Dårlige forhold

[Gjest Purple Haze]

Jeg skjønner selvfølgelig at på samlivsforumet får man nesten utelukkende de negative historiene, folk som spør om råd, akkutte problemer osv.

Det jeg ikke fatter, er hvorfor folk blir i forhold som åpenbart ikke gir dem en døyt? Hvor de er dypt ulykkelige mesteparten av tiden, og ikke engang tror partneren liker dem. Og at noen har så elendig dømmekraft, at de til og med får barn i slike dysfunksjonelle forhold.

Og når man får tilbakemeldinger av andre, er det å gå rett i forsvar: Ja, men jeg fikk en klem for to uker siden da....Han sendte meg en sms i går.....Ja, men....ja, men....ja, men....

Mister man totalt gangsynet når problemene dukker opp? Vil man for en hver pris være i et forhold, samme hvor dårlig det er?

[Gjest Gjest]

Det er nok ofte en kombinasjon av frykt for å bli værende alene og ensom, og kjærligheten en tross alt føler for partneren. Det er vanskelig å gå fra en man elsker, uansett hvor ulykkelig han gjør deg.. :/

[Lissi]

Jeg skjønner selvfølgelig at på samlivsforumet får man nesten utelukkende de negative historiene, folk som spør om råd, akkutte problemer osv.

Det jeg ikke fatter, er hvorfor folk blir i forhold som åpenbart ikke gir dem en døyt? Hvor de er dypt ulykkelige mesteparten av tiden, og ikke engang tror partneren liker dem. Og at noen har så elendig dømmekraft, at de til og med får barn i slike dysfunksjonelle forhold.

Og når man får tilbakemeldinger av andre, er det å gå rett i forsvar: Ja, men jeg fikk en klem for to uker siden da....Han sendte meg en sms i går.....Ja, men....ja, men....ja, men....

Mister man totalt gangsynet når problemene dukker opp? Vil man for en hver pris være i et forhold, samme hvor dårlig det er?

Jeg er vel en av dem som har kjempet hardt og lenge for forholdet. Grunnen til dette er pga en depresjon, så jeg visste at ting var midlertidig selv om det har tatt tid.

Jeg har gjort det fordi min samboer er min soulmate, min beste venn, og han har hele veien vist meg hvor glad han er i meg. Å ikke få kos og nærhet skjønner jeg ikke at folk klarer være uten, det hadde gjort for vondt.

Jeg hadde heller ikke klart å vært i et forhold der jeg visste at min samboer ikke elsket meg, det hadde jeg vært for stolt til.

Hadde det vedvart for mitt tilfelle så hadde jeg ikke blitt i forholdet, men når man vet at ting er for en periode og man ser at ting går i en bra retning er det verdt å kjempe litt for. Såfremst begge kjemper.

Å være i et dårlig forhold krever enormt mye energi, og det er ikke lett.

Så det er utrolig deilig nå å kunne ha det bra sammen

[Jade]

Vil tro at det dreier seg om dype følelser (og håp og tro om at det skal bli bedre) eller at forholdet er praktisk på andre måter. Felles barn - hvis de skal flytte fra hverandre blir hverdagen vanskeligere og dårligere levestandard, osv. Kanskje de som blir, ikke tjener penger selv, og ser ikke et liv uten å bli forsørget av sin partner. I noen tilfeller kan man ha blitt psyket ned til å tro at en ikke er noe verdt, at ingen andre vil ha vedkommende, og at h*n skal være takknemlig for at h*n gidder å være med h*n. I andre (eller samme) tilfeller, kan det være vold og trusler med inne i bildet, og man tør ikke gå fra h*n i frykt for hva som kan skje.

Endret 18. oktober 2008 av Jade

[Nabodama]

Vil tro at det dreier seg om dype følelser (og håp og tro om at det skal bli bedre) eller at forholdet er praktisk på andre måter. Felles barn - hvis de skal flytte fra hverandre blir hverdagen vanskeligere og dårligere levestandard, osv. Kanskje de som blir, ikke tjener penger selv, og ser ikke et liv uten å bli forsørget av sin partner. I noen tilfeller kan man ha blitt psyket ned til å tro at en ikke er noe verdt, at ingen andre vil ha vedkommende, og at h*n skal være takknemlig for at h*n gidder å være med h*n. I andre (eller samme) tilfeller, kan det være vold og trusler med inne i bildet, og man tør ikke gå fra h*n i frykt for hva som kan skje.

Her har du to ting som er essensielle.

Hvem man får barn med og manglende utdanning. Dette er så viktig!

Utdanning gir makt i den forstand at en vet at en alltid greier seg selv økonomisk, noe som betyr at man ikke MÅ være i et forhold, en kan gå hvis det viser seg å være så dårlig som nevnt her.

Og dette med barn. En bør være nøye med hvem en får barn med, en vil som regel være lenger i et dårlig og usunt forhold hvis man har barn, og den relasjonen en får til den andre blir jo vedvarende hele livet.

En bør jo egentlig unngå å bli gravid med en som ikke egner seg til å være far/mor.

[Kosemose]

Enig med over.

Jeg tror mange holder ut fordi de syns det er et nederlag å skilles, fordi de er redd for å skade barna med samlivsbrudd, fordi det blir vanskelig økonomisk og praktisk, fordi idealet sier at det skal være en kjernefamilie, fordi de håper at ting skal bedre seg, fordi man blir vant til ting og flytter grenser for hva som er akseptabelt, fordi man er redd for å være alene, osv. Man hører jo ofte så mye mas om at det er altfor enkelt å skille seg, men jeg tror ikke det er slik.

[Gjest Gjest_ida_*]

Jeg er en av dem som syter over forholdet mitt og ikke går.

Grunnen er at jeg vet jeg vil såre min kjære så mye vist jeg forlater han. Jeg klarer det ikke pga samvittigheten.

Vet at dette såklart er feil, for en eller annen gang må jeg gjøre det, men jeg er feig og velger og utsette det:( En annen ting er at jeg vil miste min beste venn, vil ha han som en del av livet mitt.t

[Gjest Gjest]

Jeg skulle ønske det var jeg som hadde en drittsekk til partner. Heller det enn å være alene og bli forlatt fordi man snakker til en annen mann. Partnere, hverken de snille eller slemme vokser ikke akkurat på trær.

[Perhaps]

Jeg har alltid lurt på det samme: hvorfor holder folk sammen om de ikke har det hyggelig sammen? De gjør det kanskje for:

- Barna (hvorfor det, barna synes sikkert ikke det er trivelig å leve i en kranglete familie der de voksne i beste fall er halvfornøyd)

- Redsel for å være alene og ta styringen over eget liv

- Økonomi/hus/felles gjeld

- Fasade/fells venner/hva andre måtte tenke og tro

- De har blitt avhengige av hverandre og vanerutiner er makt

- Minst en av partene er tiltaksløse og orker ikke tanken på å bytte hus og bosted

- Jo eldre folk blir desto mer frykter de endring nesten uavhengig av hvor ille de har det

Det er litt trist.

[Gjest linni..]

Jeg har alltid lurt på det samme: hvorfor holder folk sammen om de ikke har det hyggelig sammen? De gjør det kanskje for:

- Barna (hvorfor det, barna synes sikkert ikke det er trivelig å leve i en kranglete familie der de voksne i beste fall er halvfornøyd)

- Redsel for å være alene og ta styringen over eget liv

- Økonomi/hus/felles gjeld

- Fasade/fells venner/hva andre måtte tenke og tro

- De har blitt avhengige av hverandre og vanerutiner er makt

- Minst en av partene er tiltaksløse og orker ikke tanken på å bytte hus og bosted

- Jo eldre folk blir desto mer frykter de endring nesten uavhengig av hvor ille de har det

Det er litt trist.

Jeg kjenner meg veldig igjen i dette. Jeg har og er fortsatt i et slikt forhold og grunnen til at jeg fortsatt velger å være i dette forholdet er redselen for å klare meg alene og at jeg aldri kan finne meg noen som virkelig elsker meg. Jeg har null selvtillit og de gangene vi har det bra i forholdet blir oppturene så utrolig forsterket og jeg føler meg så utrolig lykkelig... De gangene det går til helvete (noe som skjer svært ofte) blir derimot nedturene så utrolig vanskelige og takle.. Det som og skjer når det kommer oppturer er at jeg glemmer alt det negative, hjernen min klarer å blokkere det. Jeg vet at desto lenger jeg venter med å gå ifra han, desto vanskeligere blir det.. Jeg er bare rett og slett livredd for å bli alene Føler meg inntullet i min egen elendighet, men for all del det er ikke synd på meg for det er kun min egen feil...