kjæreste som er uansvarlig

[Gjest Gjest_lurven_*]

Det har seg slik at kjæresten min er så UTROLIG uannsvarlig! Klarer ikke komme seg på skolen om morningen, jobber ikke, bruker de pengene han har på bare tull.

Jeg både jobber, sparer penger, og klarer fint å gå på skole også.

Jeg maser og maser på at han skal få seg jobb, og han er enig med meg der. Men han gjør jo aldri noe! Kommer med unnskyldninger som at "Jada, jeg må bare fikse litt på søknaden" eller noe i den duren. Dette har jeg hørt så alt for mange ganger nå.

Jeg vil jo gjerne at vi skal ha det fint, og bo sammen ganske snart. Men dette skjer jo ikke med mindre han skjerper seg. Hvordan skal jeg klare å gi ham et spark i baken som han faktisk kjenner?

[Gjest Gjest]

Det hjelper ofte ikke å bare mase og mase, grunnene til at han ikke tar seg sammen ligger sikkert et sted hvor mas ikke hjelper, for å si det sånn. Enten han er lat, usikker, deprimert eller hva det kan være. Jeg skjønner godt at du bekymrer deg, da, også for framtida om dere har tenkt til å bo sammen. Kanskje dere bør ta en ordentlig prat om hva dere begge ser for dere; du bør forklare at det er vanskelig for deg å forholde deg til ham og å tenke på å leve sammen når han ikke klarer å ta ansvar for sitt eget liv. Du bør prøve å få ham til å tenke over hvorfor han ikke klarer å skjerpe seg - er han deprimert bør han søke hjelp, er han bare usikker og tafatt bør han likevel greie å kommer seg opp og gå på skolen og evt få en liten jobb ved siden av. Men man kan ikke bare skyve alle ting foran seg, enten man er syk eller det er andre grunner - da blir man veldig vanskelig å være sammen med.

[Gjest Gaupe]

Det har seg slik at kjæresten min er så UTROLIG uannsvarlig! Klarer ikke komme seg på skolen om morningen, jobber ikke, bruker de pengene han har på bare tull.

Jeg både jobber, sparer penger, og klarer fint å gå på skole også.

Jeg maser og maser på at han skal få seg jobb, og han er enig med meg der. Men han gjør jo aldri noe! Kommer med unnskyldninger som at "Jada, jeg må bare fikse litt på søknaden" eller noe i den duren. Dette har jeg hørt så alt for mange ganger nå.

Jeg vil jo gjerne at vi skal ha det fint, og bo sammen ganske snart. Men dette skjer jo ikke med mindre han skjerper seg. Hvordan skal jeg klare å gi ham et spark i baken som han faktisk kjenner?

Steg en blir vel å slutte å snakke som om du var moren hans?

Seriøst, dette ser ut som ett innlegg som burde ha vært under Barn og Familie.

"Sønnen min er så uansvarlig! Fysj og fysj! Jeg maser og maser, men han forandrer seg jo ikke".

Men fra spøk til alvor, jeg skjønner at det kan være plagsomt, men det er jævlig vanskelig å vite om han det han trenger er ett spark i baken, og ikke minst om det er deg som burde gi det.

Jeg vet ikke hvor lenge dere har vært sammen, og hvor godt dere egentlig kjenner hverandre, men regner med at det er litt siden dere planlegger å flytte sammen... Eller gjør dere egentlig det? Er det noe dere har snakket aktivt om, eller er det bare du som "vil at dere skal bo sammen og ha det fint"?

Hvis dere har snakket aktivt om det, har du tatt dette opp? På en ordentlig måte, ikke som en masete konepone?

Finn ut om det ligger noe bak det, om han er deppa eller usikker... Eller om han bare nyter å være ung og uansvarlig. Det er noen som har det slik også. Han har ikke noen andre å tenke på enn seg selv, og det er skikkelig digg. Og jeg har jævlig mye "tull" hjemme som alle slags kjærester oppigjennom tiden har mast på, men som jeg digger. Du virker jo mer som ansvarsnazi-typen, og det er jo vel og bra. Kanskje dere rett og slett bare ikke passer sammen? Det er veldig mye "jeg gjør sånn og sånn og jeg klarer meg fint" vs "han er sånn og sånn og det er så grusomt" i innlegget ditt.

Selvsagt, det kan være at han bare er lat og umotivert, og da er vel det beste å sørge for at han har noe å jobbe mot. Fortell han at han må ta seg sammen hvis dere skal ha en fremtid. Funker ikke det, finn en annen.

[Gjest Gjest_lurven_*]

Gaupe

Jeg ser ikke på meg selv som hverken en "konepone", moren hans, eller ansvarsnazi. Men når mannen er snart 20 år gammel bør han klare å innse et par ting selv. Som at han ikke kan bo hos moren i all evighet for eksempel.

Vi krangler aldri, noen diskusjoner her og der, men ingenting som det blir sure miner av.

Ja, vi har snakket aktivt om å flytte ut sammen, og har vært i lag omtrent ett år nå.

Jeg er utrolig glad i gutten, og ønsker å dele min fremtid med han. Da er det vel ikke så rart at jeg "maser" på at han skal få seg ut i arbeid? Han er smart, utadvendt, blid og glad, og gjør livet mitt så mye bedre.

[Gjest Wind]

Det er ikke så uvanlig å bo hos foreldrene sine til man er rundt 20, så sant det er skole, e.l. man går på i nærheten. (Nå forsto jeg det slik at han fortsatt bor hjemme?)

Han kommer nok til å innse ting før eller siden, men det kan være mange ting som spiller inn på at han ikke gidder ting. Og ikke mas. Hjelp han med jobbsøknader, f.eks. Få ham til å skrive dem ferdige. Bli med ham ut for å levere dem. Delta litt aktivt, uten å bare henge over skuldrene hans og si at han ikke gjør ditt, men at han må gjøre datt.

[Jade]

IKKE flytt sammen med han før han har fått seg jobb, ihvertfall.

Men hvis han bor hjemme, hvorfor reagerer ikke moren eller faren på at han skulker skolen? Hadde det vært meg, hadde det vært ingen nåde selv om jeg var godt myndig.

Er han flink på skolen ellers? Eller kommer han til å stryke på det meste pga at han ikke gidder?

[Gjest Gjest]

Mange gutter under 20 er ganske uansvarlige. De har jo som oftest ikke måtte være ansvarlige så hvordan skulle de ha lært det.

Jeg ville nok tenkt at det var best at han bodde alene for ei stund og at dere ikke flyttet sammen før han hadde lært å ta vare på seg selv. Ja det er selvsagt kipt når dere ønsker å flytte sammen, men da vil han faktisk aldri lære å bli ansvarlig heller fordi du er der til å være ansvarlig for ham.

Å bli voksen er ikke noe man automatisk blir med alderen men noe man blir via erfaring. Du ligger nok ganske langt forran ham på disse erfaringene og må la ham få de samme. Dette er noe han må erfare alene uten at du maser på ham og egentlig da gjør halve arbeidet for ham.

[Gjest Gjest]

Hvordan tror du han kommer til å bli med husarbeid? Da han ikke får seg jobb...