Hva skal/kan jeg gjøre?

[Gjest gjest..]

Så gikk det slik at jeg og min mann går fra hverandre. Sammen har vi ett barn på snart 2 år.

Jeg vil først og fremst bare si at jeg ikke har noe som helst ønske om å "ta fra" ham barnet vårt. Jeg vil foreldrefordelingen skal være rettferdig, men aller viktigst er det at barnet har det best mulig.

Det har seg slik at han jobber på sjøen, er borte i 2 uker og vanligvis hjemme i 3 uker. Slik har det vært så lenge vi har hatt barnet.

Han ønsker at jeg har barnet de 2 ukene han er på jobb. Når han kommer hjem, skal han ha barnet i 1 1/2 uke før jeg får ha ungen hos meg en "langhelg". Deretter skal han ha barnet i en uke til, før han reiser på sjøen og jeg skal ha den lille.

(håper det var forståelig).

Men jeg sliter veldig med dette, for

barnet har aldri vært borte fra meg en hel helg engang, skal jeg plutselig "bli borte" for den lille?

Barnet er vant til at pappa er borte i perioder.

Er ikke mer enn 1 uke for lenge?

Jeg foreslo at vi skulle gjøre ting litt gradvis, men det ble ikke tatt godt imot..

Jeg vil ikke være egoistisk, er bare så bekymret for den lille

Er helt forferdelig at det skal gå ut over barna når foreldrene ikke klarer å holde sammen..

[Gjest Gjest]

Du virker overhodet ikke egoistisk, tvert imot, det er jo barnets behov du er opptatt av. Hadde du tenkt på deg selv, ville det vært lettere å ta imot fritiden, og å unngå å krangle med faren.

Og selvfølgelig har du helt rett. Barnet er altfor lite for en sånn ordning. Dessuten er det urimelig å forlange at du skal innrette ditt liv etter hans turnus. Sånt kan man forvente av en partner, ikke av en eks.

[Lissi]

Du virker overhodet ikke egoistisk, tvert imot, det er jo barnets behov du er opptatt av. Hadde du tenkt på deg selv, ville det vært lettere å ta imot fritiden, og å unngå å krangle med faren.

Og selvfølgelig har du helt rett. Barnet er altfor lite for en sånn ordning. Dessuten er det urimelig å forlange at du skal innrette ditt liv etter hans turnus. Sånt kan man forvente av en partner, ikke av en eks.

Jeg syns du er urimelig, han er fortsatt faren til barnet. Barnet vil ikke ha vondt av dette, de innstiller seg lett. Tror nok det er verre for moren.

Fedre har også rett til å se barna sine og de elsker sine barn like høyt som mor.

Syns du prøver å være imøtekommende, men vær ærlig mot eksen din, og si at du er bekymret for at det blir lenge.

[Gjest TS]

Takk for svar..

Slik jeg har tenkt det, ville det vært fint å gjøre det slik:

Jeg har barnet 2 uker når han er på jobb.

Han har så barnet i en uke

Jeg har barnet en uke

Han tar siste uka før han reiser igjen.

Og de ukene han er hjemme, har vi en dag (f.eks tirsdag) der den andre henter barnet i barnehagen, og leverer den lille hos x-en om kvelden igjen. Altså når det er "min uke", er det han som henter den lille i b.hagen og er sammen med barnet noen timer før jeg henter/han leverer gullungen.

Er det noen som har synspunkter og erfaringer?

Setter veldig stor pris på svar, sliter veldig med dette og ønsker ikke gjøre noe som kan gjøre det vondt for den lille

[Gjest TS]

Jeg syns du er urimelig, han er fortsatt faren til barnet. Barnet vil ikke ha vondt av dette, de innstiller seg lett. Tror nok det er verre for moren.

Fedre har også rett til å se barna sine og de elsker sine barn like høyt som mor.

Syns du prøver å være imøtekommende, men vær ærlig mot eksen din, og si at du er bekymret for at det blir lenge.

Jeg har vært ærlig og sagt forsiktig at det blir litt lenge, men får beskjed om at noe annet kommer ikke på tale, det skal deles helt likt. Jeg er fullt klar over at pappan elsker barnet vårt like mye som meg, og som sagt ønsker jeg ikke å fjerne barnet fra ham, eller ham fra barnet.

[Lissi]

Jeg har vært ærlig og sagt forsiktig at det blir litt lenge, men får beskjed om at noe annet kommer ikke på tale, det skal deles helt likt. Jeg er fullt klar over at pappan elsker barnet vårt like mye som meg, og som sagt ønsker jeg ikke å fjerne barnet fra ham, eller ham fra barnet.

Til info så var det gjesten jeg syns var urimelig

Jeg er enig i deg at du ikke bør gi fra deg mer enn halvparten, skjønner deg godt.

[Gjest Gjest]

Jeg har vært ærlig og sagt forsiktig at det blir litt lenge, men får beskjed om at noe annet kommer ikke på tale, det skal deles helt likt. Jeg er fullt klar over at pappan elsker barnet vårt like mye som meg, og som sagt ønsker jeg ikke å fjerne barnet fra ham, eller ham fra barnet.

Den holdningen er mer enn nok til at jeg ville sagt nei.

Det skal deles helt likt? Er det bankkontoen dere diskuterer?

Barn er ikke gjenstander! Hadde han sagt at barnet trenger dere begge, hadde det hjulpet. Men dele likt?

Et barn som ikke er 2 år enda vil ikke ha godt av en slik ordning. Ærlig talt så mener jeg at ditt forslag ikke er bra det heller. Det er for lenge borte fra deg. Man kan også si at det er for lenge borte fra faren, men så lenge han insisterer på denne jobben, må man nesten tilpasse seg det. Og da er det han som velger å spille annenfiolin i barnets liv.

Si nei med god samvittighet. Han kan ikke tvinge deg. Det eneste han kan gjøre hvis du sier nei, er å gå til retten og be om omsorgen alene. Og hvem vil gi det til en som er borte på jobb 2 uker i strekk?

[thapara]

.

Endret 23. februar 2009 av thapara

[Gjest Gjest]

Det er jo faktis hans løsning som blir mest rettferdig.

Jeg synes det er så trist når noen mener at samværet skal deles på en måte som er rettferdig for foreldrene. Da glemmer de ofte barnets behov. Det er barnet dette får størst konsekvenser for. Foreldrene må tenke på hva som er best for barnet.

TS! Glem hva som er best for deg eller faren. Hva tror du er best for barnet? Du må ikke ta mer hensyn til farens behov enn barnets behov, bare for å unngå konflikt med han. Barnet har ingen andre til å tale sin sak.

[Gjest Gjest]

Det er jo faktis hans løsning som blir mest rettferdig.

Jeg må bare kommentere denne jeg også.

Rettferdig? Hva har det med saken å gjøre?

Kanskje vi like god skulle hente øksa og kappe barnet i to? Så blir det ihvertfall rettferdig for foreldrene...

[Gjest Gjest]

Først av alt må dere tenke på at det er en toåring det er snakk om her, og jeg synes ingen av løsningene er gode for et så lite barn!

Det som er viktigst for et barn er ro, trygghet, forutsigbarhet, og stabilitet, og barnet får ingen av delene med noen av de løsningene dere har skissert.

Jeg er også en off-shore-"enke", og jeg vet at selv med fast rotasjon er det på sikt lite forutsigbarhet angående når han er hjemme eller borte.

To-tre dagers forsyving den ene eller andre veien er ikke uvanlig, spesielt ikke på vinterstid!

Hva skjer den dagen dere har lagt opp til at barnet skal til far, men så blir turen forlenget med en uke, eller hjemreisen blir forsinket på grunn av dårlig vær? Jeg har opplevd opp til flere ganger at han blir forsinket hjem på grunn av storm eller tåke.

Hva skjer den gangen utreisen blir framskyndet eller utsatt fordi noe spesielt har hendt på plattformen/båten?

Vil han ha 50/50 nå mens barnet er så lite, må han finne seg en jobb som er forenelig med en slik fordeling.

Dere skisserer løsninger som passer dere som foreldre, men ikke nødvendigvis en løsning som passer barnet. Barnet er ikke en pakke som kan sendes hit og dit etter foreldrenes behov og forgodtbefinnende.

Og som et lite ps på generelt grunnlag:

Jeg er motstander av 50/50-fordeling for enhver pris, og innlegget bærer preg av det.

For at 50/50-fordeling skal være bra for barnet, må barnet (i mine øyne) ha en viss alder (over 3 år), ønske det selv, og foreldrene må bo i umiddelbar nærhet av hverandre for mest mulig stabilitet med tanke på venner, skole/barnehage, familie osv.

[Gjest Gjest]

Vil han ha 50/50 nå mens barnet er så lite, må han finne seg en jobb som er forenelig med en slik fordeling.

Dere skisserer løsninger som passer dere som foreldre, men ikke nødvendigvis en løsning som passer barnet. Barnet er ikke en pakke som kan sendes hit og dit etter foreldrenes behov og forgodtbefinnende.

Og som et lite ps på generelt grunnlag:

Jeg er motstander av 50/50-fordeling for enhver pris, og innlegget bærer preg av det.

For at 50/50-fordeling skal være bra for barnet, må barnet (i mine øyne) ha en viss alder (over 3 år), ønske det selv, og foreldrene må bo i umiddelbar nærhet av hverandre for mest mulig stabilitet med tanke på venner, skole/barnehage, familie osv.

[thapara]

.

Endret 23. februar 2009 av thapara

[Honey Bee]

Man kan ikke starte med en uke i strekk når barnet bare er 2 år.Tilvenningen må starte med kortere perioder,et par tre dager i begynnelsen kanskje også ser dere hvordan barnet reagerer og plannlegger videre utifra det.Det er ikke foreldrene det skal være rettferdig for,det er barnet.Jeg anbefaler dere å ta kontakt med familievernkontoret eller en familieterapeut,så får dere hjelp til å utforme en løsning som er best for barnet.

[Gjest Gjest]

Man kan ikke starte med en uke i strekk når barnet bare er 2 år.Tilvenningen må starte med kortere perioder,et par tre dager i begynnelsen kanskje også ser dere hvordan barnet reagerer og plannlegger videre utifra det.

Enig. Og her er det ikke mulig, for far har en jobb som gjør at han er borte 2 uker i strekk.

Dermed må mor bli hovedomsorgsforelder, og å la et barn som ikke er fylt 2 enda være borte fra henne i halvannen uke, det er for mye.

Trådstarter, vær så snill. Ikke la deg presses til å gå med på en løsning som er rettferdig for far, for å slippe bråk. Det er barnet som er ditt primære ansvar. Det er barnets beste du må ha i fokus. Faren klarer det åpenbart ikke, så da har barnet bare deg som talsperson. Stå for det du mener er riktig for barnet.

[Far til 2]

Man kan ikke starte med en uke i strekk når barnet bare er 2 år.Tilvenningen må starte med kortere perioder,et par tre dager i begynnelsen kanskje også ser dere hvordan barnet reagerer og plannlegger videre utifra det.Det er ikke foreldrene det skal være rettferdig for,det er barnet.Jeg anbefaler dere å ta kontakt med familievernkontoret eller en familieterapeut,så får dere hjelp til å utforme en løsning som er best for barnet.

Denne gang er Honey Bee og jeg enig. Jeg er derimot skeptisk til en såkalt "familieterapeut" ettersom de ønsker å begrense barnets samvær med far mest mulig i alle de tilfellene jeg kjenner til.

Jeg synes det er flott at dere er enig om at barnet skal få mest mulig tid med dere begge. Det gir barnet mulighet til å bli kjent med begge og få omsorg fra begge. Dette er lærdom barnet vil ta med seg senere i livet.

Men jeg er også skeptisk til en hel uke hver i begynnelsen. Dere kan gjerne dele tiden likt allerede nå, men ikke så lange økter. Hva med å begynne med 4:3 første uken, 3:4 andre uken og avslutte med 4:3 siste uken (+ noen ekstra dager hos far når han har ferie). Dette gir bare 1/3 til far, men er med på å tilvenne barnet (lange perioder er ikke bra for så små barn).

Samværet kan etter noen månder (6: månder ?) oppgraderes noe, og når barnet er 3,5 - 4 år er det lettere å gi barnet mulighet for 50/50.

Jeg har bare skumlest en del innlegg, men kan ikke se at TS sier noe om hvor stor avstand det er mellom foreldrene (reisevei). Kansje kan mor og far stikke innom hverandre slik at barnet forstår at både mor og far ønsker å ivareta barnet på best mulig måte (gi bartnet trygghet). I så tilfelle kan kansje de periodene jeg beskrev ovenfor forlenges noe.

[Gjest TS]

Takk for mange fornuftige svar alle sammen. Jeg ønsker kun det beste for vår lille, og barnets beste står selvsagt i hovedfokus, ikke hva som er rettferdig for oss voksne.

Jeg har bare skumlest en del innlegg, men kan ikke se at TS sier noe om hvor stor avstand det er mellom foreldrene (reisevei). Kansje kan mor og far stikke innom hverandre slik at barnet forstår at både mor og far ønsker å ivareta barnet på best mulig måte (gi bartnet trygghet). I så tilfelle kan kansje de periodene jeg beskrev ovenfor forlenges noe.

Vi bor nærme hverandre, så det er fullt mulig å ta en tur innom. Jeg foreslo at vi kunne besøke hverandre, kanskje gå turer eller spise middag vi to sammen med barnet iblant. Men det gikk ikke for ham, da han mente at en ikke skal gjøre "familieting" når vi ikke lenger er en familie. Jeg tenkte at det ville vært fint for barnet å ha oss begge der iblant, men når han ikke vil, er det lite jeg kan gjøre med akkurat det

Slik jeg ser det, vil vi alltid være knyttet sammen da vi har et lite barn sammen. Det kan ingenting endre på, uansett hva vi gjør senere i livet og har gått hvert til vårt.

Jeg forstår han er redd for at han ikke får nok tid med barnet, jeg er helt med på at vi begge skal få ta mest mulig del i livet til vår lille -men da på barnets premisser.

[Honey Bee]

Vi bor nærme hverandre, så det er fullt mulig å ta en tur innom. Jeg foreslo at vi kunne besøke hverandre, kanskje gå turer eller spise middag vi to sammen med barnet iblant. Men det gikk ikke for ham, da han mente at en ikke skal gjøre "familieting" når vi ikke lenger er en familie.

At han har den instillingen er veldig synd.Det kreves mye mer av samarbeid,godvilje og respekt enn ellers når man praktiserer delt omsorg.Delt omsorg fungerer svært dårlig for barna hvis de lever i to helt adskilte verdener.Opplevde en sakkyndig som mente at vi fint kunne ha delt omsorg selv om all kommunikasjon gikk gjennom barnehage og korte sms/emails.Det mener jeg grenser til barnemishandling.

I kommunen jeg bor i har de et team med familiekonsulenter som holder til på helsestasjonen.De har vært en flott støtte og har hele veien hatt fokus på barna.Jeg anbefaler på det varmeste å benytte seg av slike tjenester.Det er bare tullball at alle støtter mor og mener at far ikke er skikket til å være omsorgsperson.Å få en tredjeperson inn tidlig kan dempe eventuelle konflikter før de oppstår,lykke til