"Barnefar" sliter etter provosert abort

[snixy]

Vi er et ungt samboerpar på 21 og 23 år. For ca 2 mnd siden endte vi opp med en selvbestemt abort etter å ha blitt gravide mens jeg gikk på p-piller. Jeg er student og han er lærling, og etter mange runder frem og tilbake endte vi opp med abort. Det var veldig tøft der og da, men jeg har klart meg veldig bra i ettertid. Jeg hadde en tøff periode på et par uker, men jeg er overbevist om at vi gjorde det rette.

Kjæresten min derimot.... Det har vært en periode på en 3 ukers tid hvor han har vært irritert, sur og rett og slett ufordragelig å være sammen med, og det hele endte med at jeg ville gjøre det slutt. Det slet ekstremt på meg og selvtillitten min at han "ikke brydde seg" om meg og mitt lenger. Han isolerte seg med trening, venner og data.

Den kvelden jeg kom hjem etter en turbulent helg, der han hadde såret meg ekstremt ved å nesten være utro ville jeg gjøre det slutt. Det hele endte med en tårefylt diskusjon fra begge oss, og det vist seg at han sliter mye etter aborten. Han mener at vi gjorde noe feil og han tenker mye på barnet vi ikke har lengre. Han har vært redd for å si noe, for ikke å rippe opp i mine tanker rundt det hele. Han ville ikke at jeg skulle bli lei meg...

Er det noen som har noen erfaringer fra denne situasjonen eller har noen tips og råd for hvordan jeg skal gå fram? det vanskelige er at jeg ikke helt vet hva jeg skal si for å gjøre ting bedre. Er veldig redd for at jeg skal si noe "feil"....

-snixy-

[Gjest Betty89]

Vi er et ungt samboerpar på 21 og 23 år. For ca 2 mnd siden endte vi opp med en selvbestemt abort etter å ha blitt gravide mens jeg gikk på p-piller. Jeg er student og han er lærling, og etter mange runder frem og tilbake endte vi opp med abort. Det var veldig tøft der og da, men jeg har klart meg veldig bra i ettertid. Jeg hadde en tøff periode på et par uker, men jeg er overbevist om at vi gjorde det rette.

Kjæresten min derimot.... Det har vært en periode på en 3 ukers tid hvor han har vært irritert, sur og rett og slett ufordragelig å være sammen med, og det hele endte med at jeg ville gjøre det slutt. Det slet ekstremt på meg og selvtillitten min at han "ikke brydde seg" om meg og mitt lenger. Han isolerte seg med trening, venner og data.

Den kvelden jeg kom hjem etter en turbulent helg, der han hadde såret meg ekstremt ved å nesten være utro ville jeg gjøre det slutt. Det hele endte med en tårefylt diskusjon fra begge oss, og det vist seg at han sliter mye etter aborten. Han mener at vi gjorde noe feil og han tenker mye på barnet vi ikke har lengre. Han har vært redd for å si noe, for ikke å rippe opp i mine tanker rundt det hele. Han ville ikke at jeg skulle bli lei meg...

Er det noen som har noen erfaringer fra denne situasjonen eller har noen tips og råd for hvordan jeg skal gå fram? det vanskelige er at jeg ikke helt vet hva jeg skal si for å gjøre ting bedre. Er veldig redd for at jeg skal si noe "feil"....

-snixy-

Hva er det som feiler han? Han var såret pga aborten, derfor var han nesten utro?

For en tosk! Dump...

[snixy]

Hva er det som feiler han? Han var såret pga aborten, derfor var han nesten utro?

For en tosk! Dump...

han påstår at han ikke var i nærheten av å være utro. Kanskje jeg overdriver her eller er overfølsom... Men når man drar ut på en lørdag sammen med noen kompiser (jeg var og besøkte ei venninne ca 40 mil unna) og danser med flere jenter og sender meldinger både over tlf og nettby hele natta etter festen med ei jente. Og til og med foreslår nachspill med bare han og hun, noe HUN avslår. Da blir jeg såra, sint, irritert og fryktelig lei meg!

[Gjest Gjest]

Hoisann...

For det første så høres "jeg ville ikke at du skulle bli lei deg" som en forferdelig dårlig unnskyldning. Han har, i følge det jeg forstår, isolert seg fra deg spesifikt, vært sur og gretten og ufordragelig... Men han vil ikke gjøre deg lei deg... Isolasjonen kunne jeg skjønt, men det er når alt det andre kommer på toppen at jeg begynner å lure.

Dette var noe dere kom frem til sammen. Hvis det var en feil så var jo det synd (og ja, jeg vet jeg høres forferdelig kynisk ut nå, men noen ganger er sannheten hard) men det er umulig å gjøre noe med nå. Gjort er gjort, spist er spist, og det er langt bedre å se fremover enn å begrave seg i fordums feil. Og kanskje er jeg rablende naiv, men du burde jo være den aller første han snakker med om dette.

Hvis jeg skal være helt ærlig så høres det litt ut som han klandrer deg for det som har skjedd. Han er sur og grinete, og så straffer han deg ved å vise deg at han har draget ved å danse og flørte med masse andre damer.

Er han spydig mot deg, glefser han uten at det virker som han har noe god grunn?

[Gjest men]

Er det noen som har noen erfaringer fra denne situasjonen eller har noen tips og råd for hvordan jeg skal gå fram? det vanskelige er at jeg ikke helt vet hva jeg skal si for å gjøre ting bedre. Er veldig redd for at jeg skal si noe "feil"....

-snixy-

Abort er et stort valg som berører eksistensielle og etiske aspekter. Det dere må gjøre, er å prøve å prate åpent sammen, uten å overbevise hverandre om hvem som har de rette følelsene eller argumentene.

Veldig dumt av ham å avreagere med kanskje flørting med andre jenter, men det er jo en bagatell i forhold til at han angrer på at barnet deres er borte. Det er viktig for forholdet deres at du tar dette på alvor, og forsøker å forstå og la ham sette ord på hvorfor dette ble så feil for ham i ettertid, eller om det var det i utgangspunktet uten at han fikk seg til å si hvor viktig det var for ham.

[Gjest Gjest]

Abort er et stort valg som berører eksistensielle og etiske aspekter. Det dere må gjøre, er å prøve å prate åpent sammen, uten å overbevise hverandre om hvem som har de rette følelsene eller argumentene.

Veldig dumt av ham å avreagere med kanskje flørting med andre jenter, men det er jo en bagatell i forhold til at han angrer på at barnet deres er borte. Det er viktig for forholdet deres at du tar dette på alvor, og forsøker å forstå og la ham sette ord på hvorfor dette ble så feil for ham i ettertid, eller om det var det i utgangspunktet uten at han fikk seg til å si hvor viktig det var for ham.

Enig i dette, jeg tror det er viktig at dere prater om det. At han har avreagert dumt i etterkant, ok, men ikke alle klarer å være helt åpne om slike tanker etterpå - det kan også være vanskelig(st) å snakke med partneren om en føler at man kom fram til valget på ulikt grunnlag eller at den ene har vært mer innstilt på det enn den andre. Det som er viktig er at selv om valget dere tok kanskje føltes riktig for begge der og da, må det være lov å tenke og tvile i etterkant når en kanskje kjenner det mer på kroppen/psyken - men det er nok også lurt å huske på at da dere tok valget var det dét som var riktig for dere. Man har tross alt begrenset tid til å ta avgjørelsen og dere hadde mange grunner som virket viktige på det tidspunktet. Om han ikke greier å snakke med deg om det, kanskje han kan ta kontakt med Amathea? Jeg vil tro de kan hjelpe menn etter en abort også, de bør i hvert fall det

Det har nok ellers mer for seg at dere tenker framover enn at dere/han fokuserer for mye på noe som ikke kan endres i etterkant. Ønsker han seg barn nå? Eller om hvor lenge? Hvordan fungerer forholdet deres - er det bra nok til at dere tror det kommer til å vare (og til å få barn i)? Er det lurt å jobbe med åpenheten og hvilke strategier man velger når man sliter..? Kanskje dette også kan bidra til at han aksepterer at valget ble som det ble.

[Gjest Betty89]

han påstår at han ikke var i nærheten av å være utro. Kanskje jeg overdriver her eller er overfølsom... Men når man drar ut på en lørdag sammen med noen kompiser (jeg var og besøkte ei venninne ca 40 mil unna) og danser med flere jenter og sender meldinger både over tlf og nettby hele natta etter festen med ei jente. Og til og med foreslår nachspill med bare han og hun, noe HUN avslår. Da blir jeg såra, sint, irritert og fryktelig lei meg!

Hmm... spørsmålet er hva som hadde skjedd om hun sa ja til å joine han på narchspiel.. Synes dette var urolig teit av han. Du får snakke med han å spør hva som feilte han! Hvorfor ville han være med henne alene? Er han lei av deg? Er han den utro typen?

Det kan godt være han ville møte henne for å fortelle om følelsene sine... eller for å tenke på noe annet.. Det er ikke alt jeg fortsår med menn!

[Gjest Gjest]

Dette er typisk en situasjon som er vanskelig for folk utenfor å kunne ta stilling til. Her får vi info fra kun en side. Vi vet ikke hvordan din partner har det. Vi vet ikke hvordan prosessen i forkant var. Og vi vet ikke hvordan du var i perioden etterpå. JEg stiller meg følgende spørsmål: Har du endret væremåte etter aborten, gikk det for raskt "raskt" over for deg etter aborten. Føler han kanskje at det ikke betydde så mye for deg? Og til sist, Har du presset frem denne avgjørelsen eller har hans mening virkelig spilt noen rolle? Dette er det som slår meg i første omgang. For meg er abort ikke ett alternativ men det gjelder kun meg og hver enkelt må få lov til å ha sin egen mening om dette. Men det man ofte ser er at dette er at kvinnen "bestemmer" og mannen får bare si sin mening men ikke ta avgjørelsen.

Jeg forutsetter at dere ikke har brukt abort som prev. og at dette er første gang dere har gjort det. Da er det umulig å forutse reaksjonene i ettertid. Her må det bare brukes samtaler og tid for å komme gjennom dette, og dersom det stemmer at han har så tunge stunder i forhold til dette bør dere kanskje koble inn proffer. Og ikke en tlf som dere ringer?

Og til sist, hvem har ikke flørtet når man er alene ute sammen med venner? Det har hvertfall jeg gjort! Leser menyen men..... spiser enda hjemme....

Btw jeg er mann

[Gjest sur gammel mann]

Dette er et høyst umodent par. Man arbeider seg gjennom problemer i fellesskap (ikke som en soloøvelse på et internettforum), og man gir ikke opp etter tre uker før man engang har prøvd å arbeide seg gjennom problemene.