Den vanskelige samtalen

[Gjest Gjest]

Vi hadde en skikkelig fyllekrangel i går. Det startet med at jeg ville fortsette ute på byen, han ville hjem. Jeg ble med hjem og var innstillt på å avslutte kvelden. Det viste seg at han ville vi skulle drikke øl, høre musikk og avrunde på den måten. Det ble ordentlig krangel, og etter hvert kom alt opp. Alle de problemene vi har hatt de siste par årene. Jeg var trøtt og sa en del ting som jeg kanskje ikke skulle sagt, han var full og sa en del sårende ting tilbake. Der og da ble det faktisk slutt, og han gikk hjem til seg selv. Jeg hadde en mistanke da jeg våknet om at han ikke mente det så alvorlig som det virket, og jeg hadde rett. Vi pratet sammen på telefonen, og avtalte at vi skulle sette oss ned i dag og prate edru om situasjonen. Det er mye som ikke fungerer mellom oss. Det har rett og slett vært fryktelig slitsomt. Vi har ikke engang lyst til å bo sammen, selv om begge to har veldig lyst til å være i den fasen i livet sammen med noen. Han liker ikke reising, og vil tilbringe sommerferien på fjellet i telt, jeg vil reise verden rundt, lære språk og er svært opptatt av karrieren. Det er så vanskelig! For alt hadde vært helt greit hadde det ikke vært for at jeg faktisk er veldig glad i han. Vi har mange minner sammen, trives jevnt over godt i hverandres selskap og det skjærer meg i hjertet å tenke på at jeg nå skal skli inn i singellivet og ikke ha kontakt med han mer. Det er et så vanskelig og ugjenkallelig valg. Blir det slutt så er det for godt, vi har allerede kastet bort sjansene våre.

Fornuften tilsier at dette ikke er et forhold som kommer til å fungere i lengden, vi påfører oss selv bare mer og mer smerte. Kanskje han aldri vil bli sånn som jeg ønsker, på samme måten som jeg , som han sier selv "får fram der verste i han".

Dette blei vel kanskje en usammenhengende tekst å lese, men trenger så sårt noen råd. Har dere vært i lignende situasjon?

[Gjest Gjest]

Ja, jeg har vært i samme situasjon men vi valgte hverandre for det. Det var ikke logisk men det var kjærlighet. Det dumme er at noen ganger er kjærlighet alene rett og slett ikke nok. Han er sosial,jeg er litt mer privat,han er enkel,jeg er komplisert,han er svart eller hvitt,jeg er alle nyansene i mellom, han handler først og tenker etterpå,jeg tenker konsekvens hele tiden.

Nå,etter fem år og barn sammen, sliter vi. Vi passer ikke sammen,vi gjør hverandre ikke lykkelig,vi slter på hverandre og det er tungt.

Gjør det slutt nå,om dere er så forskjellige.

[Gjest ts]

er det det samme rådet du ville gitt deg selv for fem år siden? Er det ingenting som gjør det verdt det? Og hvis det fremdeles ikke har blitt noe bedre, hvorfor er du sammen med han enda?

Jeg for min del håper at det skal bli bedre bare vi får snakket og fikset på de tingene som ikke fungerer, og kommet til en slags enighet eller kompromiss på de områdene hvor vi er så forskjellige... Han kommer på besøk snart, og jeg kjenner jeg er veldig nervøs, jeg aner ikke hva utfallet av dette blir. Jeg er redd for å gi opp for tidlig også. Jeg tror at våre problemer egentlig kan fikses med litt innsats..

[Gjest Gjest_hei_*]

er det det samme rådet du ville gitt deg selv for fem år siden? Er det ingenting som gjør det verdt det? Og hvis det fremdeles ikke har blitt noe bedre, hvorfor er du sammen med han enda?

Jeg for min del håper at det skal bli bedre bare vi får snakket og fikset på de tingene som ikke fungerer, og kommet til en slags enighet eller kompromiss på de områdene hvor vi er så forskjellige... Han kommer på besøk snart, og jeg kjenner jeg er veldig nervøs, jeg aner ikke hva utfallet av dette blir. Jeg er redd for å gi opp for tidlig også. Jeg tror at våre problemer egentlig kan fikses med litt innsats..

Du vet best, men vil bare si at fiksing og snakking fungerer kanskje en stund og dere kommer tilbake til det "vanlige" igjen, det dersom dere er så forskjellige! Jeg har vært i samme situasjon med min eksmann, men valgte å skille meg etter fem år! Hvis man ikke passer sammen, så hjelper det ikke å sankke til en hver tid!

Men det er lov, og kanskje fint å tenke positivt og prøve!

Ønsker deg lykke til uannsett valg!

Hilsen Jojo

[Gjest Gjest_Lara_*]

Er i samme situasjon akkurat nå. Elsker ham over alt i verden, han elsker meg også. Vi savner hverandre enormt når vi er fra hverandre, kan ikke vente til å treffes, men etter et par dager "tett" på hverandre, sliter vi.

Han vil se på TV, jeg vil ut, han vil spise en ting til middag, jeg vil noe annet, han er rolig og liker ikke bråk, jeg "eksploderer" for ofte. Jeg glemmer fort krangling, han er sur i flere dager, etc, etc...

Vet ikke hva vi skal gjøre. Har gjort det slutt flere ganger, men klarer ikke å holde oss fra hverandre allikevel. Perioder uten krangling er deilige, perioder med krangel og sure minner er utrolig slitsomme og vonde for begge... Kjærlighet og tiltrekning er fortsatt så sterke at vi ikke går fra hverandre, men vet ikke hvor lenge vi holder ut. Har alltid trodd at så lenge det finns kjærlighet så fins det håp og mulighet til å fungere sammen, men nå begynner jeg å tvile på det. Mennesker forandrer seg ikke i voksen alder, og når noen er så forskjellige, går det kanskje ikke uansett...

Skulle ønske jeg kunne hjelpe med noe mer. Tror også at kommunikasjon i sånne forhold er alfa og omega. Både kjæresten og jeg er ganske lukket, og vi sliter med å si ting som er viktige for

oss, men ofte skriver vi det til hverandre, i mail, sms eller på lapper. Det har hjulpet oss noen ganger. Lykke til!

[Nabodama]

En kan ikke forandre den andre, om en har aldri så mye lyst.

Men en kan forandre innstillingen en har til den andre/hverandre. Godta forskjellene og bruk dem til noe bra istedet for å se dem som ødeleggende.

Mannen min og jeg er ganske ulike vi også, men det går fint likevel. Vi har samme verdier og holdninger til de store og viktige tingene, og det har mye å si. Men vi har totalt forskjellige interesser, noe som fører til at vi får litt tid fra hverandre også. I hverdagen har vi det fint, selv om vi slett ikke liker å se det samme på tv, eller har samme sosiale behov.

Men vi er flinke til å ta vare på forholdet og hverandre, og er flinke til å la hverandre få være seg selv. Vi er jo to forskjellige individer.

[Gjest minamarie]

Jeg og kjøresten min er sånn som dere, altså VELDIG forskjellige. Og det har ikke alltid vært lett, men alt i alt så har vi det veldig bra og er sammen på 8 året...

Eksmpler på forskjeller er at jeg elsker å reise og oppleve verden, hans drømmeferie er 14 dager i en båt langs norske/svenske kysten.. Jeg synes det er hyggelig på båttur noen timer, men.... Det har vi løst med at jeg reiser på en "langtur" med veninner i året (11 dager til avreise nå.....) Han er på båtferie med gutta om sommeren. Så har vi en skiferie sammen (omtrent den eneste vi har felles....) Også har vi noen helger sammen i båten og en langhelg eller to til en storby. Så da er alle fornøyde.... Neste år planlegger vi å leie seilbåt i karibien, så det blir jo også ett kompromiss mellom oss...

Han elsker å feste og er ALLTID den som blir mest drita og er sist i seng. Jeg drikker lite og liker ikke å være full og sliter med å ha øynene oppe etter midnatt.. Han går stort sett ut med sine kompiser og har en rotbløyte og jeg drikker vin med veninnene mine, og så har vi noen parmiddager der han begrenser alkoholinntaket og jeg prøver å holde meg våken litt lenger en vanlig....

Han er super lat og liker best å ligge på sofan. Jeg spiller i 1. div i en lagidrett og trener 3-5 ganger i uken + kamper i helgene. Jeg trener, han slapper av også går vi en lang tur sammen i helgene....

Jeg synes det er normalt å snakke sammen 1,2,3 ganger i løpet av dagen, men han synes ikke det er noe stress å la det gå ett par dager.. Jeg prøver å roe ned ringingen litt og han prøver å ta litt mer intiativ. Han har skjønt nå at det er nok å bare i si hei og glad i deg, at vi MÅ ikke prate sammen 30 min hver gang...

Vi har begge ganske stort behov for alene tid og har så forskjellige interesser... Så vi bor ikke sammen (selv om jeg i perioder er veldig mye hos han (størst leilighet og lettest å komme til jobben for begge))vi skal nok på sikt flytte sammen, men hver gang vi prater om det så blir vi enig om å vente litt til... Mulig vi er litt redde for at forskjellene da blir for tydlige og at vi tross alt har det bra som vi har det...

SÅ det er mulig å ha det bra sammen selv om man er veldig forskjellige. Men man må være villig til å inngå noen kompromisser, og "pick ypur battels" vi er vel ganske laid back begge to, men tar opp det som virkelig plager oss og da klarer vi å finne en løsning på det. Lykke til iallefall

[lillya]

Å avslutte et forhold er vel stort sett ingen enkel sak for noen, men av og til er det kanskje til d beste. Utifra det du skriver, virker d som dere kanskje passer best som venner. At forholdet tar slutt, betyr jo ikke nødvendigvis at du slipper han helt ut av livet ditt. D kan jo være vanskelig å finne en vennskapelig tone med en gang d er blitt slutt, men kanskje etter hvert.

Ellers kan dere jo fortsette forholdet, men innse at dere er forskjellige, og gjøre litt ting på hver ders kant, og senke kravene til egne behov og jobbe med å treffes på halvveien. Men d er jo uansett en bra ting å finne ut av problemene, finne ut om d er ting som kan leves med eller om det rett og slett blir for vanskelig til å få et forhold til å fungere. Lykke til ihvertfall!