En stemamma's tanker...

[Gjest Anonymous]

Jeg lurer på om jeg er slem...

Jeg er stemamma til verdens tre nydeligste unger. De er forholdsvis små ( eldste er 8 ).

Jeg trives godt med barn, har utdannelse innen området. Jeg liker ungene kjempegodt, og det er gjensidig. De oppsøker meg, spør etter meg når jeg ikke er hjemme, vi prater mye sammen og gjør mye sammen. Forholdet til barnas pappa er flott, og forholdet til mamma'n er fullstendig uproblematisk...

Så hva er da problemet?? Jo... Jeg blir så sliten av å ha dem her - enda de ikke er her spesielt ofte, engang... (litt mer enn "vanlig" samvær). Jeg trives godt med dem også - så hvorfor føles det som et pes hver gang jeg våkner og vet at "i dag er det barnedag", eller "uff, ingen avslapning nå til helgen"?

Jeg har vært borti MANGE unger opp gjennom årene, og disse er greie, enkle å ha med å gjøre, med masse sjarm og uten særlige nykker. Jeg har vært utrolig heldig. Jeg er glad i dem - men har en tendens til å nesten grue meg før de kommer. Når de først ER her, er det som regel ok.

Jeg har bodd sammen med pappa'n deres i et år, og vi har begynt å snakke om felles barn. Men jeg vet ikke om jeg tør. Er det sånn, at man gruer seg til å komme hjem til dem? Er det sånn at man aldri får tid til seg selv? (det får jeg nå nemlig, pappa'n er kjempeflink med dem, og tar det aller meste av "jobben" med dem).

Er det fordi jeg ikke er "vant" til dette enda? Eller egner jeg meg rett og slett kun til å omgås barn fra 8-17, og så gå hjem og ha fri?

Må få legge til at ste-barna mine ikke merker noenting, at jeg er engasjert i deres liv helt naturlig, både fra deres og min side. Som sagt, helt greit når de først ER her, men jeg gruer meg før de kommer... Uten at jeg finner noen grunn til det...

Dette er kanskje et tabu-emne, men finnes det noen ste- eller ikke-ste-foreldre som kjenner seg igjen i noe av dette?

[:-) anna]

Hei...

Skjønner godt hvordan du har det faktisk.

Det er liksom forventet at man skal være like glad i stebarn som egne barn... og det er gjerne en selv som krever det av seg selv. Men det er ikke alltid mulig å være det. Og kanskje kan man ikke kreve det heller. Så lenge man er så glad i stebarna sine som man kan.

Sine egne barn elsker man betingelsesløst og uten forbehold. Og det kommer helt naturlig. Det er ikke automatisk å elske stebarna sine slik.

Men så lenge man elsker dem så mye man kan og skjønner at man er en del av hjemmet deres og dermed må passe på at de aldri føler seg uvelkomne der. Så er det kanskje nok. Så lenge man gjør sitt beste rett og slett. Det rare er at jeg er glad i stesønnen min på veldig mange måter... og jeg har bare blitt mer glad i ham etter at han ble bror. For da ser jeg hvor glad han er i broren sin og er glad i ham for det også.

Synes du er flink!!

[ellapille]

jeg var i en slik situasjon i endel år,ungene likte meg,gledet seg til å komme og moren deres hadde ikke noe imot meg. Men jeg la på meg denne oppgaven etterhvert som tiden gikk.Ba selv om å få ha dem ekstra så fort det var en fridag .

Så kom det til slutt og innhentet meg,jeg var sliten,jeg likte ikke situasjonen,ungene likte seg fortsatt her men nå hadde ungene begynt å komme fordi jeg trodde det var forvenntet av meg. Jeg hadde egne barn fra før jeg da,så jeg måtte jo ta hensyn til dem også,kunne jo ikke si at dem ikke fikk treffe hverandre. Pappaen måtte jo også treffe unga sine også.Så jeg kom til sist.Jeg ble sliten.Begynte å grue meg,innteressen for ungene begynte å dale.Men det var jo ikke barnas skyld.

Jeg ville være alene i julen,feriere alene på sommeren,jeg ønsket å føle at det vi hadde i huset var en riktig kjernefamilie,men rett som det var kom de flere helger på rad.Jeg fikk dårlig samvittighet ovenfor barna mine,hadde ikke tid og overskudd til dem lenger.Stakkars barn,dem var vant med å se mamman sin mye mer. Blir du veldig sliten,så kommer irritasjonen over på ungene til mannen din,enda det er ikke dem som har gjort noe galt. Da skjærer det seg.

Vi fikk det ikke til.

[Gjest Anonymous]

Jeg er i samme situasjon som deg. Har bodd sammen med min elskede i litt over 1 år, og vi har jevnlig hans to skjønne døtre på besøk (7 og 10 år). Jeg kjenner også av og til at dette orker jeg ikke. Ikke fordi ungene er krevende eller slemme eller ufine. Nei, de er livlige, snille jenter som liker meg veldig godt. Jeg er noen år yngre enn deres mor og far, og har vokst opp med mye sprell selv, så jeg er nok litt "annerledes" enn andre "foreldre" de kjenner.

Men jeg har også bodd alene i mange år, uten andre enn meg selv å ta hensyn til. På lørdager f.eks er ettermidagen hellig for meg. Lørdagsavisene og et glass cola i sofakroken, gjerne med radioen på i bakgrunnnen. Det er ikke så enkelt å kreve sine behov når tre andre mennesker rundt ønsker å gjøre noe annet.

Samtidig er det anderledes for meg enn for far når de er her. Han er som han er "åkke som". Jeg kjenner at jeg tar meg litt sammen, og er ikke 100 % meg selv. Selvsagt er jeg meg selv, men jeg er mye MER meg selv når vi er alene.

Min kjære er veldig glad i sine barn. Jeg var ute på jobbreise en hel uke og gledet meg til å komme hjem fredag kveld, ta et glass rødvin og bare sove, sove lørdags morgen. Da hadde min mann, som egentlig skulle ut på reise selv, funnet ut at han ville så gjerne ha barna denne helgen. Dette opplevdes som et "overtramp" - hva med meg og mine behov? På den ene siden syntes jeg han var egoistisk som ikke engang spurte meg (selv om jeg helt sikkert hadde sagt ja), på den andre siden får jeg dårlig samvittighet som ikke ønsket at jentene skulle komme.

Jeg tror dette er helt naturlig. Ingen bestrider en ekte mor eller fars kjærlighet til sine barn. Derfor kan de utttrykke at de er "lei" ungene sine fra tid til annen. Stemødre derimot, har et sett med forventninger rettet mot seg som er krevende å oppfylle. Når noen spør meg, sier jeg aldri at jeg er lei av ungene hans, eller at jeg blir sliten og ønsker dem dit "peppern gror". DET kunne en ekte mor sagt og fått støtte for det.

Men jeg tror situasjonen vil snu betraktelig hvis/når vi får eget barn. For det første får jeg selv erfare den betingelsesløse kjærligheten til et barn. For det andre vil dette knytte hans barn nærmere til meg - de blir jo (halv)søsken til mitt barn.

Nei - lett skal det ikke være :D

Lykke til!

[Liz_69]

Hva om du gjør noe du har lyst til når ungene er på besøk? Besøk en venninne eller ta en tur på kino. Så slipper du å irritere deg.

Selvfølgelig har du rett til å føle som du gjør.

Vi har også det samme problemet, men hos oss er det min kjæreste som irriterer seg over min sønn - ofte uten grunn. Jeg synes jo det er litt sårt, men jeg forstår det. Vi har foreløpig latt være å flytte sammen. Når vi flytter sammen blir det i et hus som er stort nok til at vi kan ha litt privatliv.

[Gjest Jess]

:cry:

Jeg skjønner deg så utooolig godt.

Mannen min er far til ei jente på 8.

Han vil ha henne hos oss så mye som mulig.

Det virker som om han forventer at jeg skal ha like lyst til å ha henne på besøk som ham og at jeg skal være like glad i hans barn som det han er.

Jeg lar heller aldri jenta merke at jeg egentlig gruer meg til hun skal komme.Når hun er der setter jeg meg selv til side og "leker mor" slik det forventes av oss stemødre.

Freden og roen jeg stter pris på forsvinner når hun kommer.

Jeg prøver å la være å irritere meg og å tenke på ham som savner barnet sitt.

Men i det siste har hun nermest bodd hos oss mer enn hos moren sin.Det kjenner jeg at jeg ikke er klar for.

Mange ganger har også vi planlagt en tur ut eller en stille kveld med et glass rødvin, men så "glemmer " han det og henter henne isteden.Da blir turen ut glemt og rødvinen er det bare å glemme for hun legger seg så seint.

Har prøvd å ta det opp på en forsiktig måte, men da er alle piggene ute med en gang.

Det er faktisk umulig å snakke med ham om det.

Og hva skal jeg egentlig si???

Jeg skjønner jo at han må få ha barnet sitt.....

Nei det er IKKE enkelt dere.

:cry:

[Gjest Vega]

Ikke lett. Særlig ikke når du jobber med barn hele uken.

Har aldri vært stemor for småbarn (samboers sønn er seksten) - kun tenåringer...

Jeg lar de finne på en del ting sammen, som jeg ikke er med på. Lager heller middag osv. her hjemme, leser en bok, jobber på pcen og slapper av. Sønnen er en del av min samboer, og en veldig grei gutt å forholde seg til - og siden jeg elsker min samboer, er sønnen knyttet til vårt liv, noe jeg ser på som naturlig. (Har en sønn selv.) Føler meg ikke som stemor, men så er han jo snart voksen. Det er liksom ikke min jobb å oppdra. Bare være tilstede, mer eller mindre.

Men har passet min nevø mye, og å være tante synes jeg er lett - er vel vanskelig å overføre til det å være stemor - fordi en tante har "sin rett" til å være sliten, i dårlig humør osv.

Dere har bodd sammen ett år, tror det vil bli lettere etterhvert. Du har lov å være sliten, trekke deg tilbake, besøke en venninne osv. - du skal ikke være pålagt å være barnehagetante hele helga. Snakk med samboer om dette. Særlig siden du jobber med barn, trenger du litt tid for deg selv i helgene.

Ikke så lett, med stadige møter og oppbrudd. På mange måter ville det vært enklere om barna bodde fast hos dere, kanskje.

Husk at du må sette grenser for hvor mye du gir av din tid og deg selv. Det er tross alt samboers hovedansvar. Men anbefaler ikke å oppsøke utelivet og gi fullstendig blaffen, bare finne noen timer til deg selv.

Sov lenge, (regner med at du da våkner til kaffe og frokost...) - ta deg en tur på helsestudioet, les, vær her på Kg, vær egoist.

Husk at når du setter grenser, og befinner deg vel - så merker barna at du trives. Å bare gi og gi, bli sliten og frustrert - er ikke måten.

[Gjest Jess]

For meg hadde det faktisk vært mye lettere om han hadde kunnet godta at jeg ikke er moren hennes.

Han blir sur om jeg planlegger noe på egen hånd når hun er hos oss.

Han blir også sur om jeg ikke stiller opp som barnevakt hvis han skal noe,eller hvis jeg ikke tar kveldsstellet,brødskivesmøring,bading,påkledning,morgenstell og alt det andre som hører med.

Sitter jeg på datamaskinen i mer enn 10 minutter får jeg høre at jeg er asosial når hun er på besøk....

ÅHHHHHHH.Jeg blir så forbanna.

Jeg sa faktisk rett ut (i sinne) en gang at han ikke kan forvente at jeg er like opptatt av henne som det han er Og at jeg faktisk ikke er forpliktet til å være mor selv om han har en unge fra før!!!

Han får være far , jeg vil ha retten til å være meg selv.

Det var litt av en utblåsning...

puh!

[Gjest Jess]

For ikke å snakke om all kjøringen.Til skole, fra skole, til mor, fra mor....

JEG er dum-snill, jeg.

Jeg innså nettopp det!!!!

[Gjest Vega]

F..., jenter - dere må banke i bordet!

Min eks giftet seg, og da de skiltes fikk jeg høre alt via henne om hvordan han var... Hvordan hun hadde måttet bade sønnen vår, lage i stand måltider osv. Selv om hun hadde en liten baby selv (deres)...

Det forbauset meg ikke, for han tok ikke ansvar med stell overfor vår sønn heller, da han var baby...

Hun slo i bordet.

Ekteskapet gikk over styr etter par år.

Hun orket ikke mer.

Hva er mennene deres ute etter? En barnevakt? En ny mamma til seg selv? Har de ingen respekt for dere? Neivel, så:

Krev respekt og stå på ditt!

Er han glad i deg, vil han skjønne hvor landet ligger.

Hvis ikke, vær glad du er kvitt ham (les: den store tenåringen, for sånt kan man ikke kalle menn).

Blir så sint på vegne av dere...

[Gjest Anonymous]

  Sitat

F..., jenter - dere må banke i bordet!

Min eks giftet seg, og da de skiltes fikk jeg høre alt via henne om hvordan han var... Hvordan hun hadde måttet bade sønnen vår, lage i stand måltider osv. Selv om hun hadde en liten baby selv (deres)...

Det forbauset meg ikke, for han tok ikke ansvar med stell overfor vår sønn heller, da han var baby...

Hun slo i bordet.

Ekteskapet gikk over styr etter par år.

Hun orket ikke mer.

Hva er mennene deres ute etter? En barnevakt? En ny mamma til seg selv? Har de ingen respekt for dere? Neivel, så:

Krev respekt og stå på ditt!

Ditto!

Er han glad i deg, vil han skjønne hvor landet ligger.

Hvis ikke, vær glad du er kvitt ham (les: den store tenåringen, for sånt kan man ikke kalle menn).

Blir så sint på vegne av dere...

[Gjest Anonymous]

  Sitat

Ble litt rot der.. Jeg mener DITTO

[Gjest Turi]

Jeg syns det er så kjempefint å lese om så mange stemødre som har:

1. Et godt forhold til sine stebarn

2. Et godt forhold til mannen/mannens eks.

Kjempedeilig! Føler meg av og til alene i rollen som stemor uten noe å klage på i forhold til ham/eksen.

Og den dårlige samvittigheten over av og til å ønske at barnet IKKE er hos oss, ja den tror jeg mange av oss sliter med. Meg inkludert.

Jeg hadde gått gjennom livet i 30 år med et bevisst valg om at "jeg ønsker meg ikke barn nå - jeg vil ha frihet" da jeg ble samboer med en "pappa". Det har gått over all forventning - stesønn er flott, bio.mor er samarbeidsvillig og alle er lykkelige *rosa pelsdottskyer daler ned på vårt rekkehus *

Men av og til dukker :evil: hunndjevelen, for 4. helg på rad. Og selv om poden ikke merker dette når han lykkelig kommer dansende, og selv om jeg ikke nevner det for mannen, har jeg dårlig samvittighet for det.

Fordi jeg rett og slett vil sove lenge, ikke ha bollesmuler i sofaen og sand i hele gangen, leker utover hele stua og huset fullt av 7-åringer. Alt er jo sjarmerende nok, men som barnløs ønsker jeg meg av og til barnløs tid.

Egentlig skal jeg bare slutte å ha dårlig samvittighet for det med en gang. Det er jo ingen vits, og uansett hva jeg vil de dagene vi har poden, er det umulig å sove videre når man blir vekket med knuseklem og tindrende øyne. Så får jeg heller finne meg i 5 7-åringer som lurer på hva jeg DRIVER med når jeg går med grønn ansiktsmaske klokken 1200, og hvor jeg skal når jeg stikker på kafe med en venninne midt på lørdagen (siden jeg er våken allikevel).....

[Gjest Jess]

:-?

Det er vel bare å kapitulere og se frem til den dagen en får sine egne.

Jeg tenker alltid på at dette er ikke for evig når datteren hans bor hos oss på niende døgnet når hun i utgangspunktet bare skulle være i et par dager.

Derfor skjønner også jeg at det er viktig for ham å ha henne så mye som mulig,det er bare opp til meg å sette mine grenser!

Om ti år er hun 18 år og da flytter hun forhåpentligvis i egen bolig!!!

Holder ut til da.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Handler ikke dette også litt om forventninger? Både samfunnets og ens egne?

Vi er jo alle mer eller mindre vokst opp med eventyrenes onde stemødre (Askepott, Hans og Grete....). Sånn vil vel ingen være. I tillegg har vi det med at kvinner fremdeles i stor grad er ansvarlig for hjemmesfæren, og vi skal være moderlige, like å være sammen med/ha ansvar for barn. Når man da kommer inn som "stemor" så blir det antakeligvis ganske enkelt å påta seg en "mors" rolle, ta ansvar for barnet når det er der, på lik linje med far eller kanskje til og med i større grad enn far.

Det forventes på en måte av alle at en stemor skal være glad i hans barn og ta mye ansvar for dem når de er der. Og da tror jeg det er lett å gli inn i en rolle som man kanskje ikke vil ha. Det skal hentes/bringes, mat skal lages, det skal pusles med og lekes/snakkes med etc. etc. etc. Og det tas - er iallfall mitt inntrykk - nærmest for gitt at stemor skal gjøre dette, selv om det egentlig er far som har ansvaret.

Stilles de samme kravene til en stefar?? Jeg tror ikke det....

Jeg er ikke stemor, men alenemor. Og jeg vet at den dagen jeg igjen får en mann inn i mitt liv, så vil jeg fremdeles være "alene"ansvarlig for barnet. Selv om vi bor sammen og det selvfølgelig vil gjøre at mannen også får en del ansvar (eller: "plager" som medfølger å ha barn). Det ville ikke falle meg inn å kreve eller ta for gitt at han stiller opp i forhold til henting/bringing etc. Så lenge det er "mitt" barn, så er det også mitt ansvar, selv om jeg deler hus med en annen.

På samme måte vil det heller ikke falle meg inn å "overta" ansvaret for hans evt. barn. Ønsker jeg å gjøre "mine ting" når hans barn er der, så gjør jeg det. Og han har selvsagt rett til det samme i forhold til mitt barn.

Det er klart det er glidende overganger for hva/hvor mye etc. og lever man i et forhold er det et poeng at man samarbeider både i smått og stort. Men - jeg har inntrykk av at det sitter en del "misfornøyde" stemødre rundt omkring fordi de har fått/blitt avkrevd altfor mye ansvar for "hans" barn, og føler seg fanget i den situasjonen.

[:-) anna]

Jeg må bare få si:

Så flinke vi er. Vi setter oss selve til side fordi vi vet at det er det som er det riktige å gjøre.

Og nå er jeg ikke ironisk altså.

Jeg har vært stemamma i veldig mange år nå, og jeg har ofte fått høre at "jeg er så flink". Sannheten er at jeg har VALGT å være flink.

Fordi stesønnen min er veldig knytta til faren sin, og fordi jeg har sett at det faktisk er hjemmet hans det er snakk om.

Barn har ikke så mange bein å stå på som oss voksne. Vi har hjemme, kjærste, venner fra mange ulike stadier og steder i livet, jobb/skole og enkelte av oss har også Kvinneguiden. Et barn har gjerne bare hjemme og kamerater. Om jeg som stemor hadde "ødelagt" hjemmet for han - så hadde det vært en grusom ting å gjøre mot et barn.

Hjemmet til et barn er fundamentet som alt i livet til barnet bygger på. Og de kan ikke velge det bort på noen måte. Det å kunne stole på hjemmet sitt gjør at barnet kan utvikle seg og strekke seg lengre på alle andre felter.

Jeg vet at jeg aldri hadde kunnet leve med å gjøre hjemmeverdenen til et barn til en verden der barnet trengte å lure på om det var velkomment eller ikke.

Derfor svelger jeg kameler og har noen betrodde venninner som jeg tar ut de irrasjonelle frustrasjonene med. Det betyr naturligvis ikke at man skal føye seg i alle tilfeller... det er lov å ha grenser. Men det er ikke lov å la barnet føle seg uvelkomment i sitt eget hjem.

Et luretriks kan være å snakke med pappaen om dette. Si at du er sliten og trenger tid for deg selv. Be om at han tar med barna på noe for eksempel på lørdagen