Trist Mor pa grunn av barnet

[Trist Mor]

Hi, Jeg har en sonn pa 7 og 1/2ar som begynnner a skremer meg. Han kan i byen skriker og sier masse slemme ting, Som: jeg vil ikke snakker med deg, du er en slem mamma, keg vil aldri bor med deg, gar vekk, ikke snakk til meg, dumming, idag skreker han politiet, veldig hoyt of han sier de tingene nar vi er i bussen eller ute eller det kan vaere hjemme nar vi har besok. Det skjer nar han har gjorde noe og han har fatt beskjar on ikke gjore sann. han kan vaere saaaa veldig sint!

Jeg klare ikke mer av dette. Jeg vil ikke lever slik. Jeg har aldri vaert rundt en som var sann bortsett fra pappaen han som var helt likt og truet med selvmord.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjore, Jeg har gratt nok synes jeg.

Er det noe som har barn som er sann eller er det bare meg, hvordan kan han vaere sann nar jeg har et god bakgrunn, min familie var herlig, pappa og mamma gift, har sosken, og var ikke i det problemmer omrade ogsa plutselig er barna mitt som en jeg ikke kjenner igjen.

Hjelp jeg tenker sa mye rart! Barna mitt trenger hjelp.

[*Mocca*]

Ta kontakt med læreren hans, evt helsesøster, de skal også kunne hjelpe deg videre til å få tatt tak i dette.

Hvertfall guide deg med hva du kan gjøre eller hvem andre som kan hjelpe.

Har du prøvd å sette deg ned med han, ikke når han er i det hjørnet, men når han er rolig?

Høre hvorfor han gjør det han gjør om det er noen grunn til det, at han kan fortelle absolutt alt til deg, uansett hva det kan være.

Men ikke press han, da vil han sannsynligvis holde det enda mer tilbake.

Ofte er det noe som plager en person når man oppfører seg på denne måten. Så ville nok pratet godt med han og sett hva som kommer frem, om han har noe forslag til hvordan det kan endres, hva han trenger når han har sånne utbrudd.

Fører ikke det frem ville jeg gjort som jeg nevnte først.

[Gjest Gjest_Lola_*]

Hei,

Du sier noe om at faren hans "var" slik - betyr det at faren hans ikke lengre bor med dere? Kan noe av problemene ligge i at han har opplevd noe vanskelig, at han egentlig har behov for støtte fra deg, og at du virkelig SER han? Jeg synes ikke du skal sammenligne han med pappaen så han hører det, hvis pappaen var en person som har såret deg eller gjort livet vanskelig for deg. Da blir han bare redd for å miste deg.

Siden dette ofte skjer når dere er ute, eller når dere har besøk, tenker jeg to ting: Enten at han kanskje skriker fordi han er i en situasjon der oppmerksomheten din er på annet/andre enn han. Eller at han er "sint" på deg. Barn kan jo ofte bli sint på den forelderen de bor med fordi de for eksempel savner en fraskilt pappa. Det har jeg opplevd, og da må jeg bare la ham være sint, og prøve å trøste. Sønnen min er 4, og kan bli sint på meg når det han egentlig ønsker er at jeg skal være veldig tilstede, se han, holde han og vise at jeg er glad i han. Da får han på en måte testet at jeg er der og alltid vil være der, selv om han oppfører seg "dårlig". Som regel går sinnet over i gråt når jeg holder han, og da ser jeg at han egentlig bare er lei seg. Men da må jeg være veldig rolig og trygg. Ofte er jo dette vanskelig når man er ute, eller har gjester. Men de fleste gjester forstår det hvis man unnskylder seg, tar barnet med til et annet rom og rolig snakker med han. Ikke stresset for at gjestene venter, det vil han merke.

Ønsker deg lykke til!

[Gjest Gjest]

Hvorfor tar du med deg barnet til byen da?

Det første du bør gjøre her er å slutte å ta med deg på steder som kan utløse hans sinne. Du må iallefall ikke gi deg når han starter slik. Da må du reise hjem med ham, ikke la han gjøre slikt mot deg. Han har funnet ditt svake punkt, og utnytter seg av dette så langt han kan.

Ofte tror jeg det er oppdragelsen det er noe galt med når barn oppfører seg slikt. Ok, han kan ha en diagnose, som adhd, aspergers evt noe annet, det må du iallefall få utredet skikkelig. Uansett så tror jeg at det riktige man kan gjør for et barn, er å skape rammer rundt barnet, slik at han ikke har muligheten til å slite deg ut. Vet han hvor grensene dine er, og får straff når han bryter disse(da mener jeg ikke fysisk, men som å miste lommepenger, eller andre goder), vil du også få det lettere. Men du må være sterk nok til å være kosekvent.

Ta kontakt med helsesøster og lærer, de kan kanskje si noe om hans adferd på skolen.

[Gjest Gjest_lisa_*]

har også en sønn på 7 som de siste ukene har endret oppførsel: slår, klorer, biter og skriker og prøver å kommandrer og bestemme over meg. Det er utrolig rustrerende, kanskje en forsinket trassalder? Men vi flyttet for ikke så lenge siden og jeg er også alene med han, så tror og håper at det bare er en reaksjon som går over når han blir helt trygg.

Men akkurat når det står på så føler jeg meg helt hjelpesløs og sliten, så føler med deg

[Gjest meaculpa]

Det høres ut som før-pubertet.

Mens 6 åringen kan være rolig og snill, utforskende og spørrende, -så kan 7 årsalderen være noe helt annet. De står midt i en rivende utvikling både i kropp og sinn, og de fleste har fortsatt vanskelig med å sette ord på alt som skjer. Prøv å vær den som forstår istedetfor den som skjenner, gråter eller roper.

Snakk med en førskolelærer.