Sosial angst og det å være alene

[estrella]

Jeg aner egentlig ikke helt hvilket forum som passer best til dette emnet, men dette var egentlig det nærmeste jeg kom. Generell debatt passer liksom ikke helt, ei heller velvære osv. Moderator får heller flytte dette hvis det var helt feilplassert!

Jeg la dette ut på bloggen og, men ikke så mangen leser osv..og jeg trenger virkelig noen gode ord eller tips..samma hva egentlig. Jeg bare orker ikke mer, alene.

Jeg lurer litt på om å gå på folkehøgskole var det lureste for meg. Jeg synst det er utrolig gøy, men 90% av tiden min tilbringer jeg faktisk alene. Jeg gjør de fleste tingene alene.

Det er ikke fordi jeg ikke vil være med de andre, men jeg tør ikke. Nå tenker du nok at herregud, kan du ikke bare hoppe i det. Gå ut. Vær med dem. Jeg har så ufattelig lyst å bare kunne gå ut og være med dem. Jeg vil. Jeg tør ikke.

Jeg er redd for hva de tenker om meg.

Tenk hvis de synst jeg er helt teit.

Tenk hvis de synst jeg er ekkel.

Tenk hvis de også begynner, slik som før, slik som alle de andre årene. (jeg ble mobba i 10 år..er egentlig litt redd for at det skal starte på ny, selv om jeg vet at det nok ikke vil skje)

Jeg vet jeg er teit, men jeg tør bare ikke. Jeg hater å ikke tørre. Hvorfor kan det ikke bare være en mirakelkur som kurerer teitinger som er redd for alt? Det hadde vært så mye lettere.

(når dette er sagt så kan jeg egentlig si at før turde jeg ikke å være på områder med mange folk..så litt har jeg jobbet meg videre, men nå stopper det helt opp)

Ei venninne jeg prata med, fra en annen plass, hun sa at andre kanskje oppfattet meg som overlegen når jeg hele tiden er alene. Jeg er virkelig ikke overlegen, men i mitt utrolig teite hode innbiller jeg meg at de tror kanskje at de er bedre enn meg. Jeg er egentlig bare jævlig redd. Ikke overlegen.

[Gjest Bare meg :)]

Det er viktig å være seg selv hele tiden og ikke være redd for det. Prøv å ta initiativet og bli kjent med flere. Jeg vet det er vanskelig for deg og lett for meg å si, men, det er virkelig en stor og viktig del av livet ditt, det sosialet og vennene dine. Og har du egentlig noe å tape på det ? Jeg føler med deg og håper du får det bedre

[Hinata]

Jeg aner egentlig ikke helt hvilket forum som passer best til dette emnet, men dette var egentlig det nærmeste jeg kom. Generell debatt passer liksom ikke helt, ei heller velvære osv. Moderator får heller flytte dette hvis det var helt feilplassert!

Jeg la dette ut på bloggen og, men ikke så mangen leser osv..og jeg trenger virkelig noen gode ord eller tips..samma hva egentlig. Jeg bare orker ikke mer, alene.

Jeg lurer litt på om å gå på folkehøgskole var det lureste for meg. Jeg synst det er utrolig gøy, men 90% av tiden min tilbringer jeg faktisk alene. Jeg gjør de fleste tingene alene.

Det er ikke fordi jeg ikke vil være med de andre, men jeg tør ikke. Nå tenker du nok at herregud, kan du ikke bare hoppe i det. Gå ut. Vær med dem. Jeg har så ufattelig lyst å bare kunne gå ut og være med dem. Jeg vil. Jeg tør ikke.

Jeg er redd for hva de tenker om meg.

Tenk hvis de synst jeg er helt teit.

Tenk hvis de synst jeg er ekkel.

Tenk hvis de også begynner, slik som før, slik som alle de andre årene. (jeg ble mobba i 10 år..er egentlig litt redd for at det skal starte på ny, selv om jeg vet at det nok ikke vil skje)

Jeg vet jeg er teit, men jeg tør bare ikke. Jeg hater å ikke tørre. Hvorfor kan det ikke bare være en mirakelkur som kurerer teitinger som er redd for alt? Det hadde vært så mye lettere.

(når dette er sagt så kan jeg egentlig si at før turde jeg ikke å være på områder med mange folk..så litt har jeg jobbet meg videre, men nå stopper det helt opp)

Ei venninne jeg prata med, fra en annen plass, hun sa at andre kanskje oppfattet meg som overlegen når jeg hele tiden er alene. Jeg er virkelig ikke overlegen, men i mitt utrolig teite hode innbiller jeg meg at de tror kanskje at de er bedre enn meg. Jeg er egentlig bare jævlig redd. Ikke overlegen.

Enig med venninnen din at man kan oppfattes som overlegen dersom man ikke tar kontakt med andre, sliter litt selv med at jeg er sjenert, og tror at jeg sikkert kan oppfattes som overlegen av og til.

Jeg har gått på folkehøgskole selv, og må si at miljøet der må ha vært en av de beste miljøene jeg har vært i noen gang. Alle kan snakke med alle, og sammen fikk vi et slikt samhold som det skal mye til at 70-80 stykker har sammen.

Jeg var i en "gjeng" som på en måte var litt for oss selv, men samtidig så kunne vi også mingle oss med mange andre. Har du fått deg noen nære venner på skolen? Føles ofte bedre dersom man kan "mingle" sammen med en/flere man kjenner godt, man trenger jo ikke si noe, men det å vise at du er et sosialt menneske kan gjøre at folk får en annen oppfatning av deg. Det er lett for at de som ikke "er der" blir sett på som sære og einstøinger som ikke vil ha noe med andre å gjøre.

Nå vet ikke jeg om du isolerer deg på rommet ditt eller gjør noe skolerelatert, men hva med å sette deg i et fellesrom og se på tv, dersom dere har trådløst internett kan du jo sette deg der, du kan sitte og strikke (standard folkehøgskole), legge kabal som kanskje kan lede til at noen vil spille kort med deg, være med når noen skal se film og så videre..

Vanligvis så har vel folkehøgskoler en "sosiallærer" eller liknende, som kanskje kan hjelpe deg litt på vei.

Ønsker deg masse lykke til, og ikke tenk på hva andre tenker, de har sannsynligvis så mye annet å tenke på at de ikke legger merke til at du ser nervøs ut eller noe annet. Og dersom de har fordommer mot deg, så tenk at det er deres tap av å bli kjent med ei så fin jente som deg

Endret 19. oktober 2008 av Hinata

[Gjest Gjest]

Jeg vet så lite om temaet sosial angst, men jeg tror broren min lider av det. Han har ingen venner. Går aldri ut. Sitter hjemme sammen med foreldrene mine og ser på TV. Hvis foreldrene mine har besøk, og noen snakker til han, blir han helt stiv i bevegelsene og går litt i stå.

Jeg har ikke tort å spørre han, eller å snakke med noen om det, det er på en måte et slags tabu i familien.

Hvordan er det i din familie? Er det noen der som vet hvordan du har det? Finnes det ikke medisiner som kan hjelpe mot sosial angst?

[Miss Dashwood]

Det finnes medisiner (du som spurte), men mange av dem har en del kjedelige bivirkninger. Og de gjør ikke noe annet enn å dempe angstfølelsen. Problemet går jo ikke bort av å bedøve følelsene liksom. Men som en midlertidig løsning kan det være nyttig.

TS: Vil bare gi deg en klem og si at du er langt fra alene om å ha det slik. Har det på samme måte selv, og har desverre ingen andre tips til deg enn dette: Jobb med selvtilliten. Det er gjerne der kjernen til problemet befinner seg.

Det finnes mange selvhjelpbøker og artikler om hvordan man kan forbedre selvtilliten.

Har du forsøkt å få hjelp av en psykolog forresten?

[estrella]

Enig med venninnen din at man kan oppfattes som overlegen dersom man ikke tar kontakt med andre, sliter litt selv med at jeg er sjenert, og tror at jeg sikkert kan oppfattes som overlegen av og til.

Jeg har gått på folkehøgskole selv, og må si at miljøet der må ha vært en av de beste miljøene jeg har vært i noen gang. Alle kan snakke med alle, og sammen fikk vi et slikt samhold som det skal mye til at 70-80 stykker har sammen.

Jeg var i en "gjeng" som på en måte var litt for oss selv, men samtidig så kunne vi også mingle oss med mange andre. Har du fått deg noen nære venner på skolen? Føles ofte bedre dersom man kan "mingle" sammen med en/flere man kjenner godt, man trenger jo ikke si noe, men det å vise at du er et sosialt menneske kan gjøre at folk får en annen oppfatning av deg. Det er lett for at de som ikke "er der" blir sett på som sære og einstøinger som ikke vil ha noe med andre å gjøre.

Nå vet ikke jeg om du isolerer deg på rommet ditt eller gjør noe skolerelatert, men hva med å sette deg i et fellesrom og se på tv, dersom dere har trådløst internett kan du jo sette deg der, du kan sitte og strikke (standard folkehøgskole), legge kabal som kanskje kan lede til at noen vil spille kort med deg, være med når noen skal se film og så videre..

Vanligvis så har vel folkehøgskoler en "sosiallærer" eller liknende, som kanskje kan hjelpe deg litt på vei.

Ønsker deg masse lykke til, og ikke tenk på hva andre tenker, de har sannsynligvis så mye annet å tenke på at de ikke legger merke til at du ser nervøs ut eller noe annet. Og dersom de har fordommer mot deg, så tenk at det er deres tap av å bli kjent med ei så fin jente som deg

Jeg har havnet i en korridor som ligger nokså langt vekke fra de andre, som ligger i to forskjellige hovedinternat. Det som er mitt problem er at jeg ikke tør å gå ned til disse internatene å sette meg.. Det høres helt patetisk ut, men mitt største problem er det at jeg er så redd for akkuratt dette. Jeg er redd for hva de tenker om tullingen som kommer gåendes alene og bare setter seg her...

Jeg har egentlig ikke funnet noen spesielle venner. Jeg kom mye senere enn de andre, pga jeg skulle egentlig ikke gå på fhs, men stemoren og faren min følte at fhs var det beste for meg, fordi jeg isolerte meg for mye hjemme. Jeg var helt sikker at dette ville hjelpe meg..men desverre har det faktisk gjort det motsatte.

Jeg isolerer meg som sagt mye, helt naturlig og tenker ikke over det. Som regel er jeg på pc-en, går på tur, trener o.l

Vi har ingen sosiallærere eller noe..de det er mulig å snakke med er en lærer som er en prest. Jeg er ufattelig teit, men jeg er redd for voksne menn(lang historie)...og tør ikke å prate :S

Jeg vet så lite om temaet sosial angst, men jeg tror broren min lider av det. Han har ingen venner. Går aldri ut. Sitter hjemme sammen med foreldrene mine og ser på TV. Hvis foreldrene mine har besøk, og noen snakker til han, blir han helt stiv i bevegelsene og går litt i stå.

Jeg har ikke tort å spørre han, eller å snakke med noen om det, det er på en måte et slags tabu i familien.

Hvordan er det i din familie? Er det noen der som vet hvordan du har det? Finnes det ikke medisiner som kan hjelpe mot sosial angst?

Ingen som vet noe. Mamma bryr seg generellt lite om meg. Pappa har nok med sitt og jeg ønsker egentlig ikke å ødelegge mer for han og stemoren min... de vet at jeg ofte er trist osv, men de tror alt løses ved et knips.

Det finnes medisiner ja..men jeg går ikke til psykolog. Dessuten de jeg kjenner som har gått/går på disse blir avhengige og klarer seg ikke uten og får problemer med å slutte....

Det finnes medisiner (du som spurte), men mange av dem har en del kjedelige bivirkninger. Og de gjør ikke noe annet enn å dempe angstfølelsen. Problemet går jo ikke bort av å bedøve følelsene liksom. Men som en midlertidig løsning kan det være nyttig.

TS: Vil bare gi deg en klem og si at du er langt fra alene om å ha det slik. Har det på samme måte selv, og har desverre ingen andre tips til deg enn dette: Jobb med selvtilliten. Det er gjerne der kjernen til problemet befinner seg.

Det finnes mange selvhjelpbøker og artikler om hvordan man kan forbedre selvtilliten.

Har du forsøkt å få hjelp av en psykolog forresten?

Ja..det fungerte ikke. Det var skolepsykologen på 2 vgs...

Jeg sluttet å gå dit..for det eneste hun spurte meg om var hvordan jeg følte det. Når svaret mitt var, hver gang "jeg vil dø" og ingenting skjedde så orka jeg ikke mer.

Har funnet ut at som regel er det enkleste å hjelpe seg selv...bare denne gangen funker det ikke. Jeg klarer ikke å møte de andre elevene.

[Gjest StockDama]

Du er nesten meg du =)

Forskjellen er vel bare at jeg valgte selv å dra på fhs fordi jeg tenkte at det kunne vært ok sosial trening og greit å komme seg unna hjembyen.

På fhs satt jeg for det meste for meg selv, med pc eller med kortstokk. Eneste måten jeg kom fram til at jeg sånn smått turte å bli kjent med folk var rett og slett enkel høfflighet...jeg hilste på de som jeg møtte i gangen og slikt, de hilste tilbake og etterhvert kom man i prat om små ting, og etterhvert større ting.

Og vips, hadde man noen skolevenner.

Å ha følelsen av at man er en tulling som ingen vil bli kjent med kjenner jeg til =p Men husk at det er som regel bare du som tenker den tanken.

[Gjest Gjest]

Jeg har havnet i en korridor som ligger nokså langt vekke fra de andre, som ligger i to forskjellige hovedinternat. Det som er mitt problem er at jeg ikke tør å gå ned til disse internatene å sette meg.. Det høres helt patetisk ut, men mitt største problem er det at jeg er så redd for akkuratt dette. Jeg er redd for hva de tenker om tullingen som kommer gåendes alene og bare setter seg her...

Jeg har egentlig ikke funnet noen spesielle venner. Jeg kom mye senere enn de andre, pga jeg skulle egentlig ikke gå på fhs, men stemoren og faren min følte at fhs var det beste for meg, fordi jeg isolerte meg for mye hjemme. Jeg var helt sikker at dette ville hjelpe meg..men desverre har det faktisk gjort det motsatte.

Jeg isolerer meg som sagt mye, helt naturlig og tenker ikke over det. Som regel er jeg på pc-en, går på tur, trener o.l

Vi har ingen sosiallærere eller noe..de det er mulig å snakke med er en lærer som er en prest. Jeg er ufattelig teit, men jeg er redd for voksne menn(lang historie)...og tør ikke å prate :S

Ingen som vet noe. Mamma bryr seg generellt lite om meg. Pappa har nok med sitt og jeg ønsker egentlig ikke å ødelegge mer for han og stemoren min... de vet at jeg ofte er trist osv, men de tror alt løses ved et knips.

Det finnes medisiner ja..men jeg går ikke til psykolog. Dessuten de jeg kjenner som har gått/går på disse blir avhengige og klarer seg ikke uten og får problemer med å slutte....

Ja..det fungerte ikke. Det var skolepsykologen på 2 vgs...

Jeg sluttet å gå dit..for det eneste hun spurte meg om var hvordan jeg følte det. Når svaret mitt var, hver gang "jeg vil dø" og ingenting skjedde så orka jeg ikke mer.

Har funnet ut at som regel er det enkleste å hjelpe seg selv...bare denne gangen funker det ikke. Jeg klarer ikke å møte de andre elevene.

Jeg leste om dette i Aftenposten i dag:

http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/article2721391.ece

Du er ikke alene, det er kanskje en liten trøst i det?

Ta kontakt med en ny psykolog, det er ingen skam å snakke med en profesjonell om problemene dine. Sosial angst skyldes overdreven fokus på deg selv, du må komme deg ut av den onde sirkelen der du måler deg selv opp mot alle andre. I et ungdomsmiljø er den sosiale 'målingen' mye sterkere enn i et voksenmiljø, og dette tar lett litt av om man fokuserer for mye på det. Ettersom du blir voksen vil du endre deg og komme mer i takt med slik andre mennesker relaterer til hverandre. Kanskje du burde søke mer voksne venner allerede i dag?

Stå på!

[estrella]

Det som er merkelig er at idag føler jeg at alt er helt ok. I går gråt jeg i 6 timer. Allikevel føler jeg at "nei, herregud, jeg klarer meg helt fint alene" idag.

Jeg gjør egentlig ikke det. Jeg har bare blitt flink til å late som og overbevist meg selv med det. Jeg tør ikke be om hjelp. Jeg vil, men tør ikke. Føler ikke at folk bør vite alt jeg tenker på. Har så fæle tanker til tider...

Men som sagt, idag har jeg det helt fint. Må bare bryte litt sammen før det tar seg litt opp igjen for noen dager..