen sin. Det kan jo hende at kompisen har problemer, som du ikke vet om, depresjon, selvmordstanker, blitt misbrukt som barn, eller noe, og at kjæresten din vet om dette og er bekymret for han?

Men har du prøvd å snakke med han om det? Kan jo hende han mente at han vil ha kompisen vegg i vegg, men hvis du føler deg ukomfortabel med det er det helt forståelig, og du kan jo si at du ikke orker det, men dere kan besøke hverandre ofte? Det går ikke å være 3 stk i et forhold, I would know

[Gjest kveruline]

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i innlegget ditt!

Jeg har nelig nesten de samme problemene selv, bortsett fra at min kjæreste ikke bor sammen med kompisen, men de gjør ting sammen HELE tiden, og noen ganger føler jeg at det er DE som er i et forhold

Men tilbake til din situasjon... jeg synes det høres bra ut at kjæresten din føler ansvar for kompisen sin. Det kan jo hende at kompisen har problemer, som du ikke vet om, depresjon, selvmordstanker, blitt misbrukt som barn, eller noe, og at kjæresten din vet om dette og er bekymret for han?

Men har du prøvd å snakke med han om det? Kan jo hende han mente at han vil ha kompisen vegg i vegg, men hvis du føler deg ukomfortabel med det er det helt forståelig, og du kan jo si at du ikke orker det, men dere kan besøke hverandre ofte? Det går ikke å være 3 stk i et forhold, I would know

Stikkord: Polyamory (men det var totalt utenfor tråden, og jeg vet det )

[Rosalie]

Hva er egentlig problemet? At kjæresten din faktisk er en god venn?

[Gjest *Karoline]

Takk til alle som har svart

jeg vet det ikke er noen enkel løsning på dette. Det er mest meg som lufter ut litt frustrasjoner.

Min kjæreste er verdens snilleste gutt, og jeg tenker vel at han bare vil at kompisen også skal ha det godt. Jeg vet at han bryr seg om alle rundt seg.

Jeg er som sagt tidligere litt bekymret for dette å flytte sammen med ham, spesiellt når kompisen da mulig skal være med. Det er for meg utenkelig å bo sammen med dem begge to.

Dette har vi snakket om. Da svarer han alltid litt forsiktig med "vi får se". Jeg føler nå at han ikke vil såre noen.

Han er som sagt tidligere, verdens snilleste gutt.

Og jeg tørr ikke si noe heller, for jeg er redd for at om jeg presser ham så vil han velge kompisen over meg.

Nå har det eskalert litt fordi vi har snakket om å flytte sammen, og både familie og venner spør om når. Jeg føler meg alltid så dum når jeg svarer at jeg ikke vet.

[Gjest Gjest]

Jeg tror mye av dette egentlig ikke er, eller bør være et problem. Det er fint at samboern din er en god venn og har et godt og nært vennskap, og at de finner på mye sammen. Men noen ganger kan venner få ta litt vel mye plass, eller det kan være vanskelig å se hvor det er fornuftig å sette grensene når man skal ta hensyn til både seg selv, kjæreste/familie og kanskje også vennen - dere er tross alt voksne mennesker som bør tenke på å være selvstendige, ikke flytte rundt sammen med barndomsvennen, liksom. Ikke som et utgangspunkt i hvert fall. Det jeg tenker er at kanskje denne vennen ubevisst lener seg litt på at kjæresten din alltid er der, er den som tar initiativ o.l, og at kjæresten din har gått inn i en slags omsorgsrolle uten å tenke over det. Om det fortsetter sånn over tid tror jeg ikke det er bra for noen av dem. Nå mener jeg selvsagt ikke alt hele vennskapet er basert på feil og usunne ting, ikke i det hele tatt! Men jeg mener det er unødvendig å skulle ha med seg venner på flyttelasset. Slik jeg skjønner det bor dere uansett på samme sted/i samme by/bygd - det må da holde? Jeg synes nok dere (kjæresten din) bør klare å se etter leilighet uten å ta hensyn til om det er en ledig hybel over gangen eller ekstra rom til kompisen, så får han heller flytte nærmere etter hvert om han vil. Men så kan det vel også hende han kvier seg litt for den overgangen det er å flytte sammen med deg og ut av "ungkarsboligen" - forandring er skummelt og det er lettere å lene seg mot det trygge og kjente.

Det kan ellers være det samme om kameraten er homofil eller ikke, vel? Samboern min har et par gode kamerater som alltid har vært single. De dyrker kanskje gutteinteressene og har fritid i større grad enn de vennene som etter hvert har fått karriere, kone og barn, jeg tror det er derfor samboern min liker å være sammen med dem - og derfor vennskapene blir litt "annerledes".

[Jade]

Homofil eller ikke. Jeg tror typen din bekymrer seg uten grunn. Kompisen er 26 år gammel. Han klarer helt fint å bo alene. Han klarer også å sitte hjemme en kveld eller to uten selskap. Man er ikke ensom av den grunn.

Hvor lenge har typen din tenkt å "passe på" kompisen sin? Til han blir 50? 60? 70? Hvis han er så avhengig av typen din, så trenger han ikke dette. Da trenger han en wake-up-call, og et spark bak.

At typen din synes det er gøy å bo sammen med kompisen sin og gjøre kompisting er en ting, men da må han ikke skylde på at kompisen "trenger han". Er han ikke klar for å gi slipp på ungkarsboligen, så får han være mann nok til å innrømme det.

Akkurat som typen din trenger noen kvelder uten deg (trening med kompisen sin), så bør du kunne forlange noen kvelder uten kompisen, uten at kompisen lider noe nød av den grunn. Hvis kompisen ikke klarer å være alene uten å "være ensom", så får han selv skaffe seg flere venner. Når man nærmer seg 30, kan man ikke forvente at kompisen kan "komme ut og leke" hver dag.

Endret 22. oktober 2008 av Jade