Andre menneskers slitsomme barn...

[EmmaW]

Min eldste sønn har en kamerat som er utrolig intens. Det er mulig mine barn er litt i overkant strengt oppdratt, men denne lille karen har ikke mange grenser, om man skal dømme ut fra hvordan han oppfører seg.

Mine barn har fått en ganske lik oppdragelse som jeg selv. De må takke for maten, rydder av bordet med meg uten at jeg spør, og de spør pent om det er noe de vil.

Kompisen erklærer at han "vil ha", banner, drar gutta mine opp i slåsskamper hele tiden, kaller yngstegutten min stygge navn, og er generelt utrolig slitsom å ha i huset.

Som mamma til to gutter er jeg vant til at det kan gå hardt for seg, men denne gutten er utrolig fokusert på slåsskamper og vold. Han driver stadig og skryter om at han er i slåsskamper både hjemme og på skolen.

Jeg skjønner jo at det kan ligge ganske triste familieforhold bak oppførselen hans, jeg har hørt en del om ikke-eksisterende farskontakt, og mors turbulente forhold til storebrorens kriminelle pappa. Selvfølgelig er det trist hvis gutten har det tøft, men noen ganger blir det for mye for meg.

Han har vært mye hos oss når mor skal i diverse ærend, og jeg gjør mitt beste. Dessverre merker jeg at mine egne gutter blir forferdelig negative og slitne av å ha ham på besøk, og selv må jeg noen ganger bite tenna sammen for å holde ut. Når han inviterer til overnatting, vil de som regel ikke.

Gutten har flere ganger fortalt meg at han har fått min sønn til å gråte X antall ganger i løpet av skoledagen - som om det er en vits...

Jeg vil så gjerne være en givende voksenkontakt, men jeg når ikke inn til ham. Han kaller meg slem når jeg setter grenser for hva de holder på med (spilletid, støynivå o.l.)

I det siste har det ofte blitt slik at jeg har prøvd å unngå å få ham på besøk, selv om jeg ser at han så gjerne vil.

(Beklager, usammenhengende babling...)

Hva ville dere gjort? Er det riktig av meg å stikke kjepper i hjulene for barnas vennskap fordi JEG ikke synes det virker som et positivt vennskap?

[Gjest Aurora Borealis]

En vanskelig situasjon.

Men har barna dine egentlig så stor glede av å være sammen med denne gutten? Du sier jo at de blir negative og slitne, og at denne gutten får din sønn til å gråte. Det høres jo ikke ut som et godt vennskap uansett.

Men om barna gjerne vil ha han som venn, så bør du i hvertfall være tydelig på hva slags oppførsel som kreves i ditt hjem. Følger han ikke deres regler må han gå. Ikke bry deg om at han kaller deg slem. Barn uten grenser gjør ofte det når verden går dem imot.

Det er helt klart synd på gutten som har det tøft hjemme. Men det blir litt for selvoppofrende dersom man skal la dette gå ut over egen familie. Ta deg gjerne en prat med han på tomannshånd. Si at du gjerne vil ha han på besøk, men at da må han følge deres regler.

Kanskje du kan søke hjelp for han? Snakke med moren, skolen, helsesøster eller noen som kan hjelpe han.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Dette var kjent lesing.

Jeg har opplevd det samme. Nå har mine gutter vokst seg til tenåringsalderen. Men som små så hadde vi liknende tilfeller. Det gikk så langt at min yngste kom når nabogutten ringte på og hvisket - jeg vil ikke være sammen med han for da får jeg bare husarrest.

Og det var jo tilfellet også. Nabo gutten var en krevende og kreativ gutt (senere diagnostisert med ADHD) og min gutt er også veldig kreativ og de to sammen var dynamitt.........som ga konsekvenser for min gutt (som husarrest o.l.).

Jeg hadde og har fortsatt klare regler. Denne gutten får ikke være inne hos oss når jeg ikke er hjemme. Det er mine barn inneforstått med. Ikke nødvendigvis fordi nabo-gutten er den "gærne" men sammen så blir det bare tull og mine barn kan ikke regulere det.

Dette er noe mine barn har godtatt og skjønt når jeg har forklart.

Jeg har også snakket med moren til denne gutten om situasjonen min gutt følte han satt i og hvilke regler som er i vårt hus.

Hvis disse guttene var sammen, så ringte jeg til henne og sa fra at nå stikker jeg ut en tur og de skal ikke være her. Så tok hun og ordnet slik at de var der en periode.

Jeg tror, du skal være forsiktig med å lage grunner til at gutten er slik; mors dårlige forhold osv. Gutter er forskjellige - noen kjemier sprenger grenser, andre kjemier er rolig og avslappende. Og gutter er fysiske. Og kanskje dukker det opp en diagnose om en tid? Ikke lag noe nummer av hva du tror grunnen er........

Men min løsning:

Allier deg med moren. Forklar for moren hvilket problem dine barn ser i dette - slik at hun kan støtte sin gutt slik at han ikke blir en ensom sjel men han trenger kanskje hjelp til å omgås før han brenner broer. Det er ikke ditt problem - men det blir fort denne guttens problem.

Jeg har alltid sagt nei, når jeg ikke orker og jeg har forklart at dette blir litt mye for meg nå.......så gå ut. Og har dem herjet ute (vannslanger og redskap i garasjen) Vel, så har det konsekvenser. Men kast ikke skyld på en men se en setting og sørg for at ting jenker seg til på en rolig måte uten å skape masse problemstillinger

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Noen ganger er det faktisk bare ett barn som er ansvarlig for det vonde som skjer, og da synes jeg ikke man skal ofre seg selv fordi det barnet kanskje har det vanskelig.

Det er mange som lider seg gjennom livet fordi de ikke tør å markere sine egne grenser. Det synes jeg ikke du skal gjøre. Sett grenser, og hvis han bryter dem sender du ham hjem med en gang. Skjer det igjen og igjen forteller du ham at han ikke er velkommen i ditt hjem.

[EmmaW]

Tusen takk for innspill!

Det er jo kjedelig for min sønns venn, men som dere sier, vi kan ikke være et frivillig avlastningshjem når det sliter oss ut. Godt å høre at jeg ikke er en slem monstermamma som ødelegger barnas vennskap...

Jeg tok faktisk en bitteliten prat med gutten min i går kveld, og han fortalte at han syntes vennen var i overkant voldsom. Faktisk er det sjelden han leker med denne gutten på skolen, og da jeg tenkte meg om, er det alltid vennen som spør om å få komme hjem til oss.

Min sønn er en mer forsiktig type, men blir lett revet med, og leker like fint med "nerdene" som med "rampegutta". Derfor tiltrekker han seg veldig forskjellige venner, tror jeg. Det ser også ut som om han har litt problemer med å sette grenser, det er nok noe jeg må snakke litt med ham om.