Hvorfor er du sammen med h*n?

[Gjest Betty89]

Hva er det som gjør at du er forelsket i kjæresten/samboeren din?

Ja h*n er kanskje; kjempe snill, morsom osv.... men andre er vel også det?

Hvordan vet du at h*n er den rette for deg og ingen andre?

Jeg begynner selv å tvile litt... tror jeg.. Hvorfor han liksom og ikke en annen mann? Traff han når jeg var 16år. Er det den eneste forelskelsen jeg skal ha resten av livet? Aldri møte en annen?

*Hater meg selv for å tvile på kjæresten min*!

[Gjest TittTitt]

Tror det bare er noe du på en måte vet, når det skjer. Når du treffer den du vil være med livet ut. Tror ikke du ville tvilt da.

Jeg tviler ihvertfall ikke på min kjæreste, for jeg vet innerst inne og føler at det er han jeg vil leve mitt liv med :rødme:

[Rawien]

For oss klaffet det med en gang, og jeg har aldri vært i tvil, jeg elsker kjæresten min!

Men vi ble ikke sammen da vi var så unge heller, så skjønner faktisk at du kan tvile. Men gresset er ikke grønnere, osv...

[Gjest Gjest]

Betty89.

Du er en ung dame, og jeg har lest mange av innleggene dine.

Ikke stress med at dene gutten du er sammen med er den du skal dele livet med.

Klart du kommer til å treffe nye og bli forelsket i andre etterhvert.

Jeg er dobbelt så gammel som deg, og hadde et langt forhold når jeg var på din alder. Men det tok slutt, og jeg grein meg gjennom noen måneder, før jeg følte meg bedre.

Deretter var jeg fri og frank i mange år med noen til og fra forhold, og litt flørt her og der.

Først når jeg var 32 møtte jeg han som skulle bli min ektemann. Og nå har jeg fallt til ro inni meg. Jeg er ikke usikker på han, jeg stoler på at han ikke er utro, og jeg elsker han og vil dele resten av livet med han. Skulle jeg bli singel igjen nå, kunne jeg ikke tenkt meg noen annen. Da vil jeg leve alene.

Så mitt svar til deg er egentlig: Nyt livet nå som du er ung. Det er tøft og tungt, og mange opp og nedturer. Men når du blir eldre vil du se tilbake på disse årene med glede.

Du kan gjerne slå opp med fyren din. Du har mange ganger uttrykt bekymring og sjalusi her inne pga han, og hadde jeg vært deg hadde jeg valgt å gå videre alene.

Bedre å treffe en annen, starte med blanke ark, og nyte forelskelsen. Du trenger ikke gifte deg og få barn og hus og bil riktig ennå, men lev livet nå som du er ung.

Beste hilsen meg.

[Gjest Gjest_Kitteh_*]

Jeg er sammen med han fordi han gjør dagene mine bedre.

Han er bestevenn og pulekompis rullet sammen i en perfekt pakke, han ler av idiothumoren min, og han gjør det mest kjedelige i verden dødsmorsomt.

Han forstår meg, han kjenner meg. Jeg behøver ikke være redd for å fortelle han noe som helst, jeg stoler på han. Og jeg kjenner han.

Jeg traff han da jeg var 17, og nå er jeg 26. Det har vært de beste årene i mitt liv.

Om tre-fire år, når vi føler at vi har fått litt mer ro på oss så skal vi ikke se bortifra at det blir noen barn også.

Det skal være meg og han resten av livet, er det opp til meg, og det har aldri skremt meg. Bare gjort meg glad. Jeg har aldri tvilt. Vi har jo ikke vært samme så veldig langt enda, 9 år er jo ingenting, og kanskje det kommer. Jeg er ikke synsk. Vi får se. For nå er jeg i alle fall uten tvil og med lykke.

[Gjest Gjest]

Jeg var også i et langt forhold da jeg var på din alder. Han var snill, morsom og alt det der. Men noe manglet, og det ble tydeligere og tydeligere for meg etter hvert. Jeg gikk inn i forholdet som sekstenåring og var i det i fem år. Nå hadde ikke jeg enormt med kjærlighetssorg da jeg allerde hadde brukt det siste året på å bearbeide det kommende bruddet. Det var skummelt å gå ut av forholdet, men jeg har ikke angret.

I dag er jeg i et nytt forhold, og jeg er overhodet ikke i tvil om at dette er mannen jeg vil bli gammel med. Dette er noe helt annet enn min første. Så, jeg underbygger klisjeen når jeg sier at treffer du den rette så bare vet du det.

[Gjest *Ulla*]

Jeg bare er helt sikker... Ingen andre jeg vil være sammen med enn han. Selv når vi er på vårt verste vet jeg inni meg at vi aldri kommer til å gå fra hverandre.

[Gjest Tuddelu]

Jeg er i en sånn situasjon nå. Har vært sammen med kjæresten siden jeg var 16, og er nå 20. Har begynt å føle at vi har blitt veldig forskjellige, og er veldig usikker på om jeg har følelser for han lenger. Er veldig glad i han, for han er en kjempegod gutt, men som noen skrev tidligere her, det er noe som mangler! Føler at jeg heller ikke vil "kaste bort" alle ungdomsårs mine om dette ikke er noe jeg tror vil vare livet ut.

Vet ikke hva jeg skal gjøre nå. Jeg vet at han fortsatt elsker meg, og tror dette vil vare, men jeg tenner ikke på han lengre. Har aldri brutt ut av et så seriøst forhold før, og det virker så fælt. Felles venner, familie og alt rundt, pluss vårt vennskap. Kunne virkelig ønske vi kunne fortsette å være venner etter et eventuelt brudd, men hva er vel sjansen for det? Huff..

[thapara]

..

Endret 23. februar 2009 av thapara

[Gjest Gjest_champ5_*]

det første du må gjøre er å gi deg god tid på å reflektere. du har ikke dårlig tid. for det andre vil jeg anbefale deg å sette deg i modus til kjæresten din slik at du ikke går rundt å føler at "nå kan det snart ta slutt". prøv å se lyst på det, hvis det ikke hjelper over tid er det kanskje greit å gå videre alene.

de fleste forhold går gjennom slike stadier, så vær ytterst forsiktig med å ta en forhastet beslutning.

[Lilywhite]

Forholdet trenger ikke nødvendigvis være feil fordi man er ung. Jeg traff selv han jeg er sammen med nå da jeg var 16-17. Vi har vært sammen i 5 år og skal gifte oss til sommeren. Kjenner også flere som er endel eldre enn oss som møttes på den alderen og fortsatt holder sammen.

Selv om jeg var ung, følte jeg med en gang en veldig sterk tilknytning til ham. Vi har samme type humor, kan snakke om alt og har et sterkt vennskap i bunnen. Jeg kan føle jeg har hatt en drittdag, og han får meg til å smile og føle meg bra igjen, flink til å gi komplimenter Jeg kan stole på han, han er ærlig, følsom og snill, sosial og en god venn. Han viser veldig omsorg og er en "familiemann", opptatt av at de rundt han skal ha det bra, kommer nok til å bli en god pappa Så har vi endel av de samme interessene Liker å gå på konserter sammen, reise, gå turer etc. Det er også viktig tror jeg, å ha noen felles holdepunkter

Jeg tror også på det at gresset ikke er grønnere på den andre siden. I langvarige forhold vil man ha perioder hvor man blir litt lei av hverandre eller føler man er litt låst i den livssituasjonen man er i... Så tror nok du vil oppleve det uansett hvem du er sammen med...

Men du skal selvfølgelig ikke holde sammen med ham om du ikke føler det er riktig...

[Gjest *Mim*]

Det slår meg at dere er veldig sikre på forholdene deres. Det har jeg også vært, men jeg har også vært i tvil - tror det er ganske normalt at man går gjennom ulike faser i et forhold, uten at det trenger å være galt.

Signerer på at du ikke skal stresse... Du er ung, la ting komme litt som de kommer. Og som Lene sier trenger det heller ikke være negativt at dere traff hverandre tidlig. Jeg har vært sammen med mannen min siden jeg var femten - i 21 år, og har ennå ikke funnet noen som kan måle seg med ham.

[Gjest Betty89]

Takk for alle svar! Håper dere som sier positive ting om å holde sammen har rett

Jeg kan ikke si at det er noe som mangler akkurat:) Han sitter på siden av meg. (ser ikke hva jeg skriver.) Han er så søt

Vi er bestevenner, jeg kan fortelle han alt, han får meg til å føle meg vakker til alle tider osv...

Jeg bare er litt "redd" gresset er litt grønnere på den andre siden. Eller at jeg skal gå glipp av noe! Siden jeg ikke helt vet hva som venter der ute enda.

Men vi får forsette som før, tiden vil vise hva som skjer

Jeg trengte kanskje bare litt overbevising at det ikke er noe bedre der ute, jeg går glipp av

[Gjest Mia88]

.

Endret 2. januar 2009 av Mia88

[jørnsi]

Jeg traff min første når jeg var 15 (han var 22) og vi holdt sammen i 12 år. Vi var gift i 6 år. Forholdet var ok men jeg visste innerst inne at dette var ikke en mann jeg ville bli gammel med. Og da hadde vi fått tre barn sammen:-S Ting ble kaldere og jeg begynte å irritere meg over ting som jeg i begynnelsen syntes var sjarmerende. Ekteskapet gikki oppløsning og vi er bedrevenner enn noen gang. Forstå det den som vil:-)

Mannen jeg har nå betyr alt for meg. Når jeg planlegger ting i fremtiden så tenker jeg "VI" og ikke bare "jeg". Han får meg til å ville være ett bedre menneske og jeg føler meg flott når han ser på meg. Han er en utfordring å leve med og det liker jeg. Jeg går lei når ting blir rutinemessig og forutsigbart.

Han har en kropp som tenner meg og jeg føler meg trygg når han er i nærheten. Maskuliniteten hans fremhever min femininitet. Jeg er 175 høy men føler meg liten og delikat når han legger armen rundt meg:-)

Alt det jeg har savnet i tidligere forhold har jeg nå i dette forholdet.