min mamma og pappa skal skilles

[Gjest ungfortviletdatter]

jeg trodde aldri at jeg skulle bli et skilsmissebarn! Mine foreldre har alltid hatt et negativt syn på utroskap og skilsmisse og de har alltid vært utad lykkelige. Men det brast sammen nå.

Så nå sitter jeg her, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hvordan jeg skal takle det eller hvem jeg skal støtte. Jeg sliter med dårlig samvittighet, frykten for at noen av dem tror jeg tar parti. Jeg har nylig flyttet inn hos min kjæreste, rett før dette skjedde. Hjemme er mine tvillingsbrødre på 15 år.

Min far tok motet til seg og reiste vekk noen dager. Da fortalte mor at noe var galt. Men hun visste ikke så mye. Hun hadde kun funnet noen mailer på hans pc og noen bilder av en annen dame.

Far kontaktet meg og ville snakke med meg, han fortalte at han hadde mistet litt følelser for mor og at han ikke visste hva han ville. De var ikke slik som før, de snakker ikke like mye sammen, finner ikke p ting sammen og han mente at det manglet følelser i forholdet. Etterhvert har jg fått vite at de også har hatt økonomiske problemer som har ledet til misnøye. MEN tingen er at han også har fått et veldig godt forhold til en annen dame. En dame som selv er skilt fordi hennes mann kke viste nok følelser. Jeg tar dette veldig tungt og fortalte at han ikke kunne gi opp så lett. Etter så mange ekteskapsår kanman ikke bare gå videre uten å ha forsøkt en siste gang. Av den grunn tok far motet til seg og dro hjem og forsøkte engang til. VI barna fikk beskjed om at de hadde løst problemene sine og ville fortsette som før. Men så brøt det løs igjen. Far kom til meg og har for tiden flyttet hjemmefra igjen. Han sier at han ikke klarer å være der, mor er sur og grinete og snakker ikke med han. Mor derimot sier at han ikke snakket med henne, hun finner meldinger påhans mobil fra denne andre damen og at han kun kom tilbake fordi hun tryglet og ba.

Mor er uføretrygdet, er en litt spesiell person og har dessverre ikke mange vennene, dessuten bor ikke familien hennes her i byen. Hun er alene, og vil ikke klare seg alene. Det er tungt når hun sier at hun angrer på alt hun har sagt og gjort for han og at jeg ser at hun sakte men sikkert frfaller, hun spiser ikke, sover ikke.. Far derimot har flyttet inn hos min storesøster og bor der for tiden. Han har ikke flyttet hjem til denne damen, utrolig nok.! Det gir meg et håp om at han fortsatt vil gjøre et forsøk. Han fortalte oss barna at han trengte litt tid fra mor og at det måtte være sånn en liten stund. Dessverre forteller søsteren min at han kommer hjem fra jobb, og drar ut igjen etterpå. Han dusjer og tar på parfyme og blir borte flere timer på kvelden. Hun har ikke spurt hvor han drar,men har en mistanke.

Dette er veldig veldig tungt for meg. Jeg vil så gjerne se dem sammen igjen. De er selve muren i mitt liv, og faller de fra hverandre vil jeg slite psykisk! Jeg er veldig familieavhengig har vanskeligheter med å dra mellom to personer. Jeg vil aldri klare å sitte et sted i ro, og tenke på den annen part som sitter alene. Dessuten har jeg veldig veldig vondt av min mor som bare sitter hjemme og gråter og vil ha han tilbake.

Jeg har lyst til å arrangere noe som gjør at de kan komme sammen. På mitt værste sinne har jeg ønsket at jeg ble så syk at jeg ble inlagt på sykehus slik at de hvertfall må komme sammen og ser hva livet er verdt.

Far er i en midtlivskrise. Hvordan kan han tro at han kan få alt han ønsker et annet sted hvor damen har opplevd skilsmisse. Dessuten kan han ikke flytte rett inn hos en han ikke har kjent så lenge. Det vil ikke funke. Jeg er redd han har henne som backup plan, han bryter med mor også finner han ut at det ikke virker med denne damen.

Kan man virkelig gi opp så fort? Når man har vært gift så lenge? Når man har felles barn som får så problemer av noe slikt? jeg trenger alle gode råd... Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre, og hele livet mitt ser mørkt ut nå

[Gjest Gjest_Klara klok_*]

Samme regel gjelder for folk som skiller seg og har voksne barn, som for de med små barn: Man bruker ikke egne barn som terapeut, søppelbøtte, følelsesmessig utpressing eller hevn!

Dette er IKKE ditt problem. Du har ingenting med det dine foreldre går igjennom og du kan IKKE hjelpe dem. Dersom de trenger noen utenforstående så må de gå til familiekontoret, parterapeut, psykolog etc.

Du skal ikke gjøre noe som helst med saken. Og be dem la være å snakke med deg om hvordan de har det, om de ikke skjønner det selv. Du kan ikke reparere ekteskapet deres. Og det er heller ikke din jobb å gjøre det.

Det er vondt å se på. Men prosessen må gå sin gang uten deg. Du har ditt liv. De har sitt. Det finnes ikke noe du kan eller skal gjøre for å redde dem.

Redd deg selv, og hold deg unna!

[Karry]

jeg trodde aldri at jeg skulle bli et skilsmissebarn! Mine foreldre har alltid hatt et negativt syn på utroskap og skilsmisse og de har alltid vært utad lykkelige. Men det brast sammen nå.

Så nå sitter jeg her, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hvordan jeg skal takle det eller hvem jeg skal støtte. Jeg sliter med dårlig samvittighet, frykten for at noen av dem tror jeg tar parti. Jeg har nylig flyttet inn hos min kjæreste, rett før dette skjedde. Hjemme er mine tvillingsbrødre på 15 år.

Min far tok motet til seg og reiste vekk noen dager. Da fortalte mor at noe var galt. Men hun visste ikke så mye. Hun hadde kun funnet noen mailer på hans pc og noen bilder av en annen dame.

Far kontaktet meg og ville snakke med meg, han fortalte at han hadde mistet litt følelser for mor og at han ikke visste hva han ville. De var ikke slik som før, de snakker ikke like mye sammen, finner ikke p ting sammen og han mente at det manglet følelser i forholdet. Etterhvert har jg fått vite at de også har hatt økonomiske problemer som har ledet til misnøye. MEN tingen er at han også har fått et veldig godt forhold til en annen dame. En dame som selv er skilt fordi hennes mann kke viste nok følelser. Jeg tar dette veldig tungt og fortalte at han ikke kunne gi opp så lett. Etter så mange ekteskapsår kanman ikke bare gå videre uten å ha forsøkt en siste gang. Av den grunn tok far motet til seg og dro hjem og forsøkte engang til. VI barna fikk beskjed om at de hadde løst problemene sine og ville fortsette som før. Men så brøt det løs igjen. Far kom til meg og har for tiden flyttet hjemmefra igjen. Han sier at han ikke klarer å være der, mor er sur og grinete og snakker ikke med han. Mor derimot sier at han ikke snakket med henne, hun finner meldinger påhans mobil fra denne andre damen og at han kun kom tilbake fordi hun tryglet og ba.

Mor er uføretrygdet, er en litt spesiell person og har dessverre ikke mange vennene, dessuten bor ikke familien hennes her i byen. Hun er alene, og vil ikke klare seg alene. Det er tungt når hun sier at hun angrer på alt hun har sagt og gjort for han og at jeg ser at hun sakte men sikkert frfaller, hun spiser ikke, sover ikke.. Far derimot har flyttet inn hos min storesøster og bor der for tiden. Han har ikke flyttet hjem til denne damen, utrolig nok.! Det gir meg et håp om at han fortsatt vil gjøre et forsøk. Han fortalte oss barna at han trengte litt tid fra mor og at det måtte være sånn en liten stund. Dessverre forteller søsteren min at han kommer hjem fra jobb, og drar ut igjen etterpå. Han dusjer og tar på parfyme og blir borte flere timer på kvelden. Hun har ikke spurt hvor han drar,men har en mistanke.

Dette er veldig veldig tungt for meg. Jeg vil så gjerne se dem sammen igjen. De er selve muren i mitt liv, og faller de fra hverandre vil jeg slite psykisk! Jeg er veldig familieavhengig har vanskeligheter med å dra mellom to personer. Jeg vil aldri klare å sitte et sted i ro, og tenke på den annen part som sitter alene. Dessuten har jeg veldig veldig vondt av min mor som bare sitter hjemme og gråter og vil ha han tilbake.

Jeg har lyst til å arrangere noe som gjør at de kan komme sammen. På mitt værste sinne har jeg ønsket at jeg ble så syk at jeg ble inlagt på sykehus slik at de hvertfall må komme sammen og ser hva livet er verdt.

Far er i en midtlivskrise. Hvordan kan han tro at han kan få alt han ønsker et annet sted hvor damen har opplevd skilsmisse. Dessuten kan han ikke flytte rett inn hos en han ikke har kjent så lenge. Det vil ikke funke. Jeg er redd han har henne som backup plan, han bryter med mor også finner han ut at det ikke virker med denne damen.

Kan man virkelig gi opp så fort? Når man har vært gift så lenge? Når man har felles barn som får så problemer av noe slikt? jeg trenger alle gode råd... Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre, og hele livet mitt ser mørkt ut nå

Kjære deg!

Du sier ikke hvor gammel du er, men jeg antar du er eldre enn brødrene dine på 15 siden du har flyttet hjemmefra!

Det er vondt når foreldre går fra hverandre. Og kanskje særlig i den situasjonen du er i fordi du aldri ble forberedt på forhånd (skjedde plutselig), og du ikke er et lite barn som ikke får med seg sammenhengen.

Det er veldig veldig vondt når sånt skjer. Jeg har opplevd det selv, men jeg var yngre enn deg.

Hør nå på meg; det er opp til foreldrene dine å finne ut av dette. Jeg skjønner godt at du ønsker å føre dem sammen igjen. Det er barns vanlige reaksjonsmåte. Vi ønsker jo ikke en slik forandring. For den er vond. Men dette er en situasjon som foreldrene dine må finne ut av, og de må selv ta ansvar for sine liv! Der er ikke din oppgave å megle mellom dem. Det er ikke ditt ansvar å forhindre at de er lei seg. Det er ikke din feil om de faktisk har det vondt ganske så lenge. Du skal ikke påta deg deres problemer, og du skal heller ikke være deres sjelesørger. Det skal de bruke sine venner til.

Det du har ansvar for er å ta vare på deg selv! Du kommer til å klare deg helg fint! Og det gjør foreldrene dine med tid og stunder også enten de går tilbake til hverandre eller fra hverandre. Pass på å gjøre hyggelige ting med kjæresten din, prøv å ta litt avstand fra det hele og ikke gjøre dine foreldres krise til en krise for deg!

[Gjest Gjest]

Hei,

Det er ikke noe du bør eller kan gjøre. Du kan ikke få din far til å bli hos en kvinne han ikke elsker eller trives med i hverdagen. Han er ikke lykkelig og hvorfor vil du at han skal fortsette som ulykkelig? Han kan ikke sette sitt liv på vent bare fordi du vil at alt skal vøre som før. Men klart, forstår jo at du ikek liker det. Endringer alltid skremmende for de felste av oss.

Er din far pendler og er bare hjemme i helgene? Eller er han hjemme hos dere stort sett hver dag? Moren din vil nok klare seg alene, tror du ikke? Hun kan ikke legge ansvaret for ditt liv i hendene på din far...han er ikke ansatt som henne verge.

[catty]

det er som å lese rettfra mitt eget liv

mamma og pappa har også alltid vært det forelskede paret... alle deres venner har hele tiden sagt at ; om dere hadde gått fra hverandre, har ingen andre noen sjangse.. de har alltid vært glade..

nå er det slutt på det... de snakker ikke lenger sammen.. men bor sammen!

altså de snakker om ting som hva de skal ha til middag, men det er det...

er så trist at jeg orker ikke være der.

jeg er 20 år, og akkurat flyttet i leilighet med kjæresten... bare ti min unna..

store søsteren min bor i spania, ringer imellom får å høre hvordan det ligger ann med dem... jeg er liksom her "alene"..

er så rart! for at det er akkurat det samme med min mor som din. har ikke jobb(eller jobber hjemme...) og er ikke så veldig sosial av seg, ikke så mange venner... men hun er tøff, så klarer seg nok håper jeg(om det blir skillsmisse, noe jeg dessverre tror..)

også det samme når det gjelder økonomien... har ikke vært på topp...

jeg spurte min far om det var neo jeg kunne gjøre, men han sa at det beste var å la vær.. han mente jeg burde forstå at om de har det bedre hver for seg, så er det det beste for begge...

mamma snakker liksom ikke om slikt...

kan bare ikke fatte at det skjer... hva skjer på julaften??

(prøver ikke å ta over tråden eller noe, men synes det var så rart at du har det såpass likt som meg selv!)

har ingen råd å gi jeg. så følger med her selv !

[Gjest Gjest]

(prøver ikke å ta over tråden eller noe, men synes det var så rart at du har det såpass likt som meg selv!)

Egentlig ikke. Dette er ganske typisk. Barna begynner å bli store, foreldrene begynner å tenke mer på fremtiden, og om en av de har følt lenge at h*n har holdt ut for barnas skyld (noe som ikke nødvendigvis er så lett å oppfatte) så forsvinner "meningen" med ekteskapet.

Barn, selv snille, koselige, flinke barn er en utfordring. Og mye av livet, selv om man kjemper i mot, blir til å handle om de. Noen-og-tjue år hvor det meste handler om å være foreldre kan slite godt på. Plutselig så forstår man at man snart ikke har barn lenger, man har voksen avkom, og da ser fremtiden helt anderledes ut. For å ikke snakke om at 20 år kommer til å forandre på hvordan du føler det med det selv.

Når min mor og far gikk fra hverandre like etter at jeg flyttet ut, så fortalte både mor og far meg at de begge satt med følelsen av at dette var den siste sjansen deres.

De var også Paret, alltid glade, alltid samkjørte. Og det er fremdeles. Bare ikke med hverandre. I stedet bruker det de føler er deres siste sjanse til å virkelig leve livet.

[Gjest ungforviletdatter]

Catty, da er vi to om å klare å komme oss gjennom hverdagen! Jeg klarer det så vidt nå... Det er en HELT FOR JÆVLIG følelse jeg sitter med... Jeg knekker sammen rett som det er..Ikke vil jeg vise det til kjæresten min, hver gang andre er til stede forsøker jeg å være så naturlig som overhodet mulig. Tankene og minnene fra mitt liv raser igjennom hodet mitt til enhver tid!

Idag sa min far at han enda ikke er i form til å snakke med mor og vil la det gå en stund til før de skal snakke sammen.

Mor derimot tror jeg har gitt opp. Hun har ventet og ventet, men ting hun gjør nå viser til at hun ikke venter mer. .Dette er veldig vondt å sitte å se på....

Jeg hadde en skikkelig knekk i natt, jeg gråt og gråt etter at kjæresten hadde lagt seg. Dessuten tømte jeg en helt flaske med vin alene Dessverre er det min eneste løsning nå om dagen for å å få meg litt søvn og klare å tenke på noe annet Skremmende ja... Men hva kan jeg gjøre? Jeg vil ikke fortelle det til noen heller, men på en annen måte vil jeg det så de kanskje ser at jeg ikke klarer å mestre dette, kanskje det kan hjelpe? Min far sa at jeg ikke måtte knekke sammen og gråte så mye, men prøve å gjøre de vanlige tingene, at jeg måtte ta meg sammen fordi det gjorde han så vondt å se meg sånn.... Hvorfor i helvete ikke fikse det da???????? jeg klarer dette rett og slett ikke mer..Jeg ser ingen lyspunkter ved livet mitt lenger og hva er poenget da? De har ødlagt hele livet mitt!!!!

[Jigva]

Jeg beklager, men blir det ikke litt vel dramatisk nå.. de kan da ikke ha ødelagt HELE livet ditt bare fordi de finner ut at de ikke ønsker å være sammen lenger.

Jeg er selv skilsmissebarn, det har selvfølgelig sine vanskelige sider, men også de gode sidene. min mamma som ikke hadde det helt topp med pappa er nå lykkelig sammen med min ste-far som jeg er kjempe glad i.

Det jeg har lært: man er aldri for gammelt til å være lykkelig. Jeg har lært at alle har rett på å være lykkelige. Det er en fantastisk lærdom å ta med ut i verden.

Spørsmålet mitt er også; synes du det er riktig at din far fortsetter å være ulykkelig i et forhold fordi du har det vondt? Skal han ha det vondt resten av levetiden sin fordi du ikke vil takle noen annen situasjon?

Det er tungt nå, men ikke støtt deg selv til flaska. Sørg over bruddet, gråt alt du orker og vil, men ikke tro at det er din feil eller at du har mulighet til å fikse det.

Selv om dette er dine foreldre så er dette noe som er privat mellom dem og som de må takle sammen.

Det eneste du skal gjøre er å si til faren din at han må slutte å fortelle deg alt, tro meg , det vil skade deg mer enn en skilsmisse vil. Si til dem at du ikke ønsker å høre et eneste negativt ord om noen av dem fra noen av dem. Også er det bare å la ting gå som det går, nyt det du har istedet.

Kos deg med kjæresten, kos deg hjemme med levende lys og den varme armkroken hans, gråt og prat til han.

Skilsmisse er desverre en realitet i mange familier, men bare du kan bestemme deg for hvordan du vil takle den og for hvilke konsekvenser den vil ha for deg. VÆR SÅ SNILL, ikke legg alt ansvar for din velferd på faren din, det er bare du som er ansvarlig for din egen lykke. Om du velger at denne skilsmissen skal brekke deg, ja, så vil den det.

beklager om innlegget var litt skarpt, jeg bare håper at litt av det jeg skrev kan hjelpe.

[Gjest Gjest]

Jeg beklager, men blir det ikke litt vel dramatisk nå.. de kan da ikke ha ødelagt HELE livet ditt bare fordi de finner ut at de ikke ønsker å være sammen lenger.

Folk reagerer forskjellig, vet du. Din måte er ikke den eneste rette.

[Jigva]

Folk reagerer forskjellig, vet du. Din måte er ikke den eneste rette.

Sier ikke at min måte er eneste riktige, men vil du lese kommentar fra en jente der hun mener dette vil ødelegge HELE livet hennes uten å i det hele tatt prøve å gi henne et annet perspektiv??

Er ikke det litt hjerterått når hun faktisk skriver inn på et forum etter hjelp??

Min kommentar var KUN ment som et alternativ, et slags "spark i rumpa" om man kan kalle det det.

Jeg synes jo det er fryktelig trist om det sitter en 20-åring ett eller annet sted i Norge og føler at HELE livet blir ødelagt på grunn av skilsmissen til foreldrene.

Unnskyld meg, men da prøver jeg å kommunisere at det trenger ikke være enden på verden så sant man ikke ønsker at det skal være det.

jeg har vært gjennom situasjonen, og hele poenget er at det er mulig å finne lyset i enden av tunnellen, man må bare åpne øynene og være villig til å se det, og det er noe jeg virkelig mener.

Om det er det eneste riktige? kanskje ikke.. men det må da være riktigere enn å la seg falle ned i et dypt hull og la seg knekke av det.

Endret 15. oktober 2008 av Jigva

[catty]

må være veldig vanskelig for deg om moren din egentlig ikke vil skilles, bare din far.. det hadde nokk tatt knekken på meg også, men hos meg er det nok begge parter som er gått "lei"...

jeg blir bare så trist av tanken av hav som kommer til å skje... far er typen til å finne en ny, glad i å treffe folk, men min mor er mer den alene typen... trist at hun skal bo alene i det store gamle huset.. det som gjør at jeg får vondt inni meg ...

det er trist, absolutt, men vi kommer nok over det med tiden

..om våre foreldre gjør det, er vel det det minste vi kan gjøre...

[Gjest Anynom]

Ikke får å ta noens parti, men dere vet ikke Ossen det er når foreldre skiller seg! Jeg er 13 og foreldrene mine fortalte meg for et halvt år siden at de skulle skilles! Det er det jævligste jeg vet om og jeg spiser ikke og gråter meg i søvne hver natt! Man kan si "det er virkelig ikke så farlig" men livet mitt har blitt et mareritt!! Værsåsnill å respekter at noen har det forferdelig når foreldre skiller seg og ikke vet hva de skal gjøre!

[Gjest Gjest]

At foreldrene skilles er noe av det vondeste et barn (og da også ungdommer og unge voksne) kan oppleve. Hele grunnmuren deres rokkes ved og alle gode minner om livet som har vært og nå er over strømmer på. Men det går an å gjøre dette på en skånsom måte! Først og fremst må de voksne være voksne og ta ansvar. Holde maska og være høflige mot hverandre selv om konflikten mellom dem er stor. Man må ALDRI trekke inn barna i skilsmissen, verken be barna om råd eller tømme sine frustrasjoner over barna!

Foreldrenes ansvar er å vise sine barn at selv om de ikke kan leve sammen lenger, elsker de barna sine over alt på jord og at barna fremdeles vil være det viktigste i foreldrenes liv.

Det beste for barn er å bli elsket og sett av sine foreldre, da klarer barna fint at ikke begge foreldrene bor i samme hus. Barna regner foreldrene som familien sin selv om de ikke bor sammen! De har og bør ha like sterke bånd til begge foreldrene videre.

Barn som er unge voksne og opplever at foreldrene skiller lag, føler naturlig nok at de bør hjelpe til og snakke med foreldrene sine som voksne, men det er ikke nødvendig. Dere bør holdes utenfor og bare få lov til å være barn, uansett om mor og far bor i samme hus eller ikke.

[Fim]

Til de ferske skilsmissebarna her: Tro meg, jeg vet akkurat hvor jævlig det er. Mine foreldres skilsmisse var av det skitne slaget, og det ble gjort en hel del ting jeg gjerne skulle sluppet å oppleve. Jeg har grått mine bitre tårer flere netter enn jeg liker å tenke på. Men like fordømt: Det blir bedre! Det er ikke sikkert noen av dere tror på det nå, men det er sant. Det blir langsomt bedre, og i svært mange tilfeller ender det opp med å bli skikkelig bra.

Foreldre er også mennesker, og mennesker har en tendens til å forandre seg litt over tid. Noen forhold slutter å fungere, og man blir bare ulykkelig hvis man skal tvinge seg selv til å holde på noe som ikke fungerer lenger. Ulykkelige mennesker er gjerne ikke gode foreldre, eller gode ektefeller. Jeg sier selvsagt ikke at man ikke skal prøve å fikse ting, men vet man (som barnet i familen) egentlig hvor lenge de alt har prøvd? Noen ganger er det faktisk på sin plass å gi opp - man stenger en dør, men andre vil åpnes. Jeg kan ikke snakke for alle, men i tre av tre familier jeg kjenner godt (min egen, min samboers og en nær venninnes) har alle endt opp med å ha det mye bedre enn før.

Det at et ekteskap tar slutt trenger ikke å være verdens undergang, selv om det føles sånn - og de følelsene har man lov til å ha, og det er ingen grunn til å skamme seg over det! Snakk med kjæresten, en god venn, helsesøster, eller en annen du stoler på. Min erfaring er at det hjelper å snakke med noen som er utenfor familien, da er det ikke like mange skjær i sjøen og man kan snakke litt friere. Men det viktigste er å ikke holde alt inne!

Til deg som er 13: De som sa at "det ikke er så farlig" tenkte nok ikke på din situasjon - du er midt oppi det og har ingen mulighet til å trekke deg unna situasjonen. Ingen vil klandre deg for å føle at dette er verdens undergang. Jeg ønsker deg all mulig lykke til i en tung tid. Husk at når alt er helsvart kan det bare bli lysere...

Vi forventer nok at det skal være litt lettere for en som har flyttet hjemmefra. Da har man en viss avstand, man har sitt eget liv, og er ikke like avhengig av foreldrene som før. Men ingen er like, og om TS føler at tilværelsen rakner har hun rett til det - vi vet tross alt fint lite om henne - og jeg tror ikke det hjelper å få beskjed om å ta seg sammen. Så til deg vil jeg si: Hvis du stoler på kjæresten din (som jeg håper du gjør, siden dere bor sammen) - vær åpen med ham! Ikke skjul tårene, ikke vær flau over at du sørger. Snakk ut, gråt ut. Det er det eneste som hjelper, mens å gråte alene bare gjør smerten større. Om han ikke er noen god lytter, så gå til en annen du kan stole på. Faren din har på en måte rett - du bør gjøre de vanlige tingene også, verden går ubønnhørlig videre. Kroppen er ganske pussig sånn - hvis man tar på seg et falskt smil lenge nok vil man etterhvert føle seg litt bedre. Og dagligdagse ting kan hjelpe deg til å tenke på noe annet en liten stund - en pause fra de vonde følelsene vil gjøre deg godt. Så om du bare har lyst til å "gå i hi", prøv å tvinge deg selv til å la det være. Lag rom for både sorgen og livet videre. Og ikke hør på hvis noen - hverken foreldrene dine eller andre - sier at du må slutte å gråte så de skal føle seg bedre. Innestengte følelser blir ikke borte, så gi deg selv lov til å gråte når du trenger det. Lykke til til deg også, hang in there!

En stor klem og masse medfølelse til alle skilsmissebarn!