Barna glemer nesten alt de skal gjøre.

[Far til 2]

Jeg har 2 barn i alderen 10-14 år. Jeg merker nå at "de lever i sin egen verden" når jeg snakker til dem.

At de ikke hører hva jeg sier er helt klart ikke bevisst ettersom de svarer/bekrefter når jeg snakker til dem. Men jeg lurer på hva andre foreldre har gjort om de har barn som gjør det samme.

Typiske eksempler er at jeg ber dem huske gymtøy til (og ikke minst tilbake) på skolen. De mister nøkler og glemmer skolesekken og klær hos venner. Når jeg ber dem ta med det ene eller andre til/fra bilen glemmer de det, - selv om de sier ja når jeg ber dem om det (det tar under 5 sekunder før det er glemt)

"Å, - det glemte jeg" er det mest vanlige svaret jeg får når jeg spør etter noe.

Er det flere foreldre som har det sånn, og hva har dere gjort for å bedre på dette ?

[Glynis]

Den beste måten å lære på er vel å la dem ta konsekvensene?

Passer ikke på alle punktene dine, men hvis de glemmer gymtøy så må de jo selv stå til ansvar for gymlæreren sin på skolen. De færreste synes det er noe særlig gøy å komme til timen uten en god unnskyldning. Skolesekken hadde jeg bedt dem hente selv, eventuelt latt den bli til neste dag og bedt dem hente den selv da. Uansett så er det sånne ting som ikke er noe særlig gøy som gjør at man lærer.

[Gjest Gjest]

En kjent sak det der.

Cluet er nok at de må bli oppmerksomme på glemsomheten sin. Hvordan gjør man det? Tja, begynn å "glemme" ting du også. Småting som de gjerne vil du skal gjøre for dem. Når de etterlyser det du skulle gjøre sier du "oi, det glemte jeg" uten å gjøre større sak ut av det. Etter en stund vil de synes det er fryktelig kjedelig at du glemmer alt mulig, og DA har du et helt annet grunnlag for å snakke med dem om viktigheten av å huske.

[Gjest Page]

Her har det også vært glemming av både det ene og det andre, og jeg er helt enig med Glynis, som mener de må ta konsekvensene selv.

Jeg har tatt meg selv i å mase på ungene om å huske på ditt og datt, ting som egentlig burde være selvfølgelig for dem å passe på selv. Jeg er den første til å innrømme at jeg på den måten har gitt dem en sovepute, men det er aldri for sent å gjøre noe med det. Jeg sluttet å mase, lot dem ta konsekvensene av sløvheten sin, og merker at det faktisk fungerer. Da datteren f.eks rotet bort treningsbuksa si på skolen, kjøpte jeg ny. Men jeg sa at den neste hun rotet bort måtte hun erstatte selv. Den ble borte den også, så nå går hun i noen slitne, avlagte etter meg som hun har funnet i skapet, og det er ikke gøy... Men de er alltid med hjem igjen.