Sjenert

[Gjest Gjest]

Før i tiden fikk jeg inntrykk av at sjenert var et positivt ladet ord. Dvs noe folk syntes var litt søtt og koselig at noen var. Nå derimot, får jeg inntrykk av at ordet brukes stadig mer i negativ sammenheng. Nærmest som noe som bør kureres. Hvordan oppfatter dere ordet, positivt eller negativt?

[Gjest Tigress]

Negativt. Keisamt.

[Gjest Gaya]

Sjenert er ikke mer negativt enn utadvendt, etter mine erfaringer.

Sjenert er fortsatt søtt, men spørs hvordan. En sjenert person kan være usikker og se litt for seriøst på seg selv og andre. Men sjenert kan være ydmykhet, rolig og avbalanserte.

Utadvendt kan bli drama, eller gå enn positiv vei:Koselig, utadvendt og blid.

[Gjest Gjest]

Sjenert er ikke mer negativt enn utadvendt, etter mine erfaringer.

Sjenert er fortsatt søtt, men spørs hvordan. En sjenert person kan være usikker og se litt for seriøst på seg selv og andre. Men sjenert kan være ydmykhet, rolig og avbalanserte.

Utadvendt kan bli drama, eller gå enn positiv vei:Koselig, utadvendt og blid.

Du skriver mye riktig her. Utadvendt har blitt noe av det mest positive man kan være. Se bare på stillingsannonser, om du så skal jobbe alene i kjelleren i et arkiv, skal du helst være utadvendt. I gamle dager var det jo også idealet at man skulle være stille i klasserommet, rekke opp hånden og vente til man ble spurt. Mens nå bikker det motsatt vei, og man blir nesten sett på som et psykiatrisk tilfelle hvis man er stille i timen. En mellomting kan vel være greit

[*melis*]

Jeg for min del er temmelig lei av dette stresset med at alle skal være så utadvendte og sosiale. Det finnes jo knapt jobber for sjenerte og asosiale mennesker lenger. Jeg kjenner flere flotte, sjenerte mennesker som kunne tilført samfunnet mye viss de bare fikk sjansen til å være seg selv.

Så for å svare på spørsmålet ditt så mener jeg at det å være utadvendt helt klart blir sett på som idealet i dag, både i jobbsammenheng og i det private.

Når det er sagt så kjenner jeg også sjenerte folk som tar seg selv og andre veldig høytidelig, som det ofte oppstår pinlige (laaange) pauser med fordi de tier i frykt for å si noe dumt, som aldri tar initiativ (selv om de har kjent en person i mange år) og som blir flau av ingenting. Da blir det å være sjenert til noe negativt, og slike folk er ikke mye artig å være sammen med.

Jeg vil også si at en mellomting er å foretrekke, og ellers så trenger vi (samfunnet) alle varianter. Sjenerte har ofte egenskaper som mange utadvendte mangler, og i noen situasjoner er det jo bare søtt å være litt sjenert

[Gjest Cederic Rueben]

Jeg for min del er temmelig lei av dette stresset med at alle skal være så utadvendte og sosiale. Det finnes jo knapt jobber for sjenerte og asosiale mennesker lenger. Jeg kjenner flere flotte, sjenerte mennesker som kunne tilført samfunnet mye viss de bare fikk sjansen til å være seg selv.

Så for å svare på spørsmålet ditt så mener jeg at det å være utadvendt helt klart blir sett på som idealet i dag, både i jobbsammenheng og i det private.

Når det er sagt så kjenner jeg også sjenerte folk som tar seg selv og andre veldig høytidelig, som det ofte oppstår pinlige (laaange) pauser med fordi de tier i frykt for å si noe dumt, som aldri tar initiativ (selv om de har kjent en person i mange år) og som blir flau av ingenting. Da blir det å være sjenert til noe negativt, og slike folk er ikke mye artig å være sammen med.

Jeg vil også si at en mellomting er å foretrekke, og ellers så trenger vi (samfunnet) alle varianter. Sjenerte har ofte egenskaper som mange utadvendte mangler, og i noen situasjoner er det jo bare søtt å være litt sjenert

Jeg er helt enig med deg

[Gjest arbeidern]

Sjenerte er mennesker de også, og når man blir bedre kjent med dem så dukker det som regel opp noe positivt. Å være sjenert kan være vondt, for det er alltid noen som føler behov for å kritisere den sjenerte fordi vedkommende er så stille. For stille må man for guds skyld ikke være.

Min erfaring er at det kommer seg med årene, at man er mest sjenert som barn og så lærer man seg hvordan man takler sjenertheten sammen med andre etter hvert. Når jeg har begynt i nye jobber så er det alltid de utadvendte og mest snakkesalige som har tatt seg av meg, mens de stille er litt mer i bakgrunnen. Det rare er at etter hvert som jeg har blitt kjent i bedriften så har de utadvente tapt seg med tiden og de stille har vunnet seg for de har hatt mer å by på når jeg har blitt kjent med dem. En arbeidsplass trenger nok begge typer.

[Gjest Gus]

Sjenerte mennesker har ofte ikke hatt nok sosial interaksjon til at de har utviklet en sunn rettferdighetssans og god sosial forståelse.

[Gjest Infralove]

Sjenerte mennesker har ofte ikke hatt nok sosial interaksjon til at de har utviklet en sunn rettferdighetssans og god sosial forståelse.

Då kan man vel dra den konklusjonen at 80% av KGs brukarar er sjenerte

Endret 20. oktober 2008 av Infralove

[Gjest Gjest]

Sjenerte mennesker har ofte ikke hatt nok sosial interaksjon til at de har utviklet en sunn rettferdighetssans og god sosial forståelse.

Og hvor i alle dager har du dette våset fra??

Jeg synes såkalt "utadvendte" folk kan være direkte plagsomme til tider. Sånne som skravler hull i hodet på deg, inviterer seg selv på besøk og ikke tar nei for et svar, osv. Da foretrekker jeg folk som er sjenerte.

[Gjest sjå]

Sjenerte mennesker har ofte ikke hatt nok sosial interaksjon til at de har utviklet en sunn rettferdighetssans og god sosial forståelse.

Jeg vet ikke helt om jeg kjøper den gitt. De sjenerte jeg har vært borti har en større sosial forståelse enn flere av de utadvente jeg har møtt.

Fordi om en person er sjenert så er ikke personen evneveik, vedkommende både hører og ser og får med seg det meste som skjer i livet. Det også mange grader av sjenanse, noen trenger bare litt tid før de åpner seg mens yttergruppen er de som er ekstremt sjenert. De fleste sjenerte har venner, de stenger seg ikke inne for seg selv. Min sønn er sjenert overfor folk han ikke kjenner, men han har alltid hatt venner og blir også kjent med nye folk selv om han kanskje bruker litt lenger tid på å slippe de inn på seg enn de utadvendte. Jeg syns sjenerte er de beste og mest trofaste vennene, de vanlig utadvente også mens de som er veldig utadvente og som prater som en foss om seg og sitt er overfladiske venner. Det er min erfaring.

[Gjest Gjest]

Sjenerte mennesker har ofte ikke hatt nok sosial interaksjon til at de har utviklet en sunn rettferdighetssans og god sosial forståelse.

At sjenanse har noe som helst med rettferdighetssans eller mangel på dette å gjøre, var i hvert fall nytt for meg. Har du konkrete eksempler på at sjenerte folk har vært urettferdige mot deg - fordi de er sjenert?

[Gjest Gjest]

Min erfaring er at de sjenerte nesten alltid er snille. Men det kan jo være at de bare holder de slemme tankene for seg selv. Der er de utadvendte slemmingene lettere å avsløre

[Gjest Gjest]

Min erfaring er at de sjenerte nesten alltid er snille. Men det kan jo være at de bare holder de slemme tankene for seg selv. Der er de utadvendte slemmingene lettere å avsløre

Jeg er litt sjenert og innadvent. Og noen ganger er jeg for snill

[Gjest Gjest]

Min erfaring er at de sjenerte nesten alltid er snille. Men det kan jo være at de bare holder de slemme tankene for seg selv. Der er de utadvendte slemmingene lettere å avsløre

Eller at man er så sjenert at man ikke tør å si ifra at noe ikke er greit, og derfor bare smiler og lar seg overkjøre og utnytte.

[Gjest Gjest]

Før i tiden fikk jeg inntrykk av at sjenert var et positivt ladet ord. Dvs noe folk syntes var litt søtt og koselig at noen var. Nå derimot, får jeg inntrykk av at ordet brukes stadig mer i negativ sammenheng. Nærmest som noe som bør kureres. Hvordan oppfatter dere ordet, positivt eller negativt?

Du er inne på noe når du sier dette med at sjenerthet har blitt noe som nærmest må kureres. Jeg har også følelse av det har blitt slik. Det har nærmest blitt en psykriatisk diagnose, og noe som er et resultat av traumer fra barndommen. I noen tilfeller er har det jo en sammenheng med det, men jeg mener sjenanse først og fremst er en naturlig del av personligheten hos noen. En som i utgangspunktet er sjenert, vil aldri bli en høyrøstet og pratesyk person. Er selv ganske sjenert og vil aldri bli den som stikker meg ut i sosiale sammenhenger. Det ligger ikke til min natur, rett og slett. Å holde en tale f.eks, er helt utelukket for meg. Jeg har heller ikke behov for å skravle hele tiden. Men dette plager meg i grunnen ikke mye i det daglige. Likevel har jeg opplevd at andre skal gjøre dette til noe sykelig, at jeg må forandre meg. Og gudene skal vite at jeg blir påvirket av det, jeg har forsøkt mang en gang å bli noe jeg ikke er.

[Gjest Tigress]

En som i utgangspunktet er sjenert, vil aldri bli en høyrøstet og pratesyk person.

Jaudå, det er ikkje noko problem. Eg var sjenert før, heilt til eg fann ut at det måtte endring til. No har eg få problem med å bli høyrt, og eg har alltid noko å melde.

[Gjest Gjest]

Jaudå, det er ikkje noko problem. Eg var sjenert før, heilt til eg fann ut at det måtte endring til. No har eg få problem med å bli høyrt, og eg har alltid noko å melde.

At det måtte endring til for deg, behøver jo ikke bety at det samme gjelder for andre?

[Gjest Gjest]

Løsningen må bli å slutte å bruke ordet sjenert, og finne en adekvat erstatter. Blir en anklaget for å være sjenert, så sier du nei, jeg er hvaensomkanerstattesjenert. Å ja.

Men hva kan det være?

[Gjest Gjest]

Jaudå, det er ikkje noko problem. Eg var sjenert før, heilt til eg fann ut at det måtte endring til. No har eg få problem med å bli høyrt, og eg har alltid noko å melde.

For deg kanskje. Jeg skulle gitt mye for å slippe å være sjenert. Nettopp på grunn av det du sier tidligere i tråden, at sjenert = kjedelig. Jeg har visst hele livet at det "må en endring til". Uten at sjenertheten har gått vekk av den grunn. Å påstå at "det er så lett så" er bare tåpelig og nedlatende. Det er omtrent som å si til en med depresjoner at "det er bare å ta seg sammen og se lyst på livet. Det er så lett så. Se bare så blid jeg er".