Å flytte fra barna sine?

[Gjest Gjest_Tussi_*]

Dette er nok mer frustrasjoner enn konkrete spørsmål, men jeg vil gjerne høre fra andre som har flyttet fra barna sine.

Mine to barn (8 og 10 år) har bodd 50-50 hos meg og far de siste 4 årene. En løsning som fungerer greit for alle parter. I perioder har både jeg og far ønsket mer samvær, men barna er godt fornøyd med situasjonen slik den er.

Jeg pendler på 3 året to timer daglig for å kunne jobbe innenfor mitt fagfelt. Det resulterer i at tiden jeg har med barna i løpet av en vanlig uke er mye mindre enn når de er hos far. "Våre" ettermiddager blir preget av stress og dårlig tid for å rekke treninger, lekser og sosialt liv for ungene. Far har en arbeidssituasjon som gir ungene er roligere og mindre stresset hverdag.

Den uka barna er hos far bor jeg hos min kjæreste i nærheten av arbeidstedet mitt. Vi ønsker nå etter to år å flytte sammen på heltid, men det er veldig vanskelig å være mamman som flytter. Far og jeg har diskutert situasjonen med barna, og de ønsker ikke å flytte permanent med meg til et nytt sted.

Som alle andre kan jeg sikkert si mye stygt om min x-kjæreste om jeg vil, men han er en fantastisk pappa. Vi snakker åpent om situasjonen, og han er villig til å la meg prøve å være helgemamma, men full mulighet til å gå tilbake til den ordningen vi har nå. Men så kommer det som plager meg, er barna mine for små til en hverdag uten mamma? vil de føle at jeg svikter de? Jeg vil nødig at mine barn skal føle at jeg velger kjæresten min fremfor de.

Noen andre som har flyttet fra barna sine som vil dele erfaringene sine med meg?

[Gjest *Mim*]

Jeg var helgemamma en periode da jeg tok utdanning, det fungerte fint for alle. Barnet hadde en rolig hverdag hos pappa, og jeg fikk konsentrert meg om studiene.