En tommel-opp til stemødre (og fedre!)

[Gjest Grafica]

Jeg ser det foregår grundige diskusjoner her om dagen om hele steforelder-rollen. Jeg vil gi dere utskjelte steforeldre en fortjent tommel-opp. Jeg synes dere er modige. Dere påtar dere ansvaret for barn som ikke er deres, dere tar på dere en rolle der dere er meget sårbare og utsatt for kritikk. Noen takler det bedre enn andre, det er så, men jeg vil tro de fleste er minst like gode omsorgspersoner som bioforeldre. Jeg vil dele min historie med dere, jeg har vokst opp med steforeldre og har reflektert over hvordan det har påvirket min oppvekst mange ganger.

Mine foreldre gikk fra hverandre når jeg var 2. De ble aldri venner igjen, og jeg har måttet leve med litt "propaganda" fra begge to opp gjennom årene, om hvor håpløs den andre er. For det meste sagt som spøk, poenget er at de har aldri blitt gode venner igjen i ettertid. Men de har kommet overens, og greid å samarbeide om meg.

Når jeg var ca 5/6 fant både mamma og pappa nye kjærester. Jeg husker ikke å ha truffet S (stefar) første gang, men husker veldig godt første gang jeg skulle treffe M (stemor). Pappa skulle hente meg på SFO og hun skulle være med. Jeg var kjempespent, og gleda meg veldig. Det var morsdag den helga, og jeg hadde laget et kort til henne, i tillegg til kortet til mamma. Det var noe jeg fant på HELT av meg selv, ingen hadde sagt at jeg skulle få ny mamma eller lignende...

Årene gikk og mamma giftet seg med S, og jeg fikk en lillebror når jeg var ni. S tok på seg farsrollen i hverdagen, siden pappa hadde flyttet til andre siden av landet med M (dvs han flyttet rett før han traff henne, pga jobb, ikke misforstå) og jeg sa ham bare ca en gang i måneden. Så S var den som vekket meg om morgenen, lagde frokost, sendte meg avgårde på skolen, kjeftet på meg når jeg kom for seint hjem, hjalp meg med leksene, fikk meg til å hjelpe med å ta av bordet, var med ut for å kaste ball i hagen osv osv osv. Han måtte overta forsørgerrollen ekstra, siden mamma slet med etterdønningene av en fødselsdepresjon, som også hadde utløst sosial angst. Alt i alt var han for meg det mannlige forbildet i hverdagen, og en foresatt på lik linje med mamma. Jeg trengte det! Om han ikke hadde kunnet behandle meg slik mamma gjorde, hadde jeg blitt sinnsykt forvirret, og ikke forstått noenting. For ikke å nevne at jeg hadde nok utnyttet ham grovt, hehe...

Mamma og S gikk fra hverandre når jeg var 14. Han er dermed ikke offisielt en del av familien min lenger, men jeg er fortsatt utrolig glad i ham. For han var jo som sagt den daglige farfiguren for meg. Han erstattet aldri pappa, prøvde ikke på det heller! Men han var det som var der når jeg gråt fordi pappa måtte avlyse en helg, og den som var førstemann til å skryte av meg når jg gjorde det bra på skolen.

Pappa og M. Hadde det ikke vært for M, hadde jeg sett pappa enda sjeldnere enn jeg gjorde når jeg var barn. Jeg vet at det var hun som maste på at han måtte reise ned og tilbringe tid sammen med meg. Når jeg var på ferie hos dem, sørget hun alltid for minst en alenedag sammen med meg. Om det falt seg slik, snakket hun like gjerne til meg som pappa (ikke at jeg tror det trengtes så ofte, jeg var vel et ok veloppdragent barn). Når jeg var 16 fikk de sitt første barn sammen, jeg var heldig nok til å være der når han ble født (prematur). Jeg har aldri følt meg mer tilsidesatt etter at han (og etterhvert nr.2) ble født. Tvert imot, vi er nærmere enn noengang, pga at jeg har blitt mer voksen.

Jeg vet at både M og S har nok vært drittlei meg til tider, slik de også har vært drittlei sine egne sønner. Begge har til tider følt at det å ha barn er noe herk, uansett om det er biobarn eller stebarn. Slik både mamma og pappa har følt det samme. Men det er ikke følelsen av å være i veien eller bli mislikt jeg husker fra barndommen. Jeg husker en stor kjærlighget fra ikke to, men fire, foreldre.

Så, fra et voksent stebarn til alle steforeldre der ute: Ikke gi opp av kritikken dere får her, ikke ha dårlig samvittighet over å være slitne/lei til tider, det barna kjenner og husker, er det gode dere gir. I salute you!

[TiaMaria86]

Tusen takk for salut'en, og at du delte din historie med oss!

Jeg innrømmer glatt at "mine" to små kan være som sendt fra helvete en gang i blant, jeg innrømmer at jeg til tider er så lei at jeg bare må gå litt vekk og grine en skvett for noen ganger føles det som jeg absolutt ikke takler dette, og enda verre er det å tømme seg her, og få en masse kvasse kommentarer rettet mot meg i tillegg.. Det samme får jeg dessverre i en mildere grad fra mine venner også

De gangene jeg blir så lei meg at jeg stikker meg vekk, pga barna er vanskelige eller bare rett og slett har en helt elendig dag, og lar dette gå utover meg og faren deres, så er samboeren min helt uvurderlig! Han tar for seg barna, forklarer dem at nå ble jeg veldig lei meg, at jeg prøver så godt jeg kan. Jeg husker fortsatt den første gangen barna hadde en real utblåsing og skrek at jeg skulle komme meg ut av huset for jeg var ikke mamman deres, jeg ble så slått ut der og da at jeg ikke rakk å snu meg vekk før tårene begynte å renne. Jeg gråt fordi det var en sårende kommentar, men enda mer gråt jeg fordi jeg følte at jeg var den som feilte i dette, at jeg ikke hadde gjort jobben min for at barna skulle akseptere meg og like meg, godta meg og vise meg respekt. Jeg løp opp på soverommet til meg og samboeren og begynte faktisk å hylgrine, der lå jeg i flere minutter faktisk. I mellomtiden hadde samboeren min satt seg ned med barna og forklart dem hvordan det lå an med meg, at han elsket meg og at jeg ikke var deres nye mamma, men at jeg hadde kommet for å bli, og at han ble veldig lei seg når de behandlet meg slik. Det endte med at de kom opp til meg, gråtende selv og sa unnskyld for de stygge ordene, klemte meg og sa de var veldig glad i meg. Da begynte jeg faktisk å gråte enda mer, de rørte meg så forferdelig.

Jeg er lykkelig med mine stebarn, vi har etterhvert fått en mer stabil hverdag og mer familie lykke.

Det eneste jeg er lei meg for, er at moren deres fortsatt kaller meg og faren deres for stygge ting, og sier det til barna, og det mest hjerteskjærende jeg kan oppleve i dag, er når barna sier "mamma sa at du og pappa .......... , men vi hører ikke på henne altså, vi vet du er veldig glad i oss.." Fyll ut det du vil i den linja der, hun kan si de styggeste ting.. Og dette er barn som er under 8 år i alder begge to, det er skjærende å få høre at de allerede har lært at moren deres lyver åpenlyst for dem med tanke på oss..!

[Fresi]

Så fint og rørende innlegg, Grafica!

[Gjest Gjest]

Har du fortsatt kontakt med S, Grafica?

Må ellers være rart å plutselig ikke ha han deltakende i livet ditt mer..?

Vet av flere som plutselig mister kontakten med eks-stefar når han og mor ikke er sammen mer, og spes når han får ny dame med barn... Og det er ikke lett...

[Ironwoman]

Veldig koselig å høre din historie, Grafica.

Selv har jeg flere av rollene du beskriver:

* mor, både på heltid og deltid

* stemor, både på heltid og deltid

* mitt barn har hatt en skjønn stemor

* ble skilsmissebarn da jeg var 6 år

* fikk en halvsøster da jeg var 15 år og min far fikk sitt 3 barn med kone nr 2

* har hatt en stemor fra jeg var 12 - 17 år som jeg ikke likte

* har en mor med mann; hvor de traff hverandre da jeg var 17 år

* har en far med samboer; hvor de traff hverandre da jeg var 19 år

Jeg er glad i mine foreldres partnere. Jeg er glad i mine stebarn; og sammenligner gjerne den med hvor glad jeg er i mine nieser og nevø. Jeg er glad i barna mine på en annen måte. Jeg behandler alle barna likt med oppmerksomhet, leksehjelp, klemmer, husregler, ukelønn, gaver etc. Jeg vet at stebarna mine er glad i meg og at de ikke føler seg tilsidesatt eller annenrangs-behandlet. Hva en del sier her inne preller av på meg da jeg selv vet hva jeg står for og hvordan vår situasjon er. Fra å være stemor en helg i måneden, ble jeg stemor i hverdagen. Stebarnet har trass med meg, er blid mot meg, er sinna på meg, gjør som jeg sier, ignorerer hva jeg sier, er hyggelig, er fjortis - akkurat som egne barn. Takk og lov kan vi snakke sammen like lett/vanskelig som egne barn som har hormoner rasende i kroppen.

[Gjest Grafica]

Har du fortsatt kontakt med S, Grafica?

Må ellers være rart å plutselig ikke ha han deltakende i livet ditt mer..?

Vet av flere som plutselig mister kontakten med eks-stefar når han og mor ikke er sammen mer, og spes når han får ny dame med barn... Og det er ikke lett...

Jada, han er jo faren til halvbroren min, og jeg ser han da støtt og stadig! Jeg inviterte ham med ut på middag på 18-årsdagen min, sammen med mamma og mormor og morfar og lillebror, han ble kjempeglad!. Vi sees på fotballkampene til lillebror, jeg vet at om jeg trenger noe han kan hjelpe meg med fra jobben (han jobber i en elkjede) kan jeg bare ringe. Vi har aldri hatt et slikt nært snakkeforhold, for han er ikke den typen, men han er trygg og han er der for meg om han kan hjelpe med noe. Og jeg vet at han er glad i meg tilbake Han har visst endelig finni seg en ny kjæreste nå, hun har ikke barn da. Men jeg synes det er veldig fint at han endelig har fått seg kjæreste igjen!

Fresi: Takk

TiaMaria86 og Ironwoman: Dere høres ut som min stemor Det er det største komplimentet jeg kan gi!

[TiaMaria86]

Jada, han er jo faren til halvbroren min, og jeg ser han da støtt og stadig! Jeg inviterte ham med ut på middag på 18-årsdagen min, sammen med mamma og mormor og morfar og lillebror, han ble kjempeglad!. Vi sees på fotballkampene til lillebror, jeg vet at om jeg trenger noe han kan hjelpe meg med fra jobben (han jobber i en elkjede) kan jeg bare ringe. Vi har aldri hatt et slikt nært snakkeforhold, for han er ikke den typen, men han er trygg og han er der for meg om han kan hjelpe med noe. Og jeg vet at han er glad i meg tilbake Han har visst endelig finni seg en ny kjæreste nå, hun har ikke barn da. Men jeg synes det er veldig fint at han endelig har fått seg kjæreste igjen!

Fresi: Takk

TiaMaria86 og Ironwoman: Dere høres ut som min stemor Det er det største komplimentet jeg kan gi!

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til dette komplemanget, jeg ble bare så utrolig varm og glad nå! Dette er noe av det aller fineste noen som helst har sagt til meg etter at jeg ble stemor, jeg setter utrolig pris på det!!

[kospia]

Tusen takk for at du deler historien med oss Grafica

Jeg ble utrolig glad og rørt av det du skrev, er litt fint og få høre hvordan dere som har stemødre/stefedre har taklet dette

Selv er jeg både mor og stemor, med alle de gleder og sorger (de er få altså) det medfører.

Jeg tror nok jeg har vært veldig heldig når det gjelder mine stebarn, aldri har de sagt noe stygt til meg. Jeg er veldig glad i begge to, og de gir meg like mye gleder som mine egne barn :rødme:

Jeg synes det er vondt når barna må være vitne til at mor og far snakker stygt om hverandre.

Jeg har til dags dato, og det har jeg tenkt og holde, ikke snakket stygt om mine barns far.

Ei heller har jeg snakket stygt om mine stebarns mor, som for øvrig er en super mamma.

Synes det er supert at du har kontakt med din stefar.

Klem fra ei mor/stemor

[Gjest Grafica]

Det har aldri vært direkte drittsnakk fra mamma og pappa om hverandre altså! Mamma er mer sånn "jaja, det er jo typisk faren din det", "vi vet jo hvordan han er" osv, men det fordi hun alltid er på mitt parti om du skjønner, i oppveksten såret han meg veldig ofte fordi han ikke kom på besøk så ofte, og hun ble sint på mine vegne. Pappa har alltid spøkt med meg om det, "ja hun er nå rar hun mamman din" og lignende. Jeg har aldri følt at de brukte meg til å få ut frustrasjon om hverandre, og ALDRI hørt sånne ting som TiaMaria nevner i slutten av sitt førsteinnlegg.

klem tilbake til deg

[Puma]

http://www.youtube.com/watch?v=iVFmHHxXCVg

[Gjest Grafica]

http://www.youtube.com/watch?v=iVFmHHxXCVg

Vakker tekst!

[MiAmore83]

Kjempeflott tekst, og akkurat i det rette øyeblikk.. Vet ikke om dette blir rette plassen å skrive, men det føler veldig riktig akkurat nå.

Det er ikke mere enn en time siden jeg opplevde mitt første ubehagelige øyeblikk som stemor til 3. To ulike mødre, hvorav den ene er helt super, og forholdet både til min kjære og meg går smertefritt

Den andre mora og kjæresten, desverre.. Eller joda, utad til meg virker alt bra, men min kjære ringte meg nå akkurat og fortalte litt av hvert.

-Jenta på 13 år kom hjem fra sydenferie med mora nå uken som var, og fortalte meg i fortrolighet at hun hadde drukket flere deciliter med sprit (ouzo). Hun spurte meg om hvordan det var å være fyllesyk og symptonene på dette. Hun haddde nok merket alkoholen godt, ja. Riktignok ble dette fortalt i fortrolighet til meg, men jeg synes at dette er absolutt noe pappaen hennes skal og burde vite. Han reagerte selvsagt med skuffelse og vanntro, over at mora kunne la noe slikt skje. Diskusjonen kom opp nå i kveld, der mora bare argumenterte med at "der nede får jo barna kjøpe alkohol, så hun hadde ikke kunnet nektet henne dette. Hadde hun tatt ifra, hadde hun jo bare kjøpt nytt". Jenta på 13 ble selvsagt skuffet over at jeg har sladra til pappa`n, og sier i dag at hun ikke ønsker å møte meg i helga (pappahelg). Mora mente at jeg hadde skuffet dattera enormt med å si ifra om dette, altså skjønner hun ike at jeg gjorde det i beste mening der jeg synes at foreldre skal vite slikt!

Jeg er så sinnsykt lei meg! Føler likevel, og mener at jeg ikke har gjort noe galt i dette, men dere vet.. disse barna kan være harde i kritukken sin.

Gutten på 14år kom også hjem med tatovering på skulderen.. Jeg synes jeg hører pipa om jeg og pappa`n hadde kommet hjem med en tatovert guttunge og ei jente som hadde fått kjøe og drukket alkohol!

Selv er jeg ung (25år), og har ikke egne barn.

[milla-mor]

Jeg har også en fantastisk steforelder. En stefar som var sammen med min mor fra jeg var ett år ca, og i mange år. Han fikk en sønn med min mor, og etter de gikk fra hverandre, fortsatte min stefar å inkludere meg i livet sitt. Like mye som hans biologiske sønn. Jeg var med til ham èn dag i uken og annenhver helg, og på alle ferier, og i alle familiesammenkomster på hans side. Det var aldri noe forskjell på oss, og han kaller meg fremdeles for datteren sin. Det har betydd uendelig mye, og han har alltid vært en stor del av livet mitt. Nå er han den eneste farsfiguren jeg har, og bestefar til barnet mitt.

Min mor baksnakket ham aldri, men i voksen alder, har jeg fått med meg at samarbeidet dem i mellom, var langt fra rosenrødt. Dette slapp heldigvis vi barna å forholde oss til.

Så steforeldre kan ha en utrolig viktig rolle i barnas liv. Faren min dret i meg, men en annen mann, tok på seg rollen som den største selvfølgelighet. Det er jeg utrolig takknemlig for.

[Gjest Grafica]

MiAmore83 jeg syntes du gjorde rett i å fortelle pappaen det, jeg. Hun føler nok at det er et fortrolighetsbrudd, ja, men når man er 13 overreagerer man også på slike ting. Det går nok fort over Om du får tak i henne, fortell hvor lei deg du er over at du måtte bryte fortroligheten hennes slik, men at du (og pappaen) ikke synes det er riktig at hun skal drikke når hun bare er 13.

milla-mor så godt å høre

[Bellatrix]

Det var en fin historie, Grafica. Jeg tror ikke det er bare lett å være stebran, men vi steforeldre gjør så godt vi kan.