Prioritering

[Egotrippen?]

Dette kommer til å bli et langt innlegg. Men håper noen vil ta seg tid til å lese hva jeg har på hjertet.

Litt om min situasjon. Mann som jobber på nordsjøen, han har to sønner som han besøker på hjem eller utreise. Så han er som regel borte 2-3 uker i strekk, og hjemme 2-3 uker. Vi har et gutt sammen og jeg har en jente som bor hos meg.

Jeg jobber 100% og i tillegg har jeg et eget firma som jeg driver alene. Tilleggsjobben innebærer at jeg er borte fra hjemmet på ettermiddagene 2-3 timer 2-3 ganger i uka, dette er når han er hjemme ellers prøver jeg å delegere noe av jobben slik at det blir max 2 dager pr uke ut av huset, med ekstra jobbing.

Tidspunktet jeg er borte varierer men blir som oftes rundt leggetid for minstemann. Når mannen er borte stepper storesøster inn som barnevakt og ellers har jeg ei fast ei som han kjenner godt. Helgene har jeg fri og jobber ikke. Dette ha nå pågått siden august i år. Tidligere har jeg ikke jobbet så mye selv , pga barn, men pga av dårlig økonomi i firmaet må jeg nå gjøre en større innsats for å berge driften.

Denne tilleggsjobben er noe jeg liker veldig godt å holde på med og det gir meg masse overskudd i hverdagen. Men nå begynner det å slite litt på vårt forhold, min mann og jeg. Han synes jeg prioriterer ekstrajobben for mye, og ikke tilbringer nok tid hjemme sammen med dem. Jeg merker det irriterer han ganske mye for han har endret holdningen sin til meg ganske mye. Ikke mye jeg gjør eller sier som er bra for tiden.

Jeg vet at mine barn har det bra når jeg er borte, han elsker gutten masse og er veldig flink til å aktivisere han. Han har vært veldig flink til å følge opp sine større gutter også, selv om det har bodd langt fra hverandre i mange år. En supergod pappa er han.

Jeg synes at tiden hjemme alene med barna er bare kos, men til tider blir man litt "innestengt" med tanke på at man må ha barnevakt uansett hva man skal. Men dette er noe man har valgt selv, og jeg klager heller ikke. Vi koser oss ute på ettermiddagene, med lek og gå turer, så jeg føler jeg får masse tid sammen med barna mine.

Så når mannen kommer hjem er det litt godt å farte litt ut av huset og føler meg fri til å ta på meg litt ekstra jobb. Noe som resulterer i at han blir sittende en noen timer alene på ettermiddag/kveld.

Jeg er i tvil om hva som er grunnen til at blir irritert. Om det at han blir sittende hjemme som en barnevakt, at han ikke har mye annet å finne på eller om det er for at han virkelig synes synd på barna som ikke har mamman sin hjemme? Jeg får jo dårlig samvitighet når jeg er borte, men jeg vet at de har det bra, så da føler jeg at det går bra.

Han er veldig flink til å prioritere seg selv og sine ting å da, i tillegg til å være borte nesten halve året med møter og kurs i tillegg til offshorerotasjon. Gutteturer til Europa og jakttuer settes høyt hos han, og det blir et par turer i året. Vi har dårlig økonimi privat også, så jeg skjønner ikke at han ser at dette er slike ting som man ikke kan unne seg når man såvidt har penger til å pusse opp et hus om sårt trenger deg. Men han bare MÅ reise, klarer ikke å si nei, pga at han synes det er gøy. Og jeg har støttet han og aldri nektet han å bruke penger på dette, fordi jeg vet hvor mye det betyr for han.

Vel nå har jeg grovt skissert oss og mine tanker for tiden. Kunne ha skrevet mye mere, men det får komme etterhvert. For dere som fortsatt henger meg.. Takk for at dere orker å henge på :-)

Jeg vurderer å selge firmaet for å få tilbake husfreden, men ønsker å finne en løsning som kan fungere for oss begge. Noen som har noe tanker om dette. Vil ha synspunkter fra alle kanter og bauer...

På forhånd takk for at du tok deg tid...

[Gjest *Mim*]

Jeg synes absolutt ikke du skal selge firmaet, men jeg skjønner at det ikke er så ok når det blir et irritasjonsmoment i familien.

Hvis du skal prioritere familien mer, må det være et minstekrav at han også gjør det! Det vil si kutte ut gutteturer etc.

Ser han ikke at du gir avkall på mye når han jobber borte? Synes du fortjener å ha en jobb som gir deg så mye når du i perioder bærer familiebyrden selv.

[Egotrippen?]

Jeg synes absolutt ikke du skal selge firmaet, men jeg skjønner at det ikke er så ok når det blir et irritasjonsmoment i familien.

Hvis du skal prioritere familien mer, må det være et minstekrav at han også gjør det! Det vil si kutte ut gutteturer etc.

Ser han ikke at du gir avkall på mye når han jobber borte? Synes du fortjener å ha en jobb som gir deg så mye når du i perioder bærer familiebyrden selv.

Først vil jeg takke for at du orket å lese hele :-)

Han føler ikke at den tiden til turer går utover familielivet, men noe han bør kunne unne seg. Og når han er hjemme bruker han all sin tid med sønnen sin, og det er jo bra. Men det blir så mye at han ikke får gjort så mye annet. Han rydder og lager middag,men der stopper det også. Han leverer i barnehagen i ni-tiden, og henter i to-tia. Og i mellom der, er tid jeg mener han kunne brukt på hus og hjem. Men skal det støvsuges,vasking av hus, og vasking av klær osv. må det enten bees om,eller det er jeg som gjør det.

Vi kommuniserer veldig dårlig for tiden, og all diskusjon ender opp ganske høylydt. Noe som er veldig trist. Han er veldig veltalende og har sterke meninger om ting, og min mening blir veldig uklar og difus når han begynner med tiradende sine. Jeg blir helt svamp i hodet, og kommer ikke fram med det jeg mener.... Og ender opp med masse svada. Jeg gjennomgår diskusjoner i hodet, og planlegger hva jeg skal si mange ganger, men når vi er der blir det helt borte.

Har kontaktet familievernkontoret, for å få hjelp til kommunikasjon. Men der er det veldig lang ventetid. Men må bare ta den tiden det trenger. Er ikke villig til å gi opp familien...

[Egotrippen?]

Da har jeg bestilt time til Familierådgivning. Lang ventetid, men må bare nå tror jeg.

[Gjest *Mim*]

Han er veldig veltalende og har sterke meninger om ting, og min mening blir veldig uklar og difus når han begynner med tiradende sine. Jeg blir helt svamp i hodet, og kommer ikke fram med det jeg mener.... Og ender opp med masse svada. Jeg gjennomgår diskusjoner i hodet, og planlegger hva jeg skal si mange ganger, men når vi er der blir det helt borte.

Det der kjenner jeg meg igjen i! Mannen min er mye mer veltalende enn meg, og selv om jeg vet hva jeg mener, forsvinner liksom argumentene mine når han dundrer løs... Bra dere får hjelp til å kommunisere!