Jeg er verdens dårligste kjæreste...

[Gjest Gjest_Matilda_*]

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal begynne, for jeg vet ikke om det er kjæresten min, jeg selv eller forholdet vårt som er problemet. Men vi har altså vært sammen i snart to år, og han er en utrolig fin gutt. Han er snill, kjekk, morsom, ambisiøs og interessant å prate med. Likevel er jeg i perioder utrolig misfornøyd med han og lar han få gjennomgå for absolutt alt. På tross av dette gjør jeg det ikke slutt, fordi jeg innerst inne elsker han og vet at jeg ikke kan finne noen særlig mye bedre gutt enn han.

Så til meg: Jeg er generelt en ganske hissig person, som har store humørsvingninger og har lett for å komme i konflikt med folk. Jeg har et veldig intenst følelsesliv, og kan fort "hate" noen fordi jeg mener at de har gjort meg urett. Også forholdet til samboeren min er intenst, enten elsker jeg han veldig høyt (med en deilig, overveldende følelse, der jeg har lyst til å være nær han hele tiden og fortelle han akkurat hvor mye han betyr for meg) eller så nærmest hater jeg han, og føler nesten avsky for alt ved han. Jeg er veldig nærtagende, og er rask med å avvise han og nærmest overse han hvis jeg mener at han har behandlet meg dårlig.

Om samboeren min: Han er en ekstremt snill person med et stort hjerte og veldig mye kjærlighet og omsorg i seg. Og dette er også noe av grunnen til at det gjør meg så vondt at jeg i perioder behandler han så dårlig- han fortjener så mye bedre. Men likevel kan jeg i perioder irritere meg voldsomt over noen sider ved han. For eksempel kan det plutselig begynne å irritere meg grenseløst at han ikke har tatt noen utdanning etter videregående- selv har jeg seks års universitetsutdanning. Det kan også irritere meg at han ikke leser skjønnlitteratur eller at han ikke følger like godt med i politikken som det jeg kunne ønske at han gjorde. Jeg kaller han ofte dum, selv om han absolutt ikke er dum, og på mange områder vet han mye mer enn meg. Jeg tvang han også en gang til å ta en iq-test selv om han egentlig ikke gadd- og han scoret likt som meg. Ofte kan jeg irritere meg over at han stiller dumme spørsmål i forsamlinger, og kommenterer det noen ganger også (sier f.eks. "er du helt dum eller???") Etterpå innser jeg imidlertid at spørsmålet hans nok ikke var så dumt som jeg først mente.

Forholdet vårt: Når vi har det fint sammen (=når jeg er blid, glad og fornøyd, og ikke den bitchy siden av meg kommer frem) har vi det helt fantastisk. Han kysser og klemmer på meg hver dag, forteller meg hver dag hvor mye han elsker meg, og jeg gjør det samme til han. Vi kan le sammen av de mest fjollete ting, og ha fine, dype samtaler og diskusjoner. Når den slemme siden av meg kommer frem, blir jeg en heks, alle samtaler ender i krangel og jeg avviser alle forsøk på kontakt fra samboeren. Da ser jeg på meg selv som unik, penere og smartere enn samboeren min, og føler at det er bortkastet av meg å bruke opp livet mitt på han... Jeg er ekstremt opptatt av hva andre mener om han og det betyr sykelig mye for meg hvordan andre oppfatter oss og forholdet vårt. Hvis han sier eller gjør noe jeg tror at andre kanskje kan synes er dumt eller rart, blir jeg fryktelig sint på han. Når jeg er i "bitch-modus" greier jeg overhode ikke skjerpe meg, da renner det uansett over for meg.

Tilleggsopplysninger: Jeg er 28 år (ja, jeg vet at det sikkert er vanskelig å tro- virker mer som en trassig 14-åring med de problemene jeg har), har gått litt i terapi for disse problemene, men følte at det ikke hjalp, og jeg har hatt andre langvarige forhold tidligere der vi har hatt akkurat de samme problemene. Men da har det tilslutt endt med at jeg har gjort det slutt fordi jeg ikke har orket mer, og kjæresten ikke har vært like forståelsesfull som han jeg er sammen med nå.

Tusen takk til alle som har giddet å lese så langt, jeg vil gjerne ha tilbakemeldinger på om noen har opplevd noe lignende som meg, om noen har noen tips til hvordan man kan løse slike problemer (har tenkt på f.eks. sinnemestringskurs) eller generelt andre innspill og tanker som kommer opp etter å ha lest dette... (Vet at sikkert mange av dere vil bli sinte på meg fordi jeg er bitchen og behandler han så dårlig- men jeg sliter jo med dette, jeg har det vondt og er ulykkelig inni meg fordi jeg er sånn...)

[Lissi]

Det som slår meg er at du trenger terapi, MASSE.

Du har totalt misforstått hva som er viktig her i livet. Tenk om noe skjedde samboeren din og du har behandlet han på dette viset?

Det slår meg kanskje at du er psykopat? Som må tråkke ned på han for å hevde deg selv?

Det er harde ord, men det er et ærlig innlegg du har skrevet med mye selvinnsikt. Jeg syns synd på deg også fordi det virker som du ikke kan noe for din oppførsel? Du klarer ikke kontrollere det. Å si er du helt dum eller? Ovenfor andre slår nok mest tilbake på deg, selv om du tror det er en måte å hevde deg på?

Om du er så opptatt av utdannelse så burde du kanskje funnet deg en mann som var like utdannet som deg?

Jeg håper virkelig ikke du opplever en stor krise i livet ditt, eller jo, kanskje det er hva som skal til for at du våkner opp og begynner bruke tiden din på noe fornuftig. Å alltid havne i konflikter, handler også mye om arroganse og din måte å se ting på! Jeg tror terapi vil hjelpe deg, samt et kurs hvor du får kontroll på temperementet ditt.

Lykke til, jeg håper du gjør noe med dette slik at din samboer får den dama han fortjener

[Gjest Gjest_sinnataggen_*]

Dette var som å lese om meg selv.

Jeg er akkuratt like hissig som deg men jeg hater svært sjeldent folk.

Men jeg tror nok at jeg oppfører meg slik som jeg gjør for og få litt drama i hverdagen, heldigvis for meg er han utrolig tolmodig og forståelsesfull.

Jeg har selv prøvd mange ganger og ta meg sammen det varer i ca 2 sek så er det på an igjen. Men jeg frykter det at hvis vi ikke klarer og ta oss i sammen så ender vi opp som noen sure ensome gamle damer.

Jeg har en avtale med min mann at hvis jeg blir for urimelig så har han sin fulle rett til og forlate huset og ta seg en lufte tur til han orker komme hjem igjen så vi kan snakke om det stille og rolig.

Jeg har spurt han va som gjør at han orker være sammen med meg når jeg kan ha så store humørsvingninger og han sier da at han elsker meg og at det aldri er noe vondt imeg. Men jeg forteller han heller ikke at han er dum er bare det at jeg har så sykt kort lunte.

Vi må rett og slett bare ta oss kraftig sammen og takke høyere makter for at vi har så snille og gode menn:)

[Lilith]

Jeg kjenner meg også igjen her

Først av alt: Du er IKKE psykopat! Ingen psykopat har en slik selvinnsikt som du viser her, og bryr seg sånn som du gjør.

Jeg har gått til en coach for å finne ut av en del av de issues som jeg sliter med, og oppdaget mye i fortiden min som jeg ikke tidligere har dvelet ved, men som jeg ser har en innvirkning på mitt reaksjonsmønster i dag. Jeg føler at det har hjulpet meg til å forstå hvorfor jeg gjør som jeg gjør, men jeg sliter fremdeles med å kontrollere sinnet mitt når det renner over for meg og jeg faller fort tilbake til gamle uvaner i stedet for å løse problemene konstruktivt.

For meg ligger nok mye av løsningen i å kommunisere bedre, og å lære å fortelle om mine behov i tide, sånn at kjæresten min har mulighet til å møte meg der jeg er. Jeg er fæl til å brygge på ting og bite ting i meg til de blir altfor store, og da renner det over med bitchyness og styggedom.

Terapi kan være kjekt for å finne ut av hvorfor og kanskje løse opp i noen gamle floker, men ellers er jeg nok enig med sinnataggen om at vi rett og slett på skjerpe oss og telle til ti før vi slenger med leppa. Lettere sagt enn gjort, I know ...

[Gjest Gjest]

Jeg oppfører meg helt likens!! En som er spykopat trenger ikke å være så sterk blendet av det at man ikke har innsykt i seg selv. Jeg regner meg selv som at jeg har noen psykopatiske trekk... Men jeg tørr ikke å si det til psykologen.. redd for hva han vil si:( Jeg vet kanskje det høres rar u, men er du sikker på at du ikke lid av dårig selvtillit, og at du er usikker på forholdet, og at du tester kjæresten din ved din væremåte.. For når du oppfører deg slik... vinn du ikke alltid? Og du får en bekreftelse på at kjresten din vil være sammen med deg?

[waco]

Slapp av, alle har psykopatiske trekk. Men det er ikke alle som har selvinnsikt slik som trådstarter.

Når du har gjort dårlige ting mot samboeren din, er det for eksempel å ruse deg og være utro?

[Lilith]

Her er noen kjennetegn på psykopati. Du kan jo se om du kjenner deg igjen, men jeg synes ikke det høres ut som deg, basert på det lille du skriver

[Lissi]

Ja det er sant! En psykopat har ikke selvinnsikt eller denne evnen til å innrømme feil. Godt poeng!

Ser ut som det er mange som sliter med sånne ting, og jeg vil også tro at det ligger noe bak? At man sliter med noe? Noe i oppveksten som kan ha satt seg i kroppen som sinne? Dårlig selvtillit? Mindreverdikomplekser?

Høres uansett vondt ut. De gangene jeg har vært urimelig mot min kjære så virker det nesten som jeg har mer vondt for det jeg har gjort og sagt enn han.

Ingen unnskyldning uansett.

Man bør elske hverandre som om hver dag kan være den siste.

[Gjest Gjest_Ole_*]

Jeg har vært sammen med en kvinne som er akkurat slik du beskriver deg selv i 1 1/2 års tid. Hver gang jeg ikke er enig med henne eller vi ser ulikt på løsninger sier hun at vi ikke kan kommunisere og da har ikke forholdet noen fremtid.

Hun trekker tilbake kjærligheten ved hver eneste uenighet. Hun forteller videre at hun aldri har hatt problemer med dette i andre forhold, da spør jo jeg "hvorfor er du da ikke fremdeles i de andre forholdene da?"

Hun har altfor store tanker om seg selv og nedvurderer andre hele tiden. Hun har lang utdannelse og er verdensmester i alt, men den lange utdannelsen betyr at hun ikke har noe særlig arbeidserfaring som igjen betyr at hun ikke har lært seg å justere sine synspunkter og forstå at andre også har rett i sine meninger.

Du har rett og slett ikke blitt voksen og mangler livserfaring etter min mening !!!!!!!!!!!!

[waco]

Så dere mener at en psykopat ikke har muligheten til å innrømme at han er psykopat? Hæ? Til og med jeg skulle ønske jeg hadde en del psykopatiske trekk, evner til å manipulere omgivelsene, fremstå som et offer, hypnosere noen utvalgte, drive gjøn på andres bekostning, ikke ha selvinnsikt, ikke kunne se seg selv fra utsiden, ikke ha mulighet til å årsaksforklare sine egne handlinger eller se hvordan ens egen atferd påvirker andre.

Tror dere jeg også skulle ønske jeg hadde alle disse egenskaper?

Gjøre alle disse tingene og allikevel være uskyldig, da psykopati forårsakes av hjerneendringsfeil av hormoner som for eksempel serotonin, er det tvilsomt at jeg innehar jeg eller trådstarter.

Trådstarter om vi fremmede skal tørre å diagnosiere andre fremmede uten noen som helst fagkunnskaper bortsett fra såpeoperaer og norsk ukeblad så vil jeg helle på at trådstarter har bipolar lidelse, eller en hang til rus og oppmerksomhet, kanskje en noen oppjustert seksualbehov, kanskje noen uregelmessigheter når det gjelder hormoner, kanskje det var noe i barndommen?, kanskje hun er sjalu på sin ukjente søster? Hvem vet?, men det skal bli spennende å lese neste avsnitt av trådstarter.

[Gjest Likesinnet]

Kjære Matilda.

Først vil jeg bare be deg se bort fra innlegget til Lissi. Det er både lite gjennomtenkt og innsiktsfullt, men jeg regner med at du ser det selv. Det andre jeg vil si med en gang, er at det går år mellom hver gang man møter noen med så god selvinnsikt som du har, og innlegget ditt er svært godt formulert.

Jeg ble ganske satt ut av det du skriver, og det er så mye som stemmer med meg selv. Din alder, lengde på forholdet, sinnsstemningen din, samboeren – alt er likt med min situasjon. Det andre avsnittet, der du beskriver deg selv, traff meg midt i hjertet. Jeg har aldri helt klart å plassere meg følelsesmessig, for det er egentlig en berg-og-dal-bane. Det er nesten aldri en mellomting, og jeg føler intenst og lidenskapelig glede, sinne, ”hat” (skjønner hva du mener her), kjærlighet, interesse osv.

Forholdet til typen og meg er noe annerledes enn deres, men det du skriver om din egen oppførsel er likt for meg. Jeg har også vurdert sinnemestringskurs, men er ikke sikker på om det er noe for meg. Det er også et stort steg å begynne på noe slikt. Psykolog har jeg også vurdert, men samtidig så føler jeg kanskje at problemene likevel ikke er store nok. Jeg har blitt flinkere med årene til å holde igjen, og mestrer følelsene mine i mye større grad nå enn tidligere. Årsaken til det er nok at jeg virkelig skjønte at jeg hadde et problem, for noen år tilbake. Årene etter har vært en kamp for å forandre meg, og jeg har nesten daglig strevet for å endre måten å tenke på, og ikke minst bli mer positiv.

Jeg har alltid fokusert veldig mye på det som har vært negativt i livet, og barndommen min var preget av mange dårlige opplevelser. I oppveksten min, tenårene og ut i 20-årene har jeg alltid kvernet mye på disse minnene. Jeg har alltid tenkt på den fæle barndommen jeg hadde, og alle de tingene som skjedde den gangen.

Det er først for et par år siden at jeg innså at barndommen min også inneholdt mye positivt. Jeg har mange svært gode minner og opplevelser, men har aldri stoppet opp og tenkt på de! Jeg har bare hengt meg opp i alt det negative. Da jeg innså hvordan jeg hadde holdt på, gikk jeg virkelig inn for å forandre meg. Jeg ville ikke lenger være en negativ, destruktiv og sytete person, som bare syntes synd på seg selv. Det er så mange gode ting i livet, og hvorfor ikke dvele ved disse?

Dette var begynnelsen på et bedre liv for min del. Jeg sliter enda med store humørsvingninger, og sinnet er enda vanskelig å takle. Noen ganger føles det som at jeg vil gi opp, og at det er for slitsomt. Det er tungt å se hvordan oppførselen min påvirker folk rundt meg som jeg er utrolig glad i.

Jeg håper, og tror, at jeg kommer så langt at jeg ikke trenger å konsentrere meg i hverdagen. Det har tatt flere år hittil, og det kommer sikkert til å ta flere år til. Jeg har i alle fall kommet langt.

Du har tatt det viktigste skrittet, og anerkjent problemet (er ikke dette alltid det viktigste skrittet? ). Jeg tror at hvis du jobber aktivt for å få en bedre hverdag, får du det etter hvert. Jeg tror også at en coach kan være til stor hjelp, og vurderer å ta noen timer selv.

Uansett får du ha lykke til. Du er ikke alene.

[waco]

Man bør elske hverandre som om hver dag kan være den siste.

Det hørtes slitsomt ut lissi. Jeg hadde ikke hatt ork til sånt, en sånn siste dag drama episode, gi 100% av min oppmerksomhet til et annet menneske, bare prøve tenke på hva den andre tenker, konsentrere meg om den andre, og gjøre dette hver dag? Neinei. Hadde jeg aldri klart. Kanskje en gang i blant, men ikke hele tiden.

Og det å elske en annen er jo bare egoisme, og har man flaks så elsker den andre personen deg også (selv om det også bare er av egoisme fra den andre parten), skjønner ikke hvorfor dere skal legge så mye mer enn det at kjærlighet er ganske praktisk for oss voksne, men vi er individer også, og hvordan vi ønsker å fremstå er alltid ganske annen enn hvordan andre oppfatter oss.

[Gjest Gjest_Ole_*]

Å bli voksen betyr å gi slipp på seg selv, noen må tydeligvis lære dette.

På samme måte som når en får barn må en gi slipp på seg selv og prioritere andre før seg selv.

[Lissi]

Ja beklager. Jeg har ingen erfaring med dette. Jeg behandler ikke min kjære på dette viset så det blir vanskelig for meg å sette meg inn i problemstillingen.

Det eneste jeg kan gjøre er å vise min medfølelse for både deg og ikke minst din samboer. Jeg har også rådet deg til terapi.

Så innlegget mitt er ikke så på jordet, men du blir forsvart av alle andre som driver på samme vis.

Jeg hadde en venninne som holdt på sånn dette. Hun brukte alle mennesker rundt seg, snyltet, ble uvenner med alle, lå med kjærestene til vennene sine for bekreftelsen og selvhevdelse, nå har hun giftet seg til rikdom. Hun er en herlig manipulator og alle rundt går 5 på! Dette er litt på kanten, men handler om nesten det samme. Ene øyeblikket være søt og herlig, få det som man vil, i neste å tråkke på for å hevde seg selv.

Husk man er stor nok som man er:) Iq, utdannelse, lommebok osv. Man må ta mennesker som de er!

Å fortelle denne mannen hver dag at han ikke er bra nok, da ender han opp med å tro det tilslutt. Kanskje han ikke tror han kan få det bedre.

Jeg klarer i allefall ikke å forsvare denne oppførselen. Jeg kunne aldri behandlet min samboer med så lite respekt. Men jeg er forsvarsbarn og oppdratt strengt.

[waco]

gjest ole, men i dagens verden er jo damer vant til å være i sentrum, og de blir jo opplært til at de er undertrykte, de lærer jo at de er utsatt for kollektivt diskriminering, at det er synd på damer samme hvordan man vrir og vender på det.

Det er jo ytterst få jenter som egentlig respekterer samboeren sin, som regel føler de at de kan gjøre hva de vil og at ingen eier dem.

[Lissi]

Det hørtes slitsomt ut lissi. Jeg hadde ikke hatt ork til sånt, en sånn siste dag drama episode, gi 100% av min oppmerksomhet til et annet menneske, bare prøve tenke på hva den andre tenker, konsentrere meg om den andre, og gjøre dette hver dag? Neinei. Hadde jeg aldri klart. Kanskje en gang i blant, men ikke hele tiden.

Og det å elske en annen er jo bare egoisme, og har man flaks så elsker den andre personen deg også (selv om det også bare er av egoisme fra den andre parten), skjønner ikke hvorfor dere skal legge så mye mer enn det at kjærlighet er ganske praktisk for oss voksne, men vi er individer også, og hvordan vi ønsker å fremstå er alltid ganske annen enn hvordan andre oppfatter oss.

Jaja, men du skjønner hva jeg mener?? At det siste man slenger til samboeren sin før han drar på jobb er ikke reis til helvete, jeg har en dårlig dag. Du vet ikke om han kommer hjem igjen.

Jeg er litt filosofisk, jeg har sett døden i hvitøyet, så jeg vet at vi er dødelige.

Det jeg mener med å elske er å tenke seg over hvordan man behandler hverandre. Det samme gjelder min familie. Skjønner? Jeg ber ikke min mor reise til helvete;) Hun er 60 år og jeg er glad i henne, også når jeg er sint;)

[Gjest Kai]

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal begynne, for jeg vet ikke om det er kjæresten min, jeg selv eller forholdet vårt som er problemet. Men vi har altså vært sammen i snart to år, og han er en utrolig fin gutt. Han er snill, kjekk, morsom, ambisiøs og interessant å prate med. Likevel er jeg i perioder utrolig misfornøyd med han og lar han få gjennomgå for absolutt alt. På tross av dette gjør jeg det ikke slutt, fordi jeg innerst inne elsker han og vet at jeg ikke kan finne noen særlig mye bedre gutt enn han.

Så til meg: Jeg er generelt en ganske hissig person, som har store humørsvingninger og har lett for å komme i konflikt med folk. Jeg har et veldig intenst følelsesliv, og kan fort "hate" noen fordi jeg mener at de har gjort meg urett. Også forholdet til samboeren min er intenst, enten elsker jeg han veldig høyt (med en deilig, overveldende følelse, der jeg har lyst til å være nær han hele tiden og fortelle han akkurat hvor mye han betyr for meg) eller så nærmest hater jeg han, og føler nesten avsky for alt ved han. Jeg er veldig nærtagende, og er rask med å avvise han og nærmest overse han hvis jeg mener at han har behandlet meg dårlig.

Om samboeren min: Han er en ekstremt snill person med et stort hjerte og veldig mye kjærlighet og omsorg i seg. Og dette er også noe av grunnen til at det gjør meg så vondt at jeg i perioder behandler han så dårlig- han fortjener så mye bedre. Men likevel kan jeg i perioder irritere meg voldsomt over noen sider ved han. For eksempel kan det plutselig begynne å irritere meg grenseløst at han ikke har tatt noen utdanning etter videregående- selv har jeg seks års universitetsutdanning. Det kan også irritere meg at han ikke leser skjønnlitteratur eller at han ikke følger like godt med i politikken som det jeg kunne ønske at han gjorde. Jeg kaller han ofte dum, selv om han absolutt ikke er dum, og på mange områder vet han mye mer enn meg. Jeg tvang han også en gang til å ta en iq-test selv om han egentlig ikke gadd- og han scoret likt som meg. Ofte kan jeg irritere meg over at han stiller dumme spørsmål i forsamlinger, og kommenterer det noen ganger også (sier f.eks. "er du helt dum eller???") Etterpå innser jeg imidlertid at spørsmålet hans nok ikke var så dumt som jeg først mente.

Forholdet vårt: Når vi har det fint sammen (=når jeg er blid, glad og fornøyd, og ikke den bitchy siden av meg kommer frem) har vi det helt fantastisk. Han kysser og klemmer på meg hver dag, forteller meg hver dag hvor mye han elsker meg, og jeg gjør det samme til han. Vi kan le sammen av de mest fjollete ting, og ha fine, dype samtaler og diskusjoner. Når den slemme siden av meg kommer frem, blir jeg en heks, alle samtaler ender i krangel og jeg avviser alle forsøk på kontakt fra samboeren. Da ser jeg på meg selv som unik, penere og smartere enn samboeren min, og føler at det er bortkastet av meg å bruke opp livet mitt på han... Jeg er ekstremt opptatt av hva andre mener om han og det betyr sykelig mye for meg hvordan andre oppfatter oss og forholdet vårt. Hvis han sier eller gjør noe jeg tror at andre kanskje kan synes er dumt eller rart, blir jeg fryktelig sint på han. Når jeg er i "bitch-modus" greier jeg overhode ikke skjerpe meg, da renner det uansett over for meg.

Tilleggsopplysninger: Jeg er 28 år (ja, jeg vet at det sikkert er vanskelig å tro- virker mer som en trassig 14-åring med de problemene jeg har), har gått litt i terapi for disse problemene, men følte at det ikke hjalp, og jeg har hatt andre langvarige forhold tidligere der vi har hatt akkurat de samme problemene. Men da har det tilslutt endt med at jeg har gjort det slutt fordi jeg ikke har orket mer, og kjæresten ikke har vært like forståelsesfull som han jeg er sammen med nå.

Tusen takk til alle som har giddet å lese så langt, jeg vil gjerne ha tilbakemeldinger på om noen har opplevd noe lignende som meg, om noen har noen tips til hvordan man kan løse slike problemer (har tenkt på f.eks. sinnemestringskurs) eller generelt andre innspill og tanker som kommer opp etter å ha lest dette... (Vet at sikkert mange av dere vil bli sinte på meg fordi jeg er bitchen og behandler han så dårlig- men jeg sliter jo med dette, jeg har det vondt og er ulykkelig inni meg fordi jeg er sånn...)

[Gjest kai]

Noen vil si du trener en omgang juling, men siden det er en smule barbarisk anbefaler jeg deg å søke profesjonell hjelp før han går fra deg. Håper du ikke oppfører deg så psykotisk mot andre også.

[waco]

Lissi, ja men skjønner du hva jeg mener da? Hva hvis man er skikkelig sur og forbanna, er det ikke bedre å utrykke det i sinne, i stedet for å bite i det sure eplet og smile falskt, ønske mannen god tur og god dag, mens man sitter og funderer på hva man skal gjøre av faenskap i hjernen?

Og det at man har sett døden i hvitøyet gjør at man blir mer ydmyk, er enig i det. Er også enig i det at man blir litt mer takknemlig for hverdagen, setter større pris på det man eier og har.

Men at man har sett døden i hvitøyet gjør en ikke akkurat unik, eller besitter livserfaring som skulle påberope deg ytterlige kvaliteter. Eller hvordan var denne "nesten nær døden", var det sånn at flyet styrtet og lissi reddet alle ned fra fjellet?

Uansett poenget her er at man kan ikke komme tiltrekkende med at man besitter spesielle kunnskaper som gjør at man kan avgjøre saken.

Jeg trodde først det var samboeren min som var trådstarter, senere så skjønte jeg at dette fenomenet med hysteri, hat, kjærlighet, selvfornektelse, ubehag og lykke er jo hvorvidt man vil akseptere tilværelsen og slå seg til ro med den, avgjøres vel av modenhet og evne til å reflektere over sine egne "ubehageligheter".

[Gjest Kaya83]

Jeg hadde tatt meg en tur til psykoanalytiker hvis jeg var TS..