Så var det slutt..

[Hilde!]

Da var det konstantert, det er slutt.

Har egentlig vært det en uke nå, men i dag kom han for å utveksle personlige eiendeler.

Vi hadde planer om å flytte sammen til sommeren, vi ville feiret 2 år sammen kommende uke, men sånn ble det ikke.

Da jeg forrige lørdag fikk vite at han ikke ville mer, at han ikke så på meg som noe annet enn en venn lenger, ble jeg helt knust! Ja, jeg visste vi hadde litt problemer, men vi hadde snakket om dem, og blitt enige om at vi skulle jobbe med dem, men han ombestemte seg visst..

Det kom som et sjokk for meg, hadde aldri ventet det - for det har jo bare vært oss helt siden den dagen vi ble sammen.

Som sagt, jeg ble knust - trodde aldri jeg skulle komme meg gjennom dette. For hvordan kan man klare å miste sin beste venn samtidig som kjæresten ens går fra en? For han var begge deler for meg.. Likevel tok det meg ikke lenger enn til onsdag kveld før jeg innså at jeg egentlig er over han. Det skjedde helt plutselig, og uten noen spesiel forklaring. Jeg skjønner ingenting! Hvorfor er jeg ikke lei meg? Ikke er jeg sint heller, elle skuffet for den del.. Men forrige lørdag var jeg sikker på at han betydde alt for meg..

Vet ikke hva jeg vil med dette. Er bare så forvirret, må få det ned på "papiret".

Lurer kanskje på om noen andre har hatt det sånn? eller om noen har en forklaring på hva som kan være grunnen til at jeg reagerer som jeg gjør?

Alle svar mottas med takk!

Endret 18. oktober 2008 av Hilde!

[Gjest Wind]

Grunnen til reaksjonen kan være at du egentlig hadde det på samme måte som ham, du har bare ikke innsett det før. Kos deg som singel. ^^

[Atea]

Da var det konstantert, det er slutt.

Har egentlig vært det en uke nå, men i dag kom han for å utveksle personlige eiendeler.

Vi hadde planer om å flytte sammen til sommeren, vi ville feiret 2 år sammen kommende uke, men sånn ble det ikke.

Da jeg forrige lørdag fikk vite at han ikke ville mer, at han ikke så på meg som noe annet enn en venn lenger, ble jeg helt knust! Ja, jeg visste vi hadde litt problemer, men vi hadde snakket om dem, og blitt enige om at vi skulle jobbe med dem, men han ombestemte seg visst..

Det kom som et sjokk for meg, hadde aldri ventet det - for det har jo bare vært oss helt siden den dagen vi ble sammen.

Som sagt, jeg ble knust - trodde aldri jeg skulle komme meg gjennom dette. For hvordan kan man klare å miste sin beste venn samtidig som kjæresten ens går fra en? For han var begge deler for meg.. Likevel tok det meg ikke lenger enn til onsdag kveld før jeg innså at jeg egentlig er over han. Det skjedde helt plutselig, og uten noen spesiel forklaring. Jeg skjønner ingenting! Hvorfor er jeg ikke lei meg? Ikke er jeg sint heller, elle skuffet for den del.. Men forrige lørdag var jeg sikker på at han betydde alt for meg..

Vet ikke hva jeg vil med dette. Er bare så forvirret, må få det ned på "papiret".

Lurer kanskje på om noen andre har hatt det sånn? eller om noen har en forklaring på hva som kan være grunnen til at jeg reagerer som jeg gjør?

Alle svar mottas med takk!

Det er ikke vanlig, selv har jeg kun opplevd det en gang. Tror underbevisstheten har jobbet for deg. Som sagt bare en gang for min del. Etter amdre brudd har jeg blitt deppa og apatisk og det har vart i flere måneder.,.. NÅ er jeg kanskje på randen til et nytt brudd, men jeg vil ikke, selv om han er narkoman. Grunnen er at jeg elsker han, og han er ærlig, men ikke alltid snill. Men i din case, er det din underbevissthet som har visst mer enn deg.

[Hilde!]

Dere har vel antagligvis rett begge to. Han har såret meg en del ganger; har med ujevne mellomrom oppdaget at han har drevet på å chattet/flørtet med folk på diverese chattesteder på nett. Men han har slitt en del psykisk (blant annet pga sin psykisk ustabile mor), og har derfor et relasjonsproblem. Så det endte hver gang opp med at jeg tilga han, da han alltid gråt og angret på det han hadde gjort, og skulle slutte med det samme.

Og jeg tror fortsatt at han gjorde som han lovte etterpå, men at det etter noen mnd sklei tilbake. Når jeg er med han har han alltid hvert verdens søteste, og det har ikke hvert noen tvil om at han elsker meg, så jeg tror faktisk det er fordi han sliter, ikke fordi han ville såre meg (men samtidig så er han jo ellers en veldig oppegående person, så litt viljestyrke burde han jo ha! ?)

Ergo, det ble alltid til at jeg tilga han, uansett hvor såret jeg var, så tror muligens jeg ble mer såret enn jeg trodde. Men samtidig som jeg er sint på han for det han har gjort, er jeg fortsatt glad i han, og vil han alt godt.

Er så forvirret!

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror det plutselig nettopp ble slutt mellom oss også, etter to år. Det skjedde ganske brått i natt. Jeg skjønner ikke helt hva som skjedde, det hele ble utløst etter en liten dum krangel med litt for mye øl innabords. Jeg våknet kjempetidlig i dag. Aner ikke om jeg skal ringe? Vet ikke hva jeg føler i det hele tatt. Det har vært skikkelig dårlig mellom oss lenge, så sånn sett kommer det ikke som en overraskelse. Men hva er det liksom meningen man skal føle. Han er min beste venn, og jeg synes faktisk at det er det verste. Alle rundt meg er litt sånn "man kan ikke være venner med eksen", så skal man bare gå videre uten å ha noe mer med hverandre å gjøre? Føles litt unaturlig det også!

[Hilde!]

Litt det samme jeg sliter med også. Det verste med det er at han er min beste venn. Og det er den delen av det som er tungt å miste!

Som jeg skrev i første innlegg så var han her i går, da pratet vi bra sammen, og ble enig i at vi skulle fortsette å holde kontakten, men med tanke på at han han bor ca 15 mil unna vil det nok bli unaturlig å møtes for å gjøre ting sammen, vertfall med der første.

Håper du finner ut av det, og at det får den utveien dere begge er mest komfortable med!

[Gjest Gjest]

Han er min beste venn, og jeg synes faktisk at det er det verste. Alle rundt meg er litt sånn "man kan ikke være venner med eksen", så skal man bare gå videre uten å ha noe mer med hverandre å gjøre? Føles litt unaturlig det også!

Jeg mener man kan være venner med eksen. Men tror det blir vanskelig hvis en av dere blir sammen med en annen.

Jeg er fortsatt venn med eksen. Vi treffes minst en gang i uka. Ingen av oss er i nye forhold. Ble slutt for 4 mnd siden. Jeg er klar over at han kan bli sammen med en annen, og hvis det skjer trekker jeg meg tilbake. Uansett synes jeg det har vært positivt å avslutte på denne måten. Da blir de 6 årene vi fikk sammen mer verdifulle å tenke tilbake på enn om vi skulle avsluttet som uvenner.

Gjør det som føles rett for dere. Ikke bry deg om hva alle rundt deg mener.

[Gjest Gjest]

Jeg trodde også jeg var over samboeren min når jeg gikk ut av forholdet. Jeg var helt sikker på at jeg hadde bearbeidet dette lenge før jeg faktisk gjorde det slutt... men jeg tok feil gitt.

Reaksjonen kom faktisk ikke før noen mnd etter. Da var det akkurat som det gikk opp for meg at han var ute av livet mitt og at dette var en gutt jeg elsket faktisk elsket veldig mye. Til tross for dette så var det aldri et alternativ å bli sammen med ha igjen da det var enkelt ting i forholdet jeg ikke kunne leve med. Jeg brukte nok et par mnd etter dette igjen for å bli helt ferdig med han...

Så min erfaring er at det kan virke som en er helt ferdig med et menneske, men at man plutselig får seg en liten smell.