Min hemmelige kjærlighet er over.

[Gjest Gjest_Pia_*]

Denne sorgen kan jo selvsagt ikke sidestilles med de som har mistet noen i et dødsfall, men den er forferdelig vondt for det.

Selv om jeg er gift, har jeg hatt en hemmelig venn en stund. Vi har aldri verken kysset hverandre eller vært sammen på andre måter, men vi har elsket hverandre forferdelig mye. Når vi tilfeldigvis har truffet på hverandre, har vi tillatt oss å holde hendene til hverandre og snakket kinn mot kinn, det er alt. Men jeg elsker denne mannen høyt, selv om det har vært et helt utelukket å ha noe forhold til ham. Vi har strevd i lang tid med å glemme hverandre, men det har vært så hardt og vi har hatt mange tilbakefall, hver vår tur. Jeg som ellers et et veldig sterkt menneske, har ikke funnet styrke til å gi slipp på ham. Kjærligheten til ham var så vakker og god.

Han har prøvd en stund å være den sterke og rive over båndene våre, men ikke lyktes før i dag. Jeg beundrer ham for den styrken og det var helt nødvendig, men det gjør så vondt!!! Jeg føler meg helt død innvendig. Forholdet til denne mannen har ikke påvirket forholdet til min ektemann. Jeg elsker begge to. Men nå må jeg gi slipp og jeg sørger virkelig.

Vet ikke hva jeg vil med denne tråden, kanskje bare få det ut. Det er jo ingen jeg kan snakke med dette om. Tror ingen hadde forstått dette uansett. Så jeg har valgt å holde det helt for meg selv. Sorgen også...

[covergrl]

Denne sorgen kan jo selvsagt ikke sidestilles med de som har mistet noen i et dødsfall, men den er forferdelig vondt for det.

Selv om jeg er gift, har jeg hatt en hemmelig venn en stund. Vi har aldri verken kysset hverandre eller vært sammen på andre måter, men vi har elsket hverandre forferdelig mye. Når vi tilfeldigvis har truffet på hverandre, har vi tillatt oss å holde hendene til hverandre og snakket kinn mot kinn, det er alt. Men jeg elsker denne mannen høyt, selv om det har vært et helt utelukket å ha noe forhold til ham. Vi har strevd i lang tid med å glemme hverandre, men det har vært så hardt og vi har hatt mange tilbakefall, hver vår tur. Jeg som ellers et et veldig sterkt menneske, har ikke funnet styrke til å gi slipp på ham. Kjærligheten til ham var så vakker og god.

Han har prøvd en stund å være den sterke og rive over båndene våre, men ikke lyktes før i dag. Jeg beundrer ham for den styrken og det var helt nødvendig, men det gjør så vondt!!! Jeg føler meg helt død innvendig. Forholdet til denne mannen har ikke påvirket forholdet til min ektemann. Jeg elsker begge to. Men nå må jeg gi slipp og jeg sørger virkelig.

Vet ikke hva jeg vil med denne tråden, kanskje bare få det ut. Det er jo ingen jeg kan snakke med dette om. Tror ingen hadde forstått dette uansett. Så jeg har valgt å holde det helt for meg selv. Sorgen også...

for det første må jeg gi deg ros for å ha vært så sterk. å elske noen så høyt og ikke la seg falle for fristelsen for et forhold er kjempe bra.. regner med at dette har vært vanskelig. det er jo faktisk i slike situasjoner svært mange er utro.

deretter vil jeg gi deg en klem, kjærlighetssorg er ikke godt, spesielt ikke når kjærligheten har vært så sterk

ønsker deg alt godt i fremtiden med mannen din..

[Gjest Gjest_Pia_*]

Takk for omtanken og for at du forstår hva jeg mener.

På en måte er jeg takknemlig for at jeg har evnen til å elske to menn like mye, og de elsker meg. Men det gjør alt så mye vanskeligere... Er fremdeles helt lammet og våkner om natta og ligger våken i flere timer og bare sørger i fred. Men jeg vet det var det beste for alle parter. Forhåpentligvis blir han til et vakkert minne bare, en dag....

[Miau]

klemmer til deg i denne vanskelige tiden.

Jeg er sikker på at det kommer til å bli et vakkert minne en dag..

[covergrl]

et vakkert minne blir det garantert jeg synes bare det er så vondt å høre (eh..lese) at du må gå gjennom noe slikt.. en ting er at du er velsignet over å elske to stykker så høyt, og at de elsker deg tilbake, en annen ting er at man desverre bare kan ha en.. og det er vondt når den ene du aldri kan få helt forsvinner.. jeg vil bare ønsker deg en god fremtid, og du må ta vare på de gode minnene.. de fleste av oss opplever dette bare en gang i livet- den store kjærligheten..

[søs69]

Uff ja nå vet jeg desverre hvor fælt du har det, stakkar!

Jeg har vært igjennom noe av det samme, og at sånne ting tar LAAAANG TID å lære å leve med! Sorg over å ikke kunne få sin virkelig store kjærlighet er nok noe av det aller tøffeste JEG har opplevd i løpet av livet ihvertfall. Og det aller verste med slike ting som akkurat dette er at det absolutt må holdes hemmelig! Men du trenger absolutt noen å snakke med om dette! Og jeg snakker av erfaring. Jeg opplevde å falle for en som var gift......vi fikk sterkere og sterkere følelser for hverandre etterhvert som årene gikk. Det høres klije-aktig ut men vi var virkelig hverandres tvillingsjeler. Vi var hele tida ærlige med hverandre om at dette ikke var noe LURT, da vi aldri kunne være noe anna enn hemmelige kjærester, men vi klarte jo ikke å bryte med hverandre anna enn for kortere, og også lengre, perioder..... vi kom alltid tilbake til hverandre. Vi hadde nok lettere klart å holde oss fra hverandre, siden vi bodde på hver vår kant av landet, MEN på toppen av alt så jobbet vi i samme "organisasjon". Dette betydde at vi måtte delta på ledersamlinger i regi av jobben av og til....og uten daglig kontakt kan bety at en kan klare å leve med sine forsetter. MEn så fort vi møttes ble vi satt tilbake til den dagen vi traff hverandre, og sånn fortsatte det i flere år. Vi bestemte gang på gang at nå måtte vi kutte ut samma hvor vondt og fælt det ville bli. Jada vi klarte det til en viss grad helt til vi møttes igjen! Dette sjøl om vi begge var voksne fornuftige mennesker som aldri noen av oss hadde trodd i våre villeste fantasier at dette skulle skje noen av oss.....dette er sånn som bare skjer andre. Man skal jo ikke "blande seg inn i andre folks ekteskap" har vi fått inn med morsmelka.

Jeg må da fortelle at dette klarte vi ikke få en ende på før vi ble enige om at ihvertfall den ene av oss måtte skifte jobb og "organisasjon" for å klare å bryte. En anna løsning kunne jo vært at han skilte seg og at vi fikk hverandre, men mannfolk er jo feigere enn oss damer. Hadde det vært motsatt så jeg hadde vært gift og han hadde vært singel hadde jeg visst hva jeg hadde gjort!

Dette ble langt, men ville bare vise deg at du ikke er alene på denne "fronten"; og sammen er vi sterkrere!!! Men det jeg vil si til deg det at at det vonde merkelig nok går over. Men at du MÅ gi det tid. Jeg ønsker deg all lykke til fremover!

[Gjest Gjest_pia_*]

Uff ja nå vet jeg desverre hvor fælt du har det, stakkar!

Jeg har vært igjennom noe av det samme, og at sånne ting tar LAAAANG TID å lære å leve med! Sorg over å ikke kunne få sin virkelig store kjærlighet er nok noe av det aller tøffeste JEG har opplevd i løpet av livet ihvertfall. Og det aller verste med slike ting som akkurat dette er at det absolutt må holdes hemmelig! Men du trenger absolutt noen å snakke med om dette! Og jeg snakker av erfaring. Jeg opplevde å falle for en som var gift......vi fikk sterkere og sterkere følelser for hverandre etterhvert som årene gikk. Det høres klije-aktig ut men vi var virkelig hverandres tvillingsjeler. Vi var hele tida ærlige med hverandre om at dette ikke var noe LURT, da vi aldri kunne være noe anna enn hemmelige kjærester, men vi klarte jo ikke å bryte med hverandre anna enn for kortere, og også lengre, perioder..... vi kom alltid tilbake til hverandre. Vi hadde nok lettere klart å holde oss fra hverandre, siden vi bodde på hver vår kant av landet, MEN på toppen av alt så jobbet vi i samme "organisasjon". Dette betydde at vi måtte delta på ledersamlinger i regi av jobben av og til....og uten daglig kontakt kan bety at en kan klare å leve med sine forsetter. MEn så fort vi møttes ble vi satt tilbake til den dagen vi traff hverandre, og sånn fortsatte det i flere år. Vi bestemte gang på gang at nå måtte vi kutte ut samma hvor vondt og fælt det ville bli. Jada vi klarte det til en viss grad helt til vi møttes igjen! Dette sjøl om vi begge var voksne fornuftige mennesker som aldri noen av oss hadde trodd i våre villeste fantasier at dette skulle skje noen av oss.....dette er sånn som bare skjer andre. Man skal jo ikke "blande seg inn i andre folks ekteskap" har vi fått inn med morsmelka.

Jeg må da fortelle at dette klarte vi ikke få en ende på før vi ble enige om at ihvertfall den ene av oss måtte skifte jobb og "organisasjon" for å klare å bryte. En anna løsning kunne jo vært at han skilte seg og at vi fikk hverandre, men mannfolk er jo feigere enn oss damer. Hadde det vært motsatt så jeg hadde vært gift og han hadde vært singel hadde jeg visst hva jeg hadde gjort!

Dette ble langt, men ville bare vise deg at du ikke er alene på denne "fronten"; og sammen er vi sterkrere!!! Men det jeg vil si til deg det at at det vonde merkelig nok går over. Men at du MÅ gi det tid. Jeg ønsker deg all lykke til fremover!

Takk for din forståelse. Det er en trøst å høre at jeg ikke er den eneste og at det går over. Akkurat nå er det verre en verst. Han er det det første jeg tenker på når jeg våkner om morgenen og det siste før jeg legger meg... Jeg forbanner meg selv for det. Tenker på min gode ektemann og føler jeg bedrar ham. Men jeg rår ikke med følelsene mine, selv om jeg legger all min energi i å glemme ham nytter det ikke. Da drømmer jeg om ham hele natta istedet for og er helt fortumlet og trist når jeg våkner. Venter med glede på den dagen jeg har kontroll på dette her...

[Gjest Gjest_ellen_*]

HEI!

jeg takker for at jeg fant innlegget ditt-og lykke til!

Jeg er og har vært forelsket i samme mann i snart 10 år, det har aldri vært sagt høyt til noen og nå brenner jeg innvendig for savnet og tanken på at det kan faktisk aldri bli oss er bestemt. Vi lever i hvert vårt forhold og har begge barn.

Jeg har aldri spurt han, men jeg vet og tolker tegn fra fortiden at det må være slik at han også i det minste var forelsket i meg. Håper ikke han dyrker det slik som meg.

Det hadde bare vært så godt å fortelle det til han, få bekreftelsen på at han også følte det slik. Så kunne jeg levd videre. Hvordan kan jeg gi slipp? Dess hardere jeg jobber med meg selv for å gi slipp dess mer vokser lengselen.

[Gjest ts]

Så rart, jeg har ikke vært her inne på lenge og så ser jeg innlegget mitt som jeg la inn i fjor når jeg åpner forumet....

Jeg kan jo fortelle hvordan dette gikk.

Jeg har hatt en vond vinter og trodde dette skulle gå over med tiden når vi ikke hadde kontakt. Det har vært gode perioder der alt har gått fint og jeg tror at det endelig er over, men så har det vært dager der jeg bare vil gråte. Jeg har klart å la være å kontakte ham, ikke har jeg hatt mulighetene til det heller, men en dag i januar kom en hilsen fra ham. Det var bare noen få, men utvalgte ord som forteller at han har det ikke stort bedre, han. Jeg lot være å svare først, men etter noen uker med et rent helvete, svarte jeg. Så nå er vi tilbake til "gamle synder" igjen. Men nå bor han i en annen verdensdel, så det er ingen sjans for at vi treffes tilfeldig.

Det som er så rart er at jeg trenger kjærligheten hans for å fungere. Da vi var uten kontakt, var jeg folkesky og innesluttet og mannen min mistenkte meg for å være deprimert. Når vi har kontakt, går alt på skinner og jeg har gode perioder med min mann da. Jeg blir ikke klok på det her, men begynner å skjønne at jeg kan ikke leve verken med eller uten ham. Jeg jobber nå med å akseptere tingene som de er, dette får jeg bare venne meg til og leve med. Det føles riktig å tenke sånn. Men det er både fantastisk deilig og veldig tungt å bære dette alene.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Du er flink til å dramatisere - det skal du ha

Vet ikke hvor gammel du er - men kjærligheten er alt som betyr noe i livet? Kjærligheten til to menn?

For å kutte inn til beinet og stikke fingeren i jorda.

Du greier fint å stå på egne ben alene og ha ett fint liv, garantert.

Det du holder på med nå kompliserer hele din tilværelse og en dag vil det sprekke, garantert. Og da vil din situasjon være verre.

Mitt råd: Ta deg selv i nakken og løft deg opp på ett realistisk nivå og nyt de gleder det livet kan gi deg - nå lager du bare komplikasjoner i hodet ditt.

[Gjest ts]

Du er flink til å dramatisere - det skal du ha

Vet ikke hvor gammel du er - men kjærligheten er alt som betyr noe i livet? Kjærligheten til to menn?

For å kutte inn til beinet og stikke fingeren i jorda.

Du greier fint å stå på egne ben alene og ha ett fint liv, garantert.

Det du holder på med nå kompliserer hele din tilværelse og en dag vil det sprekke, garantert. Og da vil din situasjon være verre.

Mitt råd: Ta deg selv i nakken og løft deg opp på ett realistisk nivå og nyt de gleder det livet kan gi deg - nå lager du bare komplikasjoner i hodet ditt.

Dette ville jeg også sagt for tjue år siden og inntil for etpar år siden. At kjærlighet bare er en bonus, at kjærlighet til to menn ikke er mulig, at man kan ta seg selv i nakken osv osv. Jeg mener ikke å dramatisere, jeg sier det som det er. Jeg lever et godt liv og er realisten her i huset, faktisk på kjærlighetsfronten også ellers hadde jeg dratt fra mann og barn for lengst. Jeg er høyt utdannet og reiser og ser mye, komplikasjoner i hodet kan man få av et krackrøykende gatebarn i Rio også.

Jeg nyter livet, absolutt, men det er ikke mulig å nyte det uten kontakten med ham. Jeg har ingen forklaring på det, men så enkelt er det.

Men jeg setter pris på din bekymring og omtanke.

[slumkim]

Dette ville jeg også sagt for tjue år siden og inntil for etpar år siden. At kjærlighet bare er en bonus, at kjærlighet til to menn ikke er mulig, at man kan ta seg selv i nakken osv osv. Jeg mener ikke å dramatisere, jeg sier det som det er. Jeg lever et godt liv og er realisten her i huset, faktisk på kjærlighetsfronten også ellers hadde jeg dratt fra mann og barn for lengst. Jeg er høyt utdannet og reiser og ser mye, komplikasjoner i hodet kan man få av et krackrøykende gatebarn i Rio også.

Jeg nyter livet, absolutt, men det er ikke mulig å nyte det uten kontakten med ham. Jeg har ingen forklaring på det, men så enkelt er det.

Men jeg setter pris på din bekymring og omtanke.

Hvordan kan du egentlig si at du også elsker mannen din når du holder på som dette? Selv om det ikke er fysisk, så bedrar du han til de grader.

[kristian82]

Denne sorgen kan jo selvsagt ikke sidestilles med de som har mistet noen i et dødsfall, men den er forferdelig vondt for det.

Selv om jeg er gift, har jeg hatt en hemmelig venn en stund. Vi har aldri verken kysset hverandre eller vært sammen på andre måter, men vi har elsket hverandre forferdelig mye. Når vi tilfeldigvis har truffet på hverandre, har vi tillatt oss å holde hendene til hverandre og snakket kinn mot kinn, det er alt. Men jeg elsker denne mannen høyt, selv om det har vært et helt utelukket å ha noe forhold til ham. Vi har strevd i lang tid med å glemme hverandre, men det har vært så hardt og vi har hatt mange tilbakefall, hver vår tur. Jeg som ellers et et veldig sterkt menneske, har ikke funnet styrke til å gi slipp på ham. Kjærligheten til ham var så vakker og god.

Han har prøvd en stund å være den sterke og rive over båndene våre, men ikke lyktes før i dag. Jeg beundrer ham for den styrken og det var helt nødvendig, men det gjør så vondt!!! Jeg føler meg helt død innvendig. Forholdet til denne mannen har ikke påvirket forholdet til min ektemann. Jeg elsker begge to. Men nå må jeg gi slipp og jeg sørger virkelig.

Vet ikke hva jeg vil med denne tråden, kanskje bare få det ut. Det er jo ingen jeg kan snakke med dette om. Tror ingen hadde forstått dette uansett. Så jeg har valgt å holde det helt for meg selv. Sorgen også...

Stakkars ektemannen din!!!!!!

[Gjest Gjest_gjest_*]

Dette ville jeg også sagt for tjue år siden og inntil for etpar år siden. At kjærlighet bare er en bonus, at kjærlighet til to menn ikke er mulig, at man kan ta seg selv i nakken osv osv. Jeg mener ikke å dramatisere, jeg sier det som det er. Jeg lever et godt liv og er realisten her i huset, faktisk på kjærlighetsfronten også ellers hadde jeg dratt fra mann og barn for lengst. Jeg er høyt utdannet og reiser og ser mye, komplikasjoner i hodet kan man få av et krackrøykende gatebarn i Rio også.

Jeg nyter livet, absolutt, men det er ikke mulig å nyte det uten kontakten med ham. Jeg har ingen forklaring på det, men så enkelt er det.

Men jeg setter pris på din bekymring og omtanke.

Helt ærlig - hodet ditt spiller ett puss. Og det er du voksen nok til å gripe tak i og det burde du før alt rakner i tilværelsen din.

Jeg sier ikke at du ikke elsker to menn - det kan godt hende - men du må gripe tak i deg selv før du setter alt på spill - for egentlig så tror jeg du også ser at dettte er tanker og ord og ikke noe konkret.

Om du er høyt utdannet/bra jobb din status i yrkeslivet har ikke noe med det mellommenneskelige å gjøre - det teller ikke i den sammenhengen. De med høy status er ikke gitt å være med fornuftig på mellommenneskelige plan enn de med lav status.

Klart det er mulig å bryte kontakten - bare ta kontroll over deg selv før du setter for mye på spill. Klart du greier å leve ett fullverdig liv uten å ha to menn i ditt liv - du må bare endre på noe - endre fokus.

[Gjest ts]

Kan jo si at jeg daglig jobber med saken å komme bort fra den andre, og tror veien å gå er å akseptere tilstanden. Tror man ikke strever så mye med det da og er så opptatt av det. Mannen min lider ingen nød, kan jeg forsikre dere om.

For å sette saken på spissen og få inn et mer realistisk fokus som dere etterlyser, kan jeg jo spørre: Er det mer syndig å være avhengig av en god kjærlighet enn avhengig av røyk, alkohol eller stoff? Eller være frelst?

Artig at det er menn som svarer mest her nå. Tror ikke dere er så moralistiske som dere later som. Hva med pornobladene dere gjemmer i klesskapet, flørten på julebordet der kun flaks gjorde at dere ikke havnet til sengs med en kollega, eller nabojenta dere kikker på over hagegjerdet? For å være litt ekkel med dere.

Jeg forstår at dere reagerer, det hadde jeg også gjort, og gjør forsåvidt. Men slik er det, jeg dyrker det ikke, men overser det heller ikke. Kanskje det er ett av livets gleder, som en nevner her. Jeg vet ikke, men jeg er ikke lenger så svart-hvit når det gjelder kjærlighet lenger. Hvem vet, kanskje dere selv opplever dette en dag.

[kristian82]

Kan jo si at jeg daglig jobber med saken å komme bort fra den andre, og tror veien å gå er å akseptere tilstanden. Tror man ikke strever så mye med det da og er så opptatt av det. Mannen min lider ingen nød, kan jeg forsikre dere om.

For å sette saken på spissen og få inn et mer realistisk fokus som dere etterlyser, kan jeg jo spørre: Er det mer syndig å være avhengig av en god kjærlighet enn avhengig av røyk, alkohol eller stoff? Eller være frelst?

Artig at det er menn som svarer mest her nå. Tror ikke dere er så moralistiske som dere later som. Hva med pornobladene dere gjemmer i klesskapet, flørten på julebordet der kun flaks gjorde at dere ikke havnet til sengs med en kollega, eller nabojenta dere kikker på over hagegjerdet? For å være litt ekkel med dere.

Jeg forstår at dere reagerer, det hadde jeg også gjort, og gjør forsåvidt. Men slik er det, jeg dyrker det ikke, men overser det heller ikke. Kanskje det er ett av livets gleder, som en nevner her. Jeg vet ikke, men jeg er ikke lenger så svart-hvit når det gjelder kjærlighet lenger. Hvem vet, kanskje dere selv opplever dette en dag.

Såklart er det mange menn som er som deg - løgnaktive, utro, svikefulle osv. Men alle menn, eller alle kvinner er ikke sånn. Bare å "beklage", men alle holder ikke på som deg, noen har litt mer moral og samvittighet. Ja, sammenligne et pornoblad med å ha en elsker man er glad i og knuller bak ryggen til ektemannen er jo to likeverdige ting. At det er mulig!!

En av livet gleder og være utro å bedre partnerne? Utsette han for sykdommer og løgn? Du gjør meg fysisk kvalm!

Endret 5. august 2009 av kristian82

[Gjest Gjest_gjest_*]

Kan jo si at jeg daglig jobber med saken å komme bort fra den andre, og tror veien å gå er å akseptere tilstanden. Tror man ikke strever så mye med det da og er så opptatt av det. Mannen min lider ingen nød, kan jeg forsikre dere om.

For å sette saken på spissen og få inn et mer realistisk fokus som dere etterlyser, kan jeg jo spørre: Er det mer syndig å være avhengig av en god kjærlighet enn avhengig av røyk, alkohol eller stoff? Eller være frelst?

Artig at det er menn som svarer mest her nå. Tror ikke dere er så moralistiske som dere later som. Hva med pornobladene dere gjemmer i klesskapet, flørten på julebordet der kun flaks gjorde at dere ikke havnet til sengs med en kollega, eller nabojenta dere kikker på over hagegjerdet? For å være litt ekkel med dere.

Jeg forstår at dere reagerer, det hadde jeg også gjort, og gjør forsåvidt. Men slik er det, jeg dyrker det ikke, men overser det heller ikke. Kanskje det er ett av livets gleder, som en nevner her. Jeg vet ikke, men jeg er ikke lenger så svart-hvit når det gjelder kjærlighet lenger. Hvem vet, kanskje dere selv opplever dette en dag.

Ja, dette var et greit forsøk på å tåkelegge hele situasjonen din

Ikke noe poeng i å prøve å bortforklare situasjonen du sitter og hva du velger å ikke gripe tak i. Du bærer selv risikoen og du opptrer uten respekt for din ektemann.

Så drit i de som røyker, alkoholikere, stoffmisbrukere........du er ikke der og du står like fullt i din situasjon destruktivt og respektløst.

[Gjest ts]

Såklart er det mange menn som er som deg - løgnaktive, utro, svikefulle osv. Men alle menn, eller alle kvinner er ikke sånn. Bare å "beklage", men alle holder ikke på som deg, noen har litt mer moral og samvittighet. Ja, sammenligne et pornoblad med å ha en elsker man er glad i og knuller bak ryggen til ektemannen er jo to likeverdige ting. At det er mulig!!

En av livet gleder og være utro å bedre partnerne? Utsette han for sykdommer og løgn? Du gjør meg fysisk kvalm!

Nå Kristian ble jeg skuffet over deg. Du har pleid å ha ganske saklige innlegg. Men dette innlegget ditt er helt skivebom. Les mitt første innlegg, så skjønner du hvorfor. Saken er ikke gått noe videre derfra.

Nå forlater jeg denne diskusjonen, skriv hva dere vil, men hold dere til saken da.

[Gjest Cynthia]

Nå Kristian ble jeg skuffet over deg. Du har pleid å ha ganske saklige innlegg. Men dette innlegget ditt er helt skivebom. Les mitt første innlegg, så skjønner du hvorfor. Saken er ikke gått noe videre derfra.

Nå forlater jeg denne diskusjonen, skriv hva dere vil, men hold dere til saken da.

Du har ikke vært her inne på ett år, men du vet at Kristian pleier å ha saklige innlegg?

Der forsvant siste rest av troverdighet

Endret 5. august 2009 av Cynthia

[slumkim]

Vet mannen din om dette da?