Sjenert

[Gjest farge]

sjenert er drit, jeg er sjenert å hater det!

[Gjest Fropessor Snurre]

Er det å være sjenert det samme som å være introvert? Jeg er det da.

[kristian82]

Før i tiden fikk jeg inntrykk av at sjenert var et positivt ladet ord. Dvs noe folk syntes var litt søtt og koselig at noen var. Nå derimot, får jeg inntrykk av at ordet brukes stadig mer i negativ sammenheng. Nærmest som noe som bør kureres. Hvordan oppfatter dere ordet, positivt eller negativt?

Overhodet ikke noe negativt med å være sjenert spør du meg. Men om personen som er sjenert føler at dette er plagsomt/hindrer en på noen måte så er det jo kjipt. Men for min del appelerer folk som er litt mer forsiktige av seg mer enn de som bestandig skal være super utadvendte, faste midtpunkt etc.

[Kirby]

Er det å være sjenert det samme som å være introvert? Jeg er det da.

Nei, det er ikke det samme. Jonathan Rauch skriver "Introverts are not necessarily shy. Shy people are anxious or frightened or self-excoriating in social settings; introverts generally are not. Introverts are also not misanthropic, though some of us do go along with Sartre as far as to say "Hell is other people at breakfast." Rather, introverts are people who find other people tiring."

[#Angel#]

Du er inne på noe når du sier dette med at sjenerthet har blitt noe som nærmest må kureres. Jeg har også følelse av det har blitt slik. Det har nærmest blitt en psykriatisk diagnose, og noe som er et resultat av traumer fra barndommen. I noen tilfeller er har det jo en sammenheng med det, men jeg mener sjenanse først og fremst er en naturlig del av personligheten hos noen. En som i utgangspunktet er sjenert, vil aldri bli en høyrøstet og pratesyk person. Er selv ganske sjenert og vil aldri bli den som stikker meg ut i sosiale sammenhenger. Det ligger ikke til min natur, rett og slett. Å holde en tale f.eks, er helt utelukket for meg. Jeg har heller ikke behov for å skravle hele tiden. Men dette plager meg i grunnen ikke mye i det daglige. Likevel har jeg opplevd at andre skal gjøre dette til noe sykelig, at jeg må forandre meg. Og gudene skal vite at jeg blir påvirket av det, jeg har forsøkt mang en gang å bli noe jeg ikke er.

Signerer denne.

[Anglofil]

Jeg synes ikke det er noe negativt, så lenge det ikke hemmer en selv. Er selv ganske sjenert, allikevel føler jeg ikke at dette hemmer meg nevneverdig, ergo er det heller ikke noe negativt. Personlig blir jeg faktisk sliten av mennesker som hele tiden krever oppmerksomhet, og jeg foretrekker heller de som er mer sjenerte. Og sjenert trenger ikke å bety kjedelig. Det gjelder vel å finne sine ting også. Er det ting jeg er opptatt av, kan det godt hende jeg plutselig rykker til og virkelig sier min mening (for det er jeg ikke redd for). Personlig liker jeg å snakke der jeg har noe å si, small-talk har jeg aldri vært fan av.

Mvh Yvonne