Snart stemor, men mor motarbeider..

[Gjest Snart stemor?]

Jeg har såvidt begynt i et forhold med en mann som har to barn. Problemet er barnas mor som ikke vil hilse på meg, og som nekter far å ha barna siden jeg bor hos han.

Kan hun nekte han det? De har delt omsorg.

Jeg har sagt at jeg gjerne vil møte henne, og at vi må være voksen nok til å løse dette sammen. Tror hun både frykter at barna skal like meg, og at jeg skal inngå et bedre forhold enn hun hadde med en mann hun kanskje føler "eierskap" over ennå.

Heldigvis er mannen en som ikke bryr seg om hva andre sier, og som ikke vil la meg flytte eller noe bare pga henne. Jeg sier barna er viktigst, men han vil prøve å løse situasjonen med mora.

Selvfølgelig forstår jeg at mora vil vite hvem som omgås barna hennes, men da burde hun ville møte meg. Det er ikke noe gøy å gå inn i en stemorrolle hvor man møter motbør fra begynnelsen av, og jeg blir litt redd for at mora bedriver propaganda mot meg i både familien og med barna.

[TiaMaria86]

Jeg har såvidt begynt i et forhold med en mann som har to barn. Problemet er barnas mor som ikke vil hilse på meg, og som nekter far å ha barna siden jeg bor hos han.

Kan hun nekte han det? De har delt omsorg.

Jeg har sagt at jeg gjerne vil møte henne, og at vi må være voksen nok til å løse dette sammen. Tror hun både frykter at barna skal like meg, og at jeg skal inngå et bedre forhold enn hun hadde med en mann hun kanskje føler "eierskap" over ennå.

Heldigvis er mannen en som ikke bryr seg om hva andre sier, og som ikke vil la meg flytte eller noe bare pga henne. Jeg sier barna er viktigst, men han vil prøve å løse situasjonen med mora.

Selvfølgelig forstår jeg at mora vil vite hvem som omgås barna hennes, men da burde hun ville møte meg. Det er ikke noe gøy å gå inn i en stemorrolle hvor man møter motbør fra begynnelsen av, og jeg blir litt redd for at mora bedriver propaganda mot meg i både familien og med barna.

Se litt rundt i trådene og debattene som omhandler stemor saker her inne, kommer frem mye der..

For min egen del kan jeg si at mitt forhold begynte på akkurat samme måte, hun nektet far å se sine barn om jeg så mye som kom på besøk når de var der, men etter en god del diskusjoner og krav fra far sin side, måtte mor gi etter, hun hadde tross alt ikke grunnlag i det hele tatt for dette. Jeg og barna ble kjent når de var på besøk hos far, og jeg dro igjen, for så å komme og bli litt lengre neste gang osv osv, til jeg flyttet helt inn.. Moren til barna hater meg fortsatt, og driver og forteller barna alskens løyner om meg og faren deres, barna sier selv at de har skjønt at de ikke skal høre på henne på den fronten..

Du må ta opp disse tingene med han du skal starte ett forhold med, han må være konsekvent fra begynnelsen av, ellers kan det ende i svært mange vonde stunder for deg, slik det dessverre gjorde for meg den første tiden.

[Bekkis]

Problemet er barnas mor som ikke vil hilse på meg, og som nekter far å ha barna siden jeg bor hos han.

Kan hun nekte han det? De har delt omsorg.

Nei, mor har ingen myndighet til å nekte far å ha barna sine selvom du bor der, hva far gjør når han har samværet, er helt og holden opp til han, mor har ingenting med det å gjøre (så sant det ikke er noe helseskadelig for barna selvfølgelig). Og hun hadde ikke hatt lov til å nekte han samværet selvom det var kun hun som hadde den daglige omsorgen.

Dette vil ikke telle positivt for mor, hvis det går for langt.

Synes du har en utrolig god holdning at du ønsker å treffe barnas mor. Selv er jeg en mor som kunne ønsket meg en god tone og kontakt med min Xs samboer, for hun har tross alt endel med barnet mitt å gjøre, og slikt er med på å skape en større trygghet for barnet når alle kan ha en nogelunde god tone og at alle parter kan samarbeide skikkelig. All honnør til deg!

[Gjest Gjest_Marte_*]

Nei, klart hun ikke kan nekte ham det .. men alle bør gjøre sitt for at slike situasjoner skal gå mest mulig smertefritt. Du skriver at du bor sammen med ham - og da lurer jeg på hvordan bruddet hans med familien var? Er det skjedd nylig?

[Gjest Gjest]

Problemet er barnas mor som ikke vil hilse på meg, og som nekter far å ha barna siden jeg bor hos han.

Tror hun både frykter at barna skal like meg, og at jeg skal inngå et bedre forhold enn hun hadde med en mann hun kanskje føler "eierskap" over ennå.

Det er ikke noe gøy å gå inn i en stemorrolle hvor man møter motbør fra begynnelsen av, og jeg blir litt redd for at mora bedriver propaganda mot meg i både familien og med barna.

Er du sikker på at du orker dette?

Det er klart det kan gå seg til, eller at far kan tvinge igjennom løsninger så det ordner seg til slutt. Men det kan også gå andre veien, at det ikke blir bedre og konflikten bare eskalerer. Det siste er min erfaring, etter to år er eks-kona fremdeles like uforsonlig og bitter, bruker barna i en hver sammenheng der hun kan lage bråk eller manipulere, og tramper over våre grenser hele tiden.

Hadde jeg visst det jeg vet i dag, er det ikke sikkert jeg hadde valgt det samme den gangen. En ting er å være stemor, men vedvarende konflikter med tidligere partnere suger energi, det er såvidt vi holder sammen nå. Men det er jo jævlig surt å la den dama vinne også, så vi holder ut. Håper det går bedre for deg!

[Gjest Gjest_gjest_*]

Tilsvarende situasjon tok nesten livet av både meg og mannen min -altså, helt bokstavelig talt. Det tok nesten virkelig livet av oss.

Endte med at han fraskrev seg sine to barn, og vi flyttet til en annen kant av landet. Vi gjorde det for å redde livene våre.

[Ironwoman]

Jeg har vært sammen med min mann i over 7 år. Konen forlot ham 6 mnd før jeg ble kjent med ham. Han har tre barn fra tidligere ekteskap, hvor eldste barn bor hos oss. Har snakket med mor på telefon ved 4 anledninger. Mor hater meg (og sin eksmann). Mor har aldri møtt meg, men har sett bilde av meg (og jeg av henne). Barna blir den dag i dag fortalt løgner om far og meg. Barna er så store at de nå har gjennomskuet mor. Barna og jeg har et flott forhold. Mor er persona non grata for meg; jeg snakker ikke stygt eller pent om henne. Min mann og ekskonen kommuniserer via sms, mail og advokater. Det kommer aldri til å endre seg og det er jeg forsont med. Jeg elsker min mann og er glad i stebarna mine. Skulle ønske at det fantes en annen mor til barna, men det gjør det ikke. Ønsker ikke henne død eller noe; bare at hun kunne endre seg. Trenger ikke være bestevenner, men tolerere at jeg bor med hennes eksmann og ene barn. Når hun selv er i et forhold (hun har hatt 4 samboere på 8 år + noen mer løse forhold) - er hun mindre hatsk. Ønsker derfor at hun skal finne den store lykken og la oss være i fred (ikke baksnakke, overholde avtaler etc).

Hadde jeg visst hvor tungt dette kom til å bli, hvor mye av min hverdag som skulle bli påvirket av dette - tror jeg at jeg ville tenkt meg om to ganger. Men så er saken den at jeg elsker min mann, vi har et flott liv sammen, barna er skjønne - og da er det verd det!

Har ingen råd å komme med dessverre, men det rådet jeg vil gi deg; ikke snakk stygt om barnas mor til barna. Det taper du på. Jeg kan se meg selv i speilet å vite at det er ikke min feil at forholdet til barnas mor er som det er. Og dette vet barna også etterhvert - og da sklir "kamelhårballene" lettere ned.

[Gjest men]

Hun kan ikke nekte, men jeg forstår godt at hun ikke har tillit til deres forhold, når du SÅVIDT har startet et forhold til mannen, og allerede bor i deres hjem når de har delt omsorg.

Jeg hadde blitt fryktelig skuffet og bekymret om far til mine barn tok så lett på deres familiefølelse, tilknytning og trygghet at han flyttet sammen med ny dame så raskt. For det første bør forholdet være solid forankret før man flytter sammen når det er barn i bildet, og for det andre bør barna få en gradvis tilnærming til det nye familiemedlemmet.

I begynnelsen av et forhold skal du ikke ha noen rolle som slutter på -mor overfor barna.

[Gjest også skilt]

Jeg må si meg enig med siste taler. At dersom du prøver å presse igjennom noe før mor/barn er klare. Det tar mer enn 6 mnd å komme over et brudd! Les Jesper Juuel. Så ber du om trøbbel.

Det er barna hennes det er snakk om. Hvorfor skulle hun stole på deg? Du er jo allerede igang med å få far til å gjøre ting han ellers aldri ville funnet på. ( I hennes øyne, og mine øyne fra utsiden) Hvorfor skal ikke ting få lov å gro før du skal inn i livet deres?

En skillsmisse er vond nok i utgangspunktet. Om ikke den ene parten skal "gni inn" hvor fort det gikk å komme over det livet man hadde sammen. Om du er glad i mannen så har du all verdens av tid å ofre. Og steMOR, det er du absoutt IKKE.

[Gjest Snart stemor?]

Hjertelig takk for mange svar.

For det første er det tre år siden det ble slutt mellom mor og far, og far bor i nytt hus.

Vi har vært venner et halvt år, og for en stund siden hilste jeg på barna. Pga en liten krisesituasjon rundt mitt boforhold fikk jeg tilbud om å flytte inn hos han tidligere enn planlagt. Vi har bare opptrådt som venner i nærheten av andre, og jeg er bare omtalt som nær venn som bor hos pappa en stund ovenfor barna og mor.

Jeg har vært klar hele tiden på at om det skal bli ubehagelig for noen, så kan jeg finne noe annet. Barna er tross alt viktigst, og det er også årsaken til at jeg mer enn gjerne vil møte mor slik at hun føler seg trygg på at barna har det bra.

Vi har på en måte kanskje funnet ut at jeg heller skal være en venn først, og hvis det går bra blir boforholdet og resten mer permanent. På den måten er jeg ikke inntrenger på det mer intime planet i familien. Altså barna og far gjør aktiviteter uten meg, jeg "bare bor der" foreløpig. Etterhvert når barna er enda mer trygg på meg, noe de forhåpentligvis blir, kan vi dra på tur sammen alle sammen o.l.

Men det er en lang vei frem til at jeg vil være alene med barna. Jeg er tross alt skilsmissebarn selv, og har ikke noe godt forhold til noen av mine steforeldre.

Hvis jeg kunne valgt selv, ville jeg at jeg skulle fått være med å sette premissene, og det er slik jeg tenker nå også.

Jeg har fortsatt ikke sovet i samme hus som dem for eksempel.

Håper ting ble litt klarere, jeg er åpen for synspunkter fra fler som har mer erfaring enn meg.

[Kattugla]

Jeg må si meg enig med siste taler. At dersom du prøver å presse igjennom noe før mor/barn er klare. Det tar mer enn 6 mnd å komme over et brudd! Les Jesper Juuel. Så ber du om trøbbel.

Det er barna hennes det er snakk om. Hvorfor skulle hun stole på deg? Du er jo allerede igang med å få far til å gjøre ting han ellers aldri ville funnet på. ( I hennes øyne, og mine øyne fra utsiden) Hvorfor skal ikke ting få lov å gro før du skal inn i livet deres?

En skillsmisse er vond nok i utgangspunktet. Om ikke den ene parten skal "gni inn" hvor fort det gikk å komme over det livet man hadde sammen. Om du er glad i mannen så har du all verdens av tid å ofre. Og steMOR, det er du absoutt IKKE.

Hvilken ting er det du snakker om som far ville aldri funnet på??

[Gjest regine ii]

Jeg klør meg litt i hodet over trådstarter. Du har kjent barnas far i ca 6 måneder..... Dere bor allerede sammen, selv om du hevder at dette "bare" er som venner.....

Som mor hadde jeg også reagert på at fars nye "flamme" flytter inn etter kun få måneders bekjentskap, og lenge før barna har noe særlig forhold til henne. En avgjørelse om samboerskap når det er barn med i bildet er faktisk noe helt annet enn når man er alene. At far gjerne vil hjelpe deg er så sin sak, men jeg syns det er nokså ubetenksomt fra hans side, nettopp fordi det er barn med i bildet. Konsekvensene for barna kan bli ganske store hvis deres foreldre stadig har nye partnere boende.

Jeg skjønner mors skepsis, og jeg skjønner hennes ønske om fortsatt avstand. Vi snakker kort forhold her - og hvem vet hvor mange som har vært før deg?

jeg tror faktisk du skal trå veldig varsomt her - det er ikke merkelig at mor ikke er særlig positiv til deg på det nåværende tidspunkt. Å bo sammen ER å være en "inntrenger på det intime planet" som du skriver. Det ville vært mye bedre og mer naturlig om du var med på turere el. men IKKE bodde sammen med far!

[Gjest også en stemor]

Jeg klør meg litt i hodet over trådstarter. Du har kjent barnas far i ca 6 måneder..... Dere bor allerede sammen, selv om du hevder at dette "bare" er som venner.....

Som mor hadde jeg også reagert på at fars nye "flamme" flytter inn etter kun få måneders bekjentskap, og lenge før barna har noe særlig forhold til henne. En avgjørelse om samboerskap når det er barn med i bildet er faktisk noe helt annet enn når man er alene. At far gjerne vil hjelpe deg er så sin sak, men jeg syns det er nokså ubetenksomt fra hans side, nettopp fordi det er barn med i bildet. Konsekvensene for barna kan bli ganske store hvis deres foreldre stadig har nye partnere boende.

Jeg skjønner mors skepsis, og jeg skjønner hennes ønske om fortsatt avstand. Vi snakker kort forhold her - og hvem vet hvor mange som har vært før deg?

jeg tror faktisk du skal trå veldig varsomt her - det er ikke merkelig at mor ikke er særlig positiv til deg på det nåværende tidspunkt. Å bo sammen ER å være en "inntrenger på det intime planet" som du skriver. Det ville vært mye bedre og mer naturlig om du var med på turere el. men IKKE bodde sammen med far!

Jeg har vært der trådstarter er, og jeg må si at jeg er veldig glad for at moren til barnet er av en annen type enn denne her. Ja, hun var skeptisk fordi jeg fikk treffe barnet tidlig, men da var vi faktisk bare venner - og det ble ganske uskyldig det hele. Siden, da vi ble et par, så inviterte hun meg faktisk på lunsj hjemme hos seg!! Og vi har mye felles - blant annet at vi ville barnets beste. Jeg flyttet inn ganske så raskt egentlig - og mor bifalt faktisk dette. Vi har våre feider, men siden vi kjenner hverandre er det helt ok å drikke kaffe iblant uansett. Og hun brukte den samme metoden da hun fant seg en ny kjæreste. Barnet fikk bli kjent med han FØR de ble kjærester - og i dag har barnet et godt forhold til både stefar og stemor. Man skal trå varmsomt, men ikke bare på den enes premisser. Og hva som skjer hos far har vel strengt tatt ikke mor noe som helst med! Iallfall så lenge det ikke dreier seg som misbruk, mishandling eller lignende.

[Gjest Gjest]

En venn som snart er stemor??