Trenger noen kloke ord

[Gjest Gjest_Anneli_*]

Dette blir veldig langt. Håper noen orker å lese alt.

Samboeren min er en herlig mann. Han er snill, god, morsom, intelligent, følsom og omsorgsfull. Jeg elsker han så mye at hjertet verker iblant, kan knapt fatte at jeg har vært så heldig å få han! Om 50 år skal vi sitte sammen på terassen på sykehjemmet, i hver vår gyngestol mens vi smiler til hverandre med kjærlighet i blikket.

Men likevel, vi sliter litt med å finne roen i hverdagen. Vi har bodd sammen i tre år, og har flyttet et par ganger allerede av litt praktiske årsaker. Men alltid innen samme by. Han har to barn, de er 12 og 14 år gamle. Barna var hos oss annenhver uke før, men nå er de hos oss annenhver helg. Barna har valgt dette selv, med foreldrenes velsignelse såklart. Grunnen er delvis at barna har venner og nærmiljø der mor bor. Hos oss synes de det blir det litt for kronglete med transport og planlegging hver gang de skal til venner, fritidsaktiviteter og skole.

En annen del av grunnen - som nok har spilt kraftig inn - er at samboeren min var i en bilulykke for to år siden. Han lå lenge på sykehus etterpå, med en alvorlig hodeskade. Han er fortsatt ikke helt seg selv igjen. Etter den type hodeskade han hadde er det vanlig at det tar 1-2 år før man er tilbake til seg selv. Noen blir aldri den samme som før.

Han er like snill og god og morsom og intelligent og elskverdig som før. Men han er ikke kjapp nok i tankerekkefølgen sin, så han har problemer med å kommunisere skikkelig med barna. Samtidig har han litt vanskelig for å uttrykke følelser og slappe helt av sammen med andre enn meg. (Han trenger en spesiell trygg ramme for å kunne være seg selv og slappe av, det er noe jeg er istand til å gi han, men som man ikke kan forvente av barn) Dette skaper masse frustrasjoner hos barna, selv om vi jevnlig snakker om dette og forklarer at pappa er like glad i dem som før, at det er skaden som gjør at han oppfører seg annerledes osv.

Nå har min kjære dessuten begynt å tenke på å flytte vekk fra byen for å få seg jobb. Det er lettere å få seg jobb andre steder enn her vi bor. Og i utgangspunktet kunne jeg også tenkt meg å flytte, men liker ikke tanken på å flytte fra barna hans. Jeg er redd for at innerst inne så flykter han fra barna sine. Jeg tror han føler seg mislykket og frustrert over at han ikke har et like godt forhold til dem som før, og velger å flykte fra problemene. Han planlegger at barna skal komme til oss annenhver helg pluss annenhver skoleferie osv. Men jeg frykter at når barna nå begynner å synes at venner og fritid er stadig viktigere så vil det skli ut, at barna ikke har tid og lyst til å reise så langt så ofte. Det blir slitsomt for dem. Jeg ser for meg at han kommer til å se barna max en helg pr mnd.

Jeg har prøvd å snakke med samboeren min om at han kanskje kunne hatt godt å gå til psykolog, men han vil ikke det.

Huff... Jeg føler meg så rådløs. Jeg hater å se at han sliter, jeg hater å se at han mister mer og mer kontakten med barna, jeg hater å være den som skal være hans "terapeut" og omtrent ta avgjørelser for oss begge. På den ene siden er jo han en voksen mann som bestemmer selv over eget liv, men jeg klarer ikke å la være å blande meg når jeg er redd han kan gjøre valg han angrer på siden.

Hva i all verden kan jeg gjøre?

[Gjest Wind]

Jeg har ingen råd å gi, jeg vil bare gi deg en og si at du virker som en flott samboer.

[Gjest Gjest_Anneli_*]

Jeg har ingen råd å gi, jeg vil bare gi deg en og si at du virker som en flott samboer.

Takk, det varmer.

Men jeg føler meg ikke som en veldig flott samboer. Jeg føler meg hjelpeløs som ikke klarer å hjelpe han. Jeg ser han har det vondt, men jeg klarer ikke å fikse det.

Jeg er jo ikke dummere enn at jeg skjønner at jeg ikke kan fikse psyken hans, men likevel føler jeg et sterkt behov for å gjøre nettopp det.

Vel, vel. Jeg skal gå og legge meg i armkroken hans nå. Det hjelper alltid på humøret.

Takk for klemmen!