Er du blandt dem som mener

[Gjest Gjest_mam_*]

http://barnifrihet.com/forums.php

Innlegget er endret iht. reglene.

Helen - mod

Endret 18. oktober 2008 av Helen

[Gjest StoreSky]

Nei jeg er ikke hjemme med mitt barn, kommer heller ikke til å være det med fremtidige barn. Jeg er bare meg, ikke er det lekekamerater her, liten leilighet, få folk, lite familie, ikke har jeg lyst heller.

Synes tittelen "barn i frihet" var litt ironisk....

[Gjest imli]

Jeg synes barn har det best hjemme

I alle fall til de er rundt 3 år. Så små barn har behov for mer voksenkontakt enn "sosialisering", mener nå jeg...

Men dette er desverre så politisk ukorrekt å mene at man nærmest blir sett på som barnemishandler om man ikke sender ungen i barnehage fra den er 1 år... De skal jo sosialiseres!

[Fluffie]

Jeg synes barn har det best hjemme

I alle fall til de er rundt 3 år. Så små barn har behov for mer voksenkontakt enn "sosialisering", mener nå jeg...

Men dette er desverre så politisk ukorrekt å mene at man nærmest blir sett på som barnemishandler om man ikke sender ungen i barnehage fra den er 1 år... De skal jo sosialiseres!

Jeg er enig med deg i dette. Har ikke barn enda selv, men jeg tror ikke barn har saa stort behov for sosialisering med store grupper naar de er saa smaa, og saa lenge man har mulighet til aa la barnet bli vant til aa omgaas andre barn (altsaa at de ikke blir helt isolert) saa tror jeg det ofte er best at ungen er hjemme saa mye som mulig de foerste aarene. Dessverre er det vanskelig aa faa det til i disse dager, med mindre familien har hoy nok inntekt til at en kan vaere hjemme eller jobbe deltid.

[AnetteR]

Personlig trur jeg sosialiseringsprosessen begynner tidlig. Både på barneskolen og ungdomsskolen så jeg at de som ikke hadde vært i barnehage, var de som slet mest med å bli godtatt i gruppa. Jeg husker spesielt fra barneskolen at de to som ble plaget mest i klassen, hadde hjemmeværende mor. Jeg har også veldig hyggelige minner fra barnehagen, og husker det som lykkelige år med mange lekekamerater.

Så vi kommer til å velge å ha barna i banrehage, selv om vi har økonomi til å la være. Men vi kommer til å bruke fleksitid og hjemmekontor som en løsning for å unngå at dette blir 8 timer om dagen fem dager i uka.

Nå er jeg også både jeg og min mann veldig glad i jobbene våre, og jeg trur det viktigste for barna er lykkelige foreldre. Jeg hadde vært ulykkelig om dagene mine hadde bestått av å styre hjemme.

[Gjest Gjest]

De barna på 1 1/2-2 år jeg har kjent, har definitivt vært klare for sosialisering og lek med andre barn, og tildels å bli passet av andre enn foreldrene. Jeg synes likevel ikke det er ideelt at så små barn må være full dag i barnehage; da blir det lite tid til å være sammen med foreldrene som tross alt er de nærmste og viktigste omsorgspersonene, og jeg vil tro det kan prege dem på flere måter, uten at det finnes entydige forskningsresultater på dette. Men å være 100% hjemme med barnet i flere år tror jeg egentlig ganske få er tjent med (også sett bort fra det økonomiske), hverken barn eller den voksne. Samtidig kommer det veldig an på hvilke muligheter man har for å tilrettelegge og være aktiv - har man som voksen meningsfulle ting å ta seg til (utover husarbeid og barnepass, tenker på noe arbeid/frivillig arbeid o.l som inkluderer andre voksne) og ungen kan treffe andre barn på jevnlig og hyppig basis, tror jeg det kan fungere bra.

Jeg begynte ikke i barnehage før jeg var tre år, og var omtrent alltid sammen med mamma fram til det, også når jeg lekte med andre barn, og det har IKKE vært bare sunt. Det kan være greit å huske på at i "de gode gamle dager" tok husarbeid, gårdsarbeid osv mye mer tid for de hjemmeværende mødrene enn for de fleste i dag, de hadde flere barn og det var gjerne et større nettverk av naboer eller gårdsfolk som delte på å passe på og oppdra barna, noe som fører til en helt annen sosialisering enn i nyere tid, enten man går i barnehage eller er hjemme.

[Gjest Gjest]

Det kan være greit å huske på at i "de gode gamle dager" tok husarbeid, gårdsarbeid osv mye mer tid for de hjemmeværende mødrene enn for de fleste i dag, de hadde flere barn og det var gjerne et større nettverk av naboer eller gårdsfolk som delte på å passe på og oppdra barna, noe som fører til en helt annen sosialisering enn i nyere tid, enten man går i barnehage eller er hjemme.

Akkurat det du sier her tror jeg er veldig viktig. Å være hjemme med barn i dag er veldig annerledes enn det var for 40-50 år siden. Jeg er født i 75 og gikk ikke i barnehage. Det var et kjempesjokk for meg å begynne på skolen. Det var så mange barn der! Jeg hadde en fast lekekamerat som barn, og jeg hadde eldre søsken. Men jeg var totalt uforberedt på å det å skulle hevde meg i en flokk med mange barn.

[Gjest Gjest]

Personlig trur jeg sosialiseringsprosessen begynner tidlig. Både på barneskolen og ungdomsskolen så jeg at de som ikke hadde vært i barnehage, var de som slet mest med å bli godtatt i gruppa. Jeg husker spesielt fra barneskolen at de to som ble plaget mest i klassen, hadde hjemmeværende mor. Jeg har også veldig hyggelige minner fra barnehagen, og husker det som lykkelige år med mange lekekamerater.

Dette husker jeg også, jeg ble flatt ut mobbet fordi jeg hadde vært hjemme i stedet for i barnehage...

Å ikke gå i barnehage ga meg noen vidunderlige år sammen med min søster, min mor og min far, men det gjorde også at jeg ikke fikk innpass i klikkene som mine klassekamerater allerede hadde formet lenge før jeg engang ble kjent med de.

Nå husker jeg årene før skolen som svært lykkelige, og årene etter som svært smertefulle. Når man først har blitt hakkehøne er det vanskelig å kvitte seg med det stempelet, dessverre, og siden det aldri ble tatt tak i av lærerne så ble det bare slik.

Det hadde lite å gjøre med sosialisering; jeg brukte mye tid sammen med andre barn, jeg hadde mange venner i nabolaget. Dessverre var ingen av de på min alder, de var alle noen år over meg, så det hjalp meg lite når jeg kom på skolen. Det hele endte opp i en kjedereaksjon, jeg klarte ikke å få nye venner på min egen alder, og ettersom jeg raskt ble "raringen" så mistet jeg mine gamle. Ingen vil jo være bekjent av den rare ungen. Jeg fikk ikke muligheten til å viderutvikle meg sosialt sett, så det ble en selvoppfyllende profeti. Når andreklasse kom så var jeg raringen.

Det første jeg lærte på skolen er at hvis du ikke er en del av gjengen er du verdiløs...

Min barn skal gå i barnehage, selv om jeg er hjemmeværende. Jeg tar ikke sjansen på en gjentakelse. I alle fall om vi fortsetter å bo i en liten by.

[thapara]

De barna på 1 1/2-2 år jeg har kjent, har definitivt vært klare for sosialisering og lek med andre barn, og tildels å bli passet av andre enn foreldrene. Jeg synes likevel ikke det er ideelt at så små barn må være full dag i barnehage; da blir det lite tid til å være sammen med foreldrene som tross alt er de nærmste og viktigste omsorgspersonene, og jeg vil tro det kan prege dem på flere måter, uten at det finnes entydige forskningsresultater på dette. Men å være 100% hjemme med barnet i flere år tror jeg egentlig ganske få er tjent med (også sett bort fra det økonomiske), hverken barn eller den voksne. Samtidig kommer det veldig an på hvilke muligheter man har for å tilrettelegge og være aktiv - har man som voksen meningsfulle ting å ta seg til (utover husarbeid og barnepass, tenker på noe arbeid/frivillig arbeid o.l som inkluderer andre voksne) og ungen kan treffe andre barn på jevnlig og hyppig basis, tror jeg det kan fungere bra.

Jeg begynte ikke i barnehage før jeg var tre år, og var omtrent alltid sammen med mamma fram til det, også når jeg lekte med andre barn, og det har IKKE vært bare sunt. Det kan være greit å huske på at i "de gode gamle dager" tok husarbeid, gårdsarbeid osv mye mer tid for de hjemmeværende mødrene enn for de fleste i dag, de hadde flere barn og det var gjerne et større nettverk av naboer eller gårdsfolk som delte på å passe på og oppdra barna, noe som fører til en helt annen sosialisering enn i nyere tid, enten man går i barnehage eller er hjemme.

Enig!

Jeg vil sende barna i barnehage rundt ett år, men som student og en pappa med tid igjen på tidskonto vil de ikke bli 7.30-16-30-barn!

Skulle ønske de som insisterer på å ha barna hjemme hadde sett hvor glade ungene (også de helt, helt små) er når de kommer i barnehagen!

[Honey Bee]

Personlig trur jeg sosialiseringsprosessen begynner tidlig. Både på barneskolen og ungdomsskolen så jeg at de som ikke hadde vært i barnehage, var de som slet mest med å bli godtatt i gruppa. Jeg husker spesielt fra barneskolen at de to som ble plaget mest i klassen, hadde hjemmeværende mor. Jeg har også veldig hyggelige minner fra barnehagen, og husker det som lykkelige år med mange lekekamerater.

Så vi kommer til å velge å ha barna i banrehage, selv om vi har økonomi til å la være. Men vi kommer til å bruke fleksitid og hjemmekontor som en løsning for å unngå at dette blir 8 timer om dagen fem dager i uka.

Nå er jeg også både jeg og min mann veldig glad i jobbene våre, og jeg trur det viktigste for barna er lykkelige foreldre. Jeg hadde vært ulykkelig om dagene mine hadde bestått av å styre hjemme.

Signerer denne.Jeg gikk hjemme med datteren min til hun var 2 1/2,hun har slitt mye med å knytte relasjoner til andre barn.Nå er hun 4 og det begynner endelig å gå seg til.Det har vært andre faktorer som har gjort henne usikker også,men jeg tror kanskje det med soialiseringen hadde gått litt bedre hvis hun startet litt før.

Det betyr ikke at jeg mener at barn skal i bhg med en gang de blir 1 år,dette må bli opp til hver enkelt.Men å gå hjemme bare med mor eller far uten annen sosialisering til de er 3, tror jeg er uheldig

[Gjest Tigress]

Eg trur ungar har det best heime saman med familie og søsken, men eg ville aldri giddi å vere heime slik om eg hadde hatt ungar, så det ville nok blitt barnehage på junior ved ettårsalder likevel.

[Gjest fisk]

Kan vi ikke bare aksteptere at mennesker er forskjellige? Noen ønsker å være hjemmeværende, mens andre ikke ønsker det.

Mine barn har vært i barnehage fra de var omlag 1 år. Jeg vantrivdes med å gå hjemme. Folk i nabolaget var på jobb, ingen i min omgangskrets hadde små barn. Jeg holdt på å gå på veggen, noe som igjen gikk ut over ungene. Jeg kom meg ut i jobb og ungene fikk treffe andre barn i barnehagen. Resultatet ble et bedre liv for alle i familien.

[msDelenn]

Kan vi ikke bare aksteptere at mennesker er forskjellige? Noen ønsker å være hjemmeværende, mens andre ikke ønsker det.

Mine barn har vært i barnehage fra de var omlag 1 år. Jeg vantrivdes med å gå hjemme. Folk i nabolaget var på jobb, ingen i min omgangskrets hadde små barn. Jeg holdt på å gå på veggen, noe som igjen gikk ut over ungene. Jeg kom meg ut i jobb og ungene fikk treffe andre barn i barnehagen. Resultatet ble et bedre liv for alle i familien.

Veldig likt meg.

Samt i dagen samfunn spesielt med en kansje finanskrise (renta er altfor høy!) Så er det veldig vansklig å være 1 hjemme med barna og at ting skal gå opp i opp.

Barna mine elset å gå i barnehage. De har nesten ikke lyst å dra hjem:) De har masse venner. Og det er så bra å se!

[Sans]

Tror ikke unger har vondt av barnehage tidlig. Men jeg har jobbet med de aller minste, og jeg tror ikke barn har godt av å være i barnehagen 9 timer om dagen, 5 dager i uka, heller! Det går an å få til en mellomting.

[Gjest rangi, somte å logge seg inn]

Veldig likt meg.

Samt i dagen samfunn spesielt med en kansje finanskrise (renta er altfor høy!) Så er det veldig vansklig å være 1 hjemme med barna og at ting skal gå opp i opp.

Barna mine elset å gå i barnehage. De har nesten ikke lyst å dra hjem:) De har masse venner. Og det er så bra å se!

Veldig enig. Min gutt har gått i bhg fra han var 10,5 mnd. Da var han der to-tre dg i uka fra 9.30 til 14.30. Han var veldig fornøyd da vi kom for å hente han, men han gråt aldri da vi leverte han heller. Personalet i bhg sier han er en trivelig og blid unge, som sjelden eller aldri gråter eller sutrer. Han er veldig aktiv, sitter aldri stille på fanget i mer enn max 30 sek. Jeg merker det godt at han blir mer stimulert av å være sammen med andre unger og å leke på sine egne premisser. Hvis jeg skulle vært hjemme med han, ville jeg for det første gått på veggen, og for det andre hadde nok gutten kjedet seg veldig. Det sier seg selv at en mamma på 30 år ikke er like artig å leke med som et par andre smårollinger, som kan sitte på gulvet og pludre ilag.

[Gjest Gjest]

Og igjen og igjen forsvarer alle sine valg. Kan ikke vi bare bli enige i at det som passer for den ene familien, ikke nødvendigvis passer for den andre. Det eldste barnet kan en ordning og det mellomste en annen annen løsning osv. Noen 1 åringer vantrives i barnehage; barnehage er en løsning som ikke passer for alle. Men det er tabu å snakke om det; eller egentlig ikke: for nå åpner tom ekspertene for at barnehage ikke passer alle. Mine barn har trivdes i barnehage, jeg kunne aldri "bare" gått hjemme. Men jeg kan ikke sette meg på min høye hest å si at meninger er bedre/riktigere enn dem som velger annerledes enn meg?

[Gjest Gjest]

Jeg vet om barn som sosialiserer seg helt fint etter få/ingen år i barnehage, og barn som ikke sosialiserer seg bra etter få/ingen år i barnehage.

[Gjest Gjest]

Dette husker jeg også, jeg ble flatt ut mobbet fordi jeg hadde vært hjemme i stedet for i barnehage...

Å ikke gå i barnehage ga meg noen vidunderlige år sammen med min søster, min mor og min far, men det gjorde også at jeg ikke fikk innpass i klikkene som mine klassekamerater allerede hadde formet lenge før jeg engang ble kjent med de.

Nå husker jeg årene før skolen som svært lykkelige, og årene etter som svært smertefulle. Når man først har blitt hakkehøne er det vanskelig å kvitte seg med det stempelet, dessverre, og siden det aldri ble tatt tak i av lærerne så ble det bare slik.

Det hadde lite å gjøre med sosialisering; jeg brukte mye tid sammen med andre barn, jeg hadde mange venner i nabolaget. Dessverre var ingen av de på min alder, de var alle noen år over meg, så det hjalp meg lite når jeg kom på skolen. Det hele endte opp i en kjedereaksjon, jeg klarte ikke å få nye venner på min egen alder, og ettersom jeg raskt ble "raringen" så mistet jeg mine gamle. Ingen vil jo være bekjent av den rare ungen. Jeg fikk ikke muligheten til å viderutvikle meg sosialt sett, så det ble en selvoppfyllende profeti. Når andreklasse kom så var jeg raringen.

Det første jeg lærte på skolen er at hvis du ikke er en del av gjengen er du verdiløs...

Min barn skal gå i barnehage, selv om jeg er hjemmeværende. Jeg tar ikke sjansen på en gjentakelse. I alle fall om vi fortsetter å bo i en liten by.

Som å lese om meg selv!

Jeg gikk heller ikke i barnehage, og fikk problemer på skolen. Jeg kom meg egentlig aldri ut av stemplet som sjenert og rar. Mitt sosiale liv begynte ikke før jeg ble voksen og flyttet til et nytt sted der ingen kjente meg.

[Gjest fisk]

Og igjen og igjen forsvarer alle sine valg. Kan ikke vi bare bli enige i at det som passer for den ene familien, ikke nødvendigvis passer for den andre. Det eldste barnet kan en ordning og det mellomste en annen annen løsning osv. Noen 1 åringer vantrives i barnehage; barnehage er en løsning som ikke passer for alle. Men det er tabu å snakke om det; eller egentlig ikke: for nå åpner tom ekspertene for at barnehage ikke passer alle. Mine barn har trivdes i barnehage, jeg kunne aldri "bare" gått hjemme. Men jeg kan ikke sette meg på min høye hest å si at meninger er bedre/riktigere enn dem som velger annerledes enn meg?

Veldig enig. Jeg forstår ikke hvorfor vi skal drive å hakke på hverandre og fortelle andre hva som er best for deres unger. Hva er poenget? Kan dere ikke se at folk er forskjellige?

[Gjest Gjest]

Veldig enig. Jeg forstår ikke hvorfor vi skal drive å hakke på hverandre og fortelle andre hva som er best for deres unger. Hva er poenget? Kan dere ikke se at folk er forskjellige?

Jeg har ikke lagt merke til at folk forteller hva som er bra for andre. Jeg har i hvertfall bare svart utifra mitt liv og mitt ståsted. Det handler kanskje i like stor grad om øynene som leser?